Rotkjuker skyld i det aller meste av råteskader – Norges Skogeierforbund
Hopp til innholdet arrow_downward
Redaksjonen Skog

Rotkjuker skyld i det aller meste av råteskader

Råte er det store problemet innen skogbruket i Norge, spesielt innen granskogbruket. Og rotkjuke er den aller verste skadegjøreren.  I Norge har vi to arter av rotkjuke, fururotkjuke og granrotkjuke. Granrotkjuka er vanligst og finnes i hele det gamle granskogsområdet fra Agder i sør til Saltfjellet i nord. Den dominerer i granskogene i dette området, og er ikke så vanlig på andre treslag. Fururotkjuka er vanlig på Vestlandet, men opptrer også på Sørlandet og Østlandet. Den er vanlig på furu, men kan også infisere andre treslag. På Vestlandet kan den angripe gran, men i granskog ellers i landet er den svært sjelden.
Av: Halvor Solheim
access_time Publisert
Rotkjuke ble i mange år regnet som en art. I 1979 ble det gjort en grundig studie av rotkjuke i Finland og en kom fram til at det var to typer av rotkjuke i de Nordiske landene, S-typen som hovedsakelig gikk på gran og P-type som hovedsakelig gikk på furu. I 1998 ble de separert i to forskjellige arter. Den som vi i dag kalles fururotkjuke fikk beholde det vitenskapelige navnet Heterobasidion annosum, mens den arten som hovedsakelig går på gran og som vi kaller granrotkjuke heter H. parviporum.
I den store råtetellinga fra 1992 var 26,8 % av hogd gran råtten ved stubbeavskjær. I all hovedsak var råten forårsaket av rotkjuke, (71 % av all råten). Hvilken art av rotkjuke som var årsaken vet vi ikke, men vi må basere oss på den begrensede kunnskapen vi har om artene i Norge. I Nibio sin spørreundersøkelse fra 2014 syntes 40 % av respondentene at råteomfanget i granas naturlige utbredelsesområdet har økt over tid. Basert på spredningsbiologien til rotkjuke (Fig. 1), har man gode grunn til å forvente at en eventuell klimaendring vil øke videre omfanget til rotkjukeråte i Norge.
Skjematisk fremstilling av spredning til rotkjuke i bartrebestand (Skogkurs resyme nr 2). Flerårige fruktlegemer, dannes ved basis av stammen eller på røttene til infiserte trær og stubber og produserer sporer når lufttemperaturen er over 0o C. Sporene spres med vind og infiserer ferske stubbesnittflater (A) og sårskader på stammer og røtter (B) til levende trær. Etter infeksjon invaderer soppmycelet rotsystemet og sprer smitten videre i bestanden via rotkontakter mellom nærstående trær eller mellom infiserte stubber og nærstående trær(C).  Desto høyere plantetettheten til mottakelig treslag er, jo fortere spres rotkjuke mellom trær via rotkontakter. I rotsystemet til stubber kan rotkjuke holde seg i live 30-40 år og rotkjukeråten kan holde seg i bestandet til neste generasjon så snart det dannes rotkontakter mellom infiserte stubber og mottakelige nye planter. Smittespredning mellom tregenerasjoner gjør at uten kontrolltiltak blir angrepne bestand kronisk syke.
‐ Granrotkjuke er vanligst i Norge. Den dominerer i det naturlige granskogsområdet fra Agder i sør til Saltfjellet i nord, og forekommer fra havnivå og opp i fjellskogen. I de få granskogene vi har undersøkt i det naturlige granskogsområdet har granrotkjuka vært enerådende, med ett unntak. I et hogstfelt undersøkt sammen med studenter ved NMBU fant vi at 3 av de 13 stubbene med rotkjukeråte var infisert med fururotkjuke. I lavereliggende strøk kan råtefrekvensen komme opp mot 50 % og granrotkjuke er den dominerende årsaken.
Vi har hatt lite kunnskaper om råte i høyereliggende granskoger. I en masteroppgave om råte i høyreliggende granskoger på Østlandet var kun granrotkjuke til stede (Bjørbæk 2016), og den var til stede i svært varierende grad. I denne studien var det to typer av felter. I et felt (ca 800 moh) var det en tilplantet setervoll hvor det hadde vært ett tynningsforsøk. Dessverre var det ikke lett å finne ut av de forskjellige tynningsdatoer, som jo er viktig når det gjelder rotkjukeråte. Totalt var 78 % av stubbene infisert, og granrotkjuke var den dominerende råtesoppen og ble isolert fra 34 % av de råtne stubbene.
Den andre typen av felter var naturlige granskoger. Her var råtefrekvensen en del lavere, totalt 32,8 % i gjennomsnitt. Granrotkjuke ble imidlertid bare funnet i 2,6 % av stubbene, mens for eksempel honningsopp og toppråtesopp ble funnet i henholdsvis 14,4 og 5 % av stubbene. Ut fra denne studien synes granrotkjuke å være mindre frekvent i høgereliggende granskoger.
