Veilederen beskriver forskjellen mellom kartlegging etter Miljødirektoratets instruks, eldre naturtypekartlegging etter DN-håndbok 13 og Miljøregistreringer i skog, MiS. Den forklarer også hvordan de ulike kartene skal brukes etter lovverket og etter kravene i skogsertifiseringene PEFC og FSC.

– Dette er en nyttig avklaring. Mange skogeiere har opplevd usikkerhet når det dukker opp ulike kartlag i samme område. Veilederen forklarer bedre hva kartene faktisk viser, hva de ikke viser, og hva de ulike kartene er ment brukt til, sier Hans Asbjørn Sørlie, direktør for skogbruk og miljø i Norges Skogeierforbund.

Skiller mellom kunnskap og forbud

Naturkartlegging gir kunnskap om skogen. Men kartene er laget for ulike formål. MiS er laget for skogbrukets miljøarbeid og brukes blant annet til å finne og velge ut viktige livsmiljøer for forvaltning i nøkkelbiotoper. Kartlegging etter Miljødirektoratets instruks beskriver naturtyper og er først og fremst laget for offentlig arealforvaltning.

– Det er viktig å skille mellom kunnskap og konsekvens. At et område er kartlagt, betyr ikke i seg selv at skogeier har mistet retten til å bruke skogen. Hvilke konsekvenser kartleggingen får, avhenger av lovverket, sertifiseringskravene og konkrete vurderinger, sier Sørlie.

Veilederen slår fast at normal hogst i utgangspunktet ikke blir behandlet av offentlige myndigheter på forhånd. Samtidig må skogeier følge kravene i lovverket  og sertifiseringsordningen PEFC. I praksis betyr det at kartene blir viktige i planleggingen av skogsdrift.

– Skogbruket har i mange år hatt et system for miljøregistreringer og nøkkelbiotoper. Det er utviklet for praktisk bruk i skogbruket. Selv om det kommer annen kartlegging, er det i all hovedsak dette systemet som gjelder for vanlig skogsdrift. Derfor er det positivt at rapporten tydeliggjør rollen til MiS systemet, sier Sørlie.

To spørsmål er fortsatt ikke avklart

Norges Skogeierforbund mener likevel at veilederen ikke gir svaret på alt. Det første gjelder samordningen mellom MiS og kartlegging etter Miljødirektoratets instruks. Begge metodene bygger i dag på Natur i Norge, NiN, men de har ulike formål. Spørsmålet er derfor om det alltid er nødvendig å kartlegge  de samme arealene på nytt – og i  hvilke områder et faktisk er behov for det.

– Vi trenger en mer praktisk avklaring av hvor det er riktig å bruke ressurser på dobbeltkartlegging både etter MiS og Miljødirektoratets instruks. Det er ikke gitt at det skal kartlegges på samme måte i produktiv skog uten utbyggingspress som i områder som står foran vei, hyttebygging eller annen arealendring, sier Sørlie.

Han understreker at Skogeierforbundet ikke er imot naturkartlegging.

– Tvert imot trenger både skogeier, forvaltningen og samfunnet god kunnskap. Men kartleggingen må ha et klart formål. Hvis formålet er å håndtere vanlig skogsdrift, må kartleggingen også være tilpasset skogbrukets beslutninger og skogeiers ansvar, sier han.

Det andre spørsmålet gjelder hva som skjer dersom myndighetene i praksis nekter hogst på bakgrunn av vurderinger etter naturmangfoldloven. Da kommer vi fort inn i et vanskelig grenseland  mellom miljøkrav, rådighetsbegrensning og spørsmål om erstatning.

– Dersom en skogeier får beskjed om at hogst ikke kan gjennomføres, må det også være tydelig hvilket rettslig grunnlag som brukes, og hvilke økonomiske følger det får. Hvis resultatet blir at skogeier ikke kan bruke skogen, kan ikke det behandles som om det bare er en vanlig faglig anbefaling, sier Sørlie.

Må ikke undergrave frivillig vern

Skogeierforbundet peker også på sammenhengen med frivillig vern. Frivillig vern bygger på at skogeier tilbyr skog til vern og får erstatning dersom staten ønsker å verne arealet. Ordningen har hatt bred oppslutning nettopp fordi den bygger på frivillighet, forutsigbarhet og respekt for eiendomsretten.

– Hvis ordinær skogsdrift stoppes gjennom enkeltsaker og uten at erstatningsspørsmålet avklares, kan det svekke tilliten til frivillig vern. Da risikerer man mer konflikt. Det vil være uheldig både for skogbruket og for naturmangfoldet, sier Sørlie.

Han mener rapporten er et godt steg på veien, men at oppfølgingen blir avgjørende.

– Denne veilederen rydder opp i mye. Neste steg må være å avklare hvordan de ulike kartleggingene skal samordnes, og hvordan skogeiers rettigheter skal ivaretas dersom kart brukes som grunnlag for å stoppe hogst. God naturforvaltning krever både god kunnskap og ryddige spilleregler, sier Sørlie.