En skogeier har planlagt en hogst. Miljøregistreringer er gjennomført, nøkkelbiotoper er satt av og alt ser ryddig ut. Så dukker det opp et nytt kart med en ny naturtype eller en rød prikk som markerer en sjelden art som ikke var registrert tidligere. Hogsten må utsettes, og plutselig er spørsmålet ikke bare hva som finnes i skogen, men hvordan naturen skal tolkes og hvilke hensyn som skal veie tyngst.

Én skog, ulike perspektiver

I grove trekk finnes det to måter å ta hensyn til natur på. Den ene er å ta vare på leveområdene artene trenger. Dette er tankegangen bak MiS, miljøregistrering i skog. Den andre er å ta hensyn til enkeltfunn av arter, for eksempel når en rødlistet art registreres i et område.

Samtidig finnes det et system for å dele inn og beskrive naturen. Dette systemet heter Natur i Norge, eller NiN. NiN er ikke en metode for å avgjøre hvilke miljøhensyn som skal tas. Det er et faglig system for å beskrive naturen. Både skogbruket og naturforvaltningen bruker NiN i kartleggingen. Men de bruker systemet på ulike måter. Det kan gjøre kartene vanskeligere å sammenligne og bidrar ofte til forvirring.

– Skogbruket ønsker mer kunnskap om naturen velkommen. God kartlegging er viktig for å kunne ta riktige hensyn. Samtidig må kartene være vitenskapelig basert og så presise at de kan brukes i praktisk skogforvaltning, sier Hans Asbjørn Sørlie, direktør for skogbruk og miljø i Skogeierforbundet.

La oss først se nærmere på hvordan skogbruket selv kartlegger natur.

Miljøregistrering i skog (MiS)

Miljøregistrering i skog er en metode for å finne de viktigste områdene for biologisk mangfold i skogen, tilpasset skogbrukets planlegging. Bakgrunnen for utviklingen av metoden var at tidligere kartlegginger ofte var lite standardiserte og svakt vitenskapelig fundert. Det førte til mistillit og konflikt mellom skogbruket og miljøvernet.

Landbruks- og matdepartementet initierte derfor på slutten av 1990-tallet et stort forsknings- og utviklingsprosjekt. Her deltok et bredt spekter av forskningsmiljøer, fra skogforskere til eksperter på sopp og lav. Til sammen er det publisert mer enn 100 vitenskapelige artikler fra prosjektet.

Ved å kartlegge utvalgte skoger systematisk for rødlistearter, med ulike eksperter og på ulike årstider, fikk forskerne ny kunnskap om hvordan artene fordeler seg i skoglandskapet. Kunnskapen om artene og deres biologi er selve byggesteinene i MiS.

Forskningen viste at mange rødlistearter er knyttet til bestemte strukturer i skogen. Basert på resultatene identifiserte forskerne 12 såkalte livsmiljøer, som igjen er delt inn i 29 under-livsmiljøer, basert på hvor fuktig og kalkrik skogen er. De 12 hovedlivsmiljøene er:

Stående død ved

Liggende død ved

Rikbarkstrær

Trær med hengelav

Eldre løvsuksesjoner

Gamle trær

Hule løvtrær

Brannflater

Rik bakkevegetasjon

Bergvegger

Leirraviner

Bekkekløfter

– Skogbruket kartlegger og forvalter livsmiljøer i skogen. Men selve grunnlaget for systemet er kunnskap om artene og hvor de lever. Derfor er vi helt avhengige av god artskunnskap for å dokumentere og videreutvikle metodikken, sier Hans Asbjørn Sørlie.

Hvorfor skogbruket tenker livsmiljø

En viktig erkjennelse var at det å lete etter hver enkelt rødlisteart er svært arbeidskrevende. Selv i forskningsprosjekter på små arealer er det nesten umulig å finne alle. I MiS-metoden valgte man derfor å kartlegge artenes leveområder, såkalte livsmiljøer, i stedet for enkeltarter.

Forskningen viser at mange arter er knyttet til bestemte strukturer i skogen, som død ved, gamle trær eller hule løvtrær. Ved å ta vare på slike livsmiljøer ivaretar man samtidig artene som er avhengige av dem.

Metoden gjør det mulig å finne områder i skogen som er særlig viktige for biologisk mangfold på en systematisk og etterprøvbar måte. Når slike områder identifiseres, kan de settes av som nøkkelbiotoper, hvor naturen i hovedsak får utvikle seg uten hogst eller andre inngrep. Disse områdene er beskyttet både gjennom skogbruksloven og skogbrukets miljøsertifisering.

En NIBIO-rapport om miljøregistrering i skog bekrefter at denne metodikken treffer godt. Den viser god sammenheng mellom registrerte livsmiljøer og forekomst av rødlistede arter.

– Når vi tar vare på livsmiljøene i skoglandskapet, tar vi vare på mange arter samtidig. Det gir en mer robust forvaltning enn å forsøke å følge opp enkeltarter som kan dukke opp og forsvinne over tid, sier Sørlie.

Natur i Norge (NiN)

Nesten ti år etter at MiS ble tatt i bruk kom systemet Natur i Norge, forkortet NiN. I 2015 vedtok Stortinget at NiN skulle legges til grunn for all offentlig finansiert naturkartlegging i Norge.

NiN er et system for å dele inn og beskrive naturen på en standardisert og mest mulig verdinøytral måte. Systemet avgjør imidlertid ikke hvilke hensyn som skal tas i forvaltningen.

Både NiN og MiS bygger på den samme naturvitenskapelige tilnærmingen til kartlegging av natur. Begge tar utgangspunkt i det som kan observeres i felt, som strukturer i skogen, miljøforhold og arter som kjennetegner ulike naturtyper. Nettopp derfor har det vært mulig å kombinere systemene i praksis. Siden 2019 har skogbruket lagt om sine miljøregistreringer til NiN-basert kartlegging. Metoden kalles i dag MiS/NiN.

Samme system, ulike kart

Selv om både skogbruket og miljøforvaltningen bruker NiN-systemet når de kartlegger natur, kan kartene likevel se ganske forskjellige ut.

Miljøforvaltningen kartlegger ofte større områder som klassifiseres som bestemte naturtyper. Skogbrukets miljøregistreringer er derimot laget for planlegging av skogsdrift og leter etter de mest konsentrerte naturverdiene i skogen, altså livsmiljøene.

I tillegg gjøres det registreringer av enkeltfunn av sjeldne arter.

Kritikk av naturtypekartleggingen

Naturtypekartleggingen i regi av Miljødirektoratet har fått kritikk fra flere fagmiljøer, blant annet fra forskere som var med på å utvikle NiN-systemet og fra skogbruket. Kritikken handler om hvordan NiN brukes i praksis. NiN er laget for to ting: å dele naturen inn i naturtyper og å beskrive naturen.

Metoden Miljødirektoratet bruker baserer seg bare delvis på naturinndelingen i NiN-systemet. For mange av naturtypene har man brukt inndelingen fra DN-håndbok 13 (Miljødirektoratets tidligere veileder for naturtypekartlegging). For disse tegnes det derfor store naturtypeområder i kartet. Deretter beskriver kartleggeren naturen i området med begreper fra NiN. Fordi områdene ofte er store, kan de romme flere ulike NiN-naturtyper (grunntyper).

Hva det betyr i praksis

Denne måten å kartlegge på kan få flere konsekvenser:

• Naturtypeområdene blir ofte store og er faglig omdiskuterte
• Kartet viser én naturtype over et stort område, men sier lite om hvor i området naturverdiene faktisk finnes

Dermed kan et stort område bli markert som én naturtype selv om de viktigste naturverdiene bare finnes i små deler av det.

Kan føre til dobbelt kartlegging

Når et område blir registrert som naturtype med en bestemt verdi i et nytt kart, må skogbruket vurdere om området også inneholder viktige MiS-livsmiljøer. Det er slike områder som eventuelt skal settes av som nøkkelbiotoper.

Det er en viktig del av skogbrukets miljøarbeid å sjekke ny miljøinformasjon før en hogst. I praksis er det i dag krevende fordi naturtypekartene ofte viser store områder uten å peke ut hvor i området naturverdiene faktisk finnes.

Selv om området allerede er kartlagt etter MiS, kan det derfor bli nødvendig å vurdere det på nytt allerede etter kort tid. Dette til tross for at både miljøforvaltningens og skogbrukets kartlegging bygger på deler av det samme NiN-systemet.

For skogeieren kan dette gjøre planleggingen av hogst mer uforutsigbar.

To departementer, to tradisjoner

Skogbruket ligger under Landbruks- og matdepartementet, mens naturforvaltningen ligger under Klima- og miljødepartementet. Begge har legitime mål: bærekraftig produksjon og vern.

Når kartlegging og regelverk møtes i konkrete hogstsaker, kan disse perspektivene kollidere. Konflikten handler ofte ikke om hva som finnes i skogen. Den handler om hvordan kunnskapen skal innhentes og brukes, og hvordan naturhensyn kan kombineres med forutsigbare rammer for skogbruket.

– Vi har over lang tid jobbet for å få naturtypekartleggingen mer i tråd med den vitenskapelige inndelingen av naturen i NiN. Det vil gjøre informasjonen langt lettere å håndtere for skogbruket i praksis. Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet skal om kort tid levere en veiledning om hvordan denne typen kartlegging skal brukes. Det er også helt nødvendig å se på hvordan arbeidet kan koordineres bedre, slik at vi unngår dyr, frustrerende og unødvendig dobbeltkartlegging, avslutter Hans Asbjørn Sørlie.