Dette innlegget er skrevet av Ida Aarø Vatne og har stått på trykk i Nationen.

Norge liker store mål. Mer karbonopptak. Mer naturhensyn. Mer vern. Mer fornybart råstoff. Mer aktivitet i distriktene. Alt på én gang. Problemet er at den samme skogen ikke alltid kan levere alt på én gang.

Når den nye rapporten fra NIBIO, NINA og NMBU nå legges fram, blir skogen igjen trukket frem som en del av løsningen. Det er riktig. Skogen binder karbon, gir oss fornybart råstoff og rommer store naturverdier.

Rapporten rydder i en debatt som ofte blir for enkel. Den viser at noen tiltak trekker i samme retning. Andre gjør det ikke. Én og samme skogflate kan ikke både maksimere karbonopptak, tømmerproduksjon, klimatilpasning og økologisk tilstand. Derfor finnes det heller ingen enkel oppskrift på framtidens skogforvaltning.  Skogpolitikk i praksis handler om avveininger.

For klima er budskapet tydelig. Tiltak tidlig i skogens omløp gir store og robuste effekter over tid. Planteforedling, god foryngelse, riktig treslagsvalg, økt plantetetthet og ungskogpleie. Samlet kan slike tiltak øke opptaket i skogen med opp mot 100 millioner tonn CO₂ fram mot 2075. Det er et betydelig klimabidrag.

Hvis framtidsskogen skal ta opp mer karbon, tåle villere vær og gi mer fornybart råstoff, må innsatsen settes inn tidlig. Skogen formes lenge før hogstmaskinen kommer. Det viktigste arbeidet skjer mens trærne fortsatt er små.

Samtidig er konklusjonen en annen når forskerne ser på økologisk tilstand. Der framstår økt vern og mer bevaring av gammel og naturnær skog som de mest effektive grepene. Gamle trær, død ved, store lauvtrær, intakte kantsoner og restaurering betyr mye for mange arter.

For norske skogeiere er dette ikke nytt. Mange av naturhensynene rapporten trekker fram, jobber næringen allerede med gjennom frivillig vern, sertifisering og miljøkrav i skogbruket. Skogeierne tar vare på kantsoner, setter igjen trær, tar hensyn til nøkkelbiotoper og tilbyr arealer til vern.

Rapporten synliggjør at ulike mål i skogforvaltningen trekker i ulike retninger, og at ulike arealer har ulike forutsetninger. Det betyr at framtidig skogpolitikk vil kreve tydeligere prioriteringer enn i dag. Hvor det skal satses mest på karbonopptak og råstoffproduksjon, og hvor hensynet til økologisk tilstand skal veie tyngst, er ikke et faglig fasitsvar – det er et politisk verdivalg.

Det er en langt mer ærlig tilnærming, enn å late som om hver hektar skal løse alle oppgaver samtidig.

Rapporten gir også et viktig korrektiv til forestillingen om at det mest miljøvennlige alltid er å gjøre minst mulig. Variert treslagsvalg kan styrke både klimatilpasning og naturmangfold. Tidlig skjøtsel kan gi en mer robuste skog som er bedre rustet mot tørke, storm og skadeinsekter. Aktivt skogbruk er derfor en del av løsningen.

Det samme gjelder debatten om hogstformer. Lukkede hogstformer kan være gode løsninger noen steder, og for enkelte arter. Men rapporten viser også at dette ikke er en universalløsning. Hvis samme volum skal tas ut, kan lukkede hogstformer kreve større skogareal, og dermed flytte presset til mer naturnær skog. Også her er svaret mer sammensatt enn slagordene.

Framtidens skogforvaltning blir mer krevende, ikke mindre. Skogen utvikler seg ikke i et vakuum. Klimaet endrer seg. Risikoen for tørke, stormskader, barkbiller og mislykket foryngelse øker. Da blir det enda viktigere å vite hva vi skal verne, og hvordan vi skal satse mer målrettet på produksjon, klimatiltak og robusthet.

Vi trenger en mer presis og nyansert samtale om skogen enn den vi ofte har i dag. Vi må ta vare på naturverdiene. Vi må samtidig øke innsatsen, slik at skogen kan bidra mer til klimamålene og tilgangen på fornybart råstoff. Det krever kunnskap, langsiktighet og vilje til å bruke de ulike skogarealene aktivt.

Skogen skal løse mange oppgaver for samfunnet. Da må politikken også være tydelig på hva som skal prioriteres, og hvem som skal ta kostnaden hvis mer skog tas ut av produksjon.