Tekst og foto: Roar Ree Kirkevold

Tenk deg at du har kjøpt billett til en folkemusikkonsert. Den mørke salen er full av folk, og inn på scenen kommer en bunadskledd kar med litt rufsete hår og vennlige øyne. Han har med seg en av sine fire hardingfeler. Før du vet ordet, eller tonen av det, tryller han deg inn i en musikalsk reise ved hjelp av profesjonell håndtering av hardingfelas helt spesielle klang fra sitt doble strengesett.

Solisten heter Alexander Aga Røynstrand og har spilt siden han var syv år. Et naturtalent, sier mange i musikkmiljøet. Flere ganger vinner av landskappleiken og etterspurt som musiker til alt fra begravelser til cruiseskip og bryllup. Oppgavene er mange og uforutsigbare, som gode musikere er vandt med.

To yrker

Men, det er også en annen side ved Alexander Aga Røynstrand som ikke er helt vanlig. Hele livet har hatt lyst til å kjøre lastebil. Fra han var liten, følte han en dragning mot det å være på reise og å se landskapene fare forbi. Derfor har han kjørt både langtransport og mye tømmer på smale og bratte vestlandsveier.

Friheten

– For meg gir det å kjøre lastebil den samme frihetsfølelsen som å være langt til havs i en liten båt eller milevis innpå fjellet, forteller han. Det er noe nesten uforklarlig ved det å være på reise. Du får tid til å lytte til den musikken du liker og tenke på det som faller deg inn uten avbrytelser.  

– Jeg har spilt hele livet siden jeg var syv. Men, samtidig har jeg også visst med meg selv at jeg «må» kjøre lastebil. To så ulike yrker har faktisk mye til felles. Når jeg kjører, hører jeg folkemusikk, og planlegger hva jeg skal spille, og når jeg spiller, så tenker jeg ofte på steder jeg har lesset fulle tømmerlass.

Alexander Aga Røynstrand liker aldri å komme hjem. Følelsen er den samme etter tømmerkjøringen eller etter spilleoppdraget, og har ingenting med familie eller hjemmet å gjøre. Han har bare det i seg, at han må ut på oppdrag. Ut på veien. Være på reise.

Den kloke sjefen

Steinar Dahle er avdelingsleder hos Vestmar Transport AS. Han synes det er vanskelig å få tak i gode tømmerbilsjåfører som kjører like sikkert med fulle lass i kolonnekjøring over fjellet som på så bratte skogsbilveier at man blir litt kvalm av tanken. Steinar kjenner Alexander og vet at han virkelig ønsker å håndtere et vogntog i tillegg til hardingfela.

– Kan du kjøre litt for oss nå og da, spurte han.

– Ja, så lenge jeg kan tilpasse dagen etter spilleoppdragene og de to barna Åsmund (11) og Ingvild (6), så kan jeg gjerne ta noen lass nå og da, svarte Alexander.

– Det ble fort «nå og da» hele tiden, men Steinar er en klok leder som forstår at jeg må spille. Jeg forsøker å strekke meg, men jeg innser at jeg egentlig ikke kunne hatt noen annen jobb, for jeg forstår at når alt står på hue, og jeg må spille, så blir Steinar en antydning stressa. Livet består av balanse. Kanskje er Steinar Dahle den eneste sjefen i verden som aksepterer en slik løsning? Men, Alexander prøver altså å stille opp «nå og da» hele tiden.

Utendørs garderobe

Alexander forteller om plankelasset til Sokna hvor han nesten ikke rakk spilleoppdraget. Han ankom i taxi fem minutter før han nærmest stupte inn på scenen.

– Jeg har ofte med bunaden i bilen, og skifter i «garderoben» mellom bil og henger i full fart, sier han og viser frem en temmelig miserabel flosshatt som nærmest har blitt et varemerke på oppdragene. En gang skulle han ha solokonsert på et hotell. I garderoben (fortsatt ved boggihjulene på bilen) oppdaget han at han hadde glemt bunadsstrømpene hjemme.

– Heldigvis kjente jeg hun som jobbet i resepsjonen, så hun fikset et par bunadsstrømper til meg i en fei, smiler han. Man vet aldri når man trenger bekjentskapene.

Neste generasjon

I sommer var Alexanders sønn, Åsmund (11) på sitt første ukeskurs i folkemusikk.

– Det var her jeg begynte å spille også. Jeg var her fem ganger, så dette er i tillegg viktig for meg, sier Alexander tankefullt. Folkemusikken går i arv, og snart skal Åsmund være med pappa Alexander på scenen. Da skal Alexander spille på fela som mor, Kari Margrethe Røynstrand, har lagd. Enkelte av felene hans koster 150 000 kroner, men trolig blir mors fele en absolutt favoritt. Hun gikk i felemakerlære hos selveste Sigvald Rørlien.

Alexander har også datteren Ingvild (6) som innimellom er med i tømmerbilen. Tross alderen har hun sin egen fele som hun spiller på.

Søkkrik?

Med to jobber blir du vel søkkrik.

Alexander setter fela på kneet og ser foran seg.

– Jeg er konstant blakk selv om jeg virkelig prøver. Jeg vet faktisk ikke helt hva det kommer av, men etter husbetaling og en og annen liten ferietur med ungene, er det lite igjen til uforutsette ting som skjer hele tiden.

– Det kan jo hende at det kommer av at jeg ikke er så god til å skrive timelister, innrømmer han. Kanskje ikke så rart siden han først kjører fulle dager før han spiller for fulle hus om kveldene.

Innimellom stopper han vogntoget på Ål hvor han har en spillekompis. Så spiller de litt før turen bærer videre mot øst eller vest i høstmørket.

– En kveld sa han at jeg hadde både kjøre- og spilletid, og det synes jeg var ganske treffende, sier tømmerkjører og folkemusiker Alexander Aga Røynstrand. Nå må han losse tømmerlasset hos Moelven Bruk på Granvin før tre strenger skal byttes. Om to timer skal han ha solokonsert på bygdetunet.

I morgen er det en ny dag med tømmer og musikk.

Steinar Dahle rister lett på hodet.

– Kommer du til uka?

– Jeg skal ha fri fordi Åsmund skal på sitt første ukeskurs i folkemusikk, slik vi snakket om.

Steinar vet at det blir han som kommer til å ta doningen kommende uke.

Det er langt fra første gangen, og helt sikkert ikke siste.

Slik er hverdagen når man har kjøre- og spilletid.