Mange tenker på hogst når de hører ordet skogbruk. Men det norske regelverket handler like mye om hvordan skogen forvaltes før, under og etter hogst. Fordi skogen dekker enorme arealer og det er mange ulike interesser i skog, berører skogbruk et stort antall lover som skogeieren må forholde seg til.

Skogbruksloven er bunnplanken. Naturmangfoldloven setter viktige rammer for hvordan naturverdier skal vurderes. Vannressursloven beskytter vannmiljø og kantvegetasjon. I tillegg kommer blant annet kulturminneloven, friluftsloven og miljøinformasjonsloven. Oppå dette ligger sertifiseringene PEFC og FSC, som stiller ekstra krav til hvordan skogen skal drives.

Loven gjelder alle

Skogbruksloven gjelder for all skog og skogmark i Norge. Formålet er å fremme en bærekraftig forvaltning av skogressursene, med både verdiskaping