‐ Fururotkjuke er vanlig på Vestlandet, mens granrotkjuka ikke er funnet der. Når planta granskoger på Vestlandet får råte er fururotkjuke en av aktørene. På Sørlandet og Østlandet er det også gjort noen funn av fururotkjuke, helst på furu, men det er lite kunnskap om fururotkjuke i Norge.  I ett tilfelle, i Dovre kommune, er fururotkjuke funnet i mange furutrær. Dette feltet bør undersøkes nærmere for å øke kunnskapen om fururotkjuke i Norge. Heller ikke i Sverige er kunnskapen om fururotkjuke så stor. Mest kunnskap har de i Finland hvor fururotkjuke er et stort problem i visse områder. Noe av problemene på furu i Finland er knytta til mye sommerhogster og planting.
‐ Treslaget er bestemmende for hvordan rotkjukeråten opptrer. Når gran angripes av granrotkjuke eller fururotkjuke er angrepene helt like. Råten kan gå mange meter oppover i stammen i kjerneveden. I forkant av synlig råte oppstår misfarget ved, såkalt anilinved (Fig. 2), og når råten kommer i kontakt med yteveden reagerer grana med å produsere ei reaksjonssone, en forsvarsrespons, for å bremse framveksten ut mot barken så treet ikke skal dø så raskt (Fig. 3-4).
I furu er opptreden av rotkjuke helt annerledes enn i gran. Råten er en slags flekkråte som hovedsakelig holder seg i rota, men kan også komme litt opp i stammen (Fig. 5-7). De fleste kjenner rotkjuke fra gran og derfor tror de kanskje at det er en annen råtesopp når de ser rotkjukeråte i furu. Delvis av den grunn vet vi svært lite om fururotkjuke i Norge.
Det er ikke bare gran og furu som blir angrepet av rotkjukene. Einer, bjørk og rogn er eksempler på verter funnet i Norge, men også blåbær, krekling og røsslyng. Om lyngartene har betydning for overføring av rotkjukeindivider fra en generasjon til den neste er det oss bekjent ingen kunnskap om.
‐ Rotkjukene er trolig klimavinnere. Fururotkjuke har en begrenset utbredelse nordover i Europa. I en nylig utgitt masteroppgave ble fururotkjuke funnet i Halsa kommune på Nord-Vestlandet (Fjærli Furnes 2016). Dette er foreløpig det nordligste funnet av fururotkjuke i Norge (63.1045266°N), kanskje også det nordligste funnet i skog totalt sett i Europa. Det nordligste funnet i Norge tidligere har vært i Molde kommune. I fravær av ordentlige undersøkelser lengre nord er det ikke lett å si om fururotkjuke er på tur nordover grunnet klimaendringer. Om det blir gjort undersøkelser videre nordover i Norge kan det godt tenkes at den blir funnet for eksempel i kyststrøk i Trøndelag. Granrotkjuka er hovedsakelig funnet i det naturlige utbredelsesområde for gran i Norge. Om den er på tur til å spre seg vestover vet vi lite om, men i den nevnte Masteroppgava fra Nord-Vestlandet ble granrotkjuke funnet i en fersk stubbe 40-50 km fra nærmeste naturlige granskog.
Om granrotkjuka vil spre seg videre nordover er usikkert. Saltfjellet vil være en naturlig barriere for spredning av granrotkjuke som den har vært det for granas naturlige spredning. Klimaendringer kan påvirke også dette, men det som er viktigere å passe på er at råtetømmer av gran ikke blir importert til områder nord for Saltfjellet og der bli liggende som en kilde for spredning til planta granskoger.
‐ Fjerning av rotkjuke fra infiserte gran- og furubestand er meget utfordrende, og derfor er det helt vesentlig å satse på forebyggende tiltak. Vinterhogst i perioder med snø og frost i bakken reduserer både mengden sårskader og smittefaren til stubber og sår på gjenstående trær. Bruk av stubbebehandling (Rotstop eller urea) ved sommerhogst og hogst i milde vinterperioder forhindrer etablering av rotkjuke. Sam­menlignet med Finland og Sverige er for eksempel kontrolltiltak som stubbebehandling altfor lite brukt i Norge. Slike tiltak må i langt sterkere grad også brukes her til lands hvis man skal få redusert råte i våre skoger.
Typisk rotkjukeråte i kjerneved hos gran med anilinmisfarging både rundt og inniblant råten.
Foto: Halvor Solheim.
Typisk rotkjukeråte i gran med reaksjonssone mot yteveden i nedre del.
Foto: Halvor Solheim.

 

Fururotkjuke i furu ved stubbeavskjær opptrer som flekkråte, her nesten i en ring.
Foto: Halvor Solheim.
Fururotkjuke i furu ved stubbeavskjær opptrer her som en flekkråte.
Foto: Halvor Solheim.
Fururotkjuke i furu ved stubbeavskjær opptrer her som en hullråte.
Foto: Halvor Solheim.