Denne teksten sto på trykk i Klassekampen lørdag 11. mars.

I spalten Naturligvis i Klassekampen mandag 6. mars tegner Anne Sverdrup-Thygeson bilde av at det er noen siste rester med gammel naturskog som de rødlistede artene klamrer seg til og derfor må vernes. Forskning og statistikk over utvikling i skogen støtter ikke opp under denne historiefortellingen. For som Thygeson også skriver, var skogen på 1900-tallet uthogd og glissen. I lang tid hadde man drevet intensiv dimensjonshogst og plukkhogst uten å satse på å få opp ny skog. Det finnes derfor knapt nok skog i Norge som ikke er påvirket av mennesker.

Datidens forvaltning var ikke bærekraftig verken for skogressursen eller det biologiske mangfoldet. Omleggingen til bestandsskogbruket med omfattende planting har ført til en tredobling av skogvolumet. Det gjør at vi kan høste mer tømmer enn for hundre år siden, selv om vi nå driver skogbruk bare på rundt halvparten av skogarealet. På den andre halvparten får naturen gå sin gang og der blir skogen ett år eldre for hvert år.

Thygeson mener vi har tapt 28 prosent av naturskogen på 26 år, og utleder fra det at vi taper én prosent hvert år. Forskerne bak rapporten Thygeson viser til har flere ganger påpekt at dette ikke er riktig. Det er først de siste tiårene at den tidligere plukkhogde skogen har utviklet kvaliteter som gjør at den kan regnes som naturskog. I samme periode har vi altså hatt en betydelig økning, og ikke reduksjon, i skog med naturskogskvaliteter. Det understøttes ved at vi har fått vesentlig mer gamle, grove og døde trær i skogen og at skog som er mer enn 100 år gammel utgjør mer enn 30 prosent av skogarealet.

Forskning viser at det er tilgangen på egnede leveområder, kall det «adresser» eller livsmiljøer, som er det viktigste for de sjeldne og truede artene. Et livsmiljø kan for eksempel bestå av døde trær som ligger på bakken. Vi finner viktige livsmiljøer både i skog som er etablert før og etter 1940, som av Thygeson brukes som kjennemerke på hva som er naturskog. Til nå har norske skogeiere frivillig satt av livsmiljøer i så mange som 70 000 nøkkelbiotoper.

I skogbrukets miljøsertifisering stilles det også en rekke andre krav til avsetting av arealer av hensyn til naturmangfold. Kantsoner mot vann er ett av disse hensynene og utgjør alene nær sju prosent av skogarealet. I områder med spesielt store miljøkvaliteter, velger mange skogeiere å tilby frivillig vern av skogen sin. Til nå er over fem prosent av skogen vernet og det er stor interesse for ordningen blant skogeierne. Ønsker man å verne mer naturskog, står det ikke på skogeierne, men bevilgningene til skogvern.

En positiv utvikling i skogen betyr ikke at jobben er gjort. Vår ambisjon er å bli bedre på miljøarbeidet i skogen for hvert eneste år. Det er helt avgjørende både for oss og for verden. For skal man lykkes med en grønn omstilling, er vi avhengig av å bruke tre til å erstatte fossile produkter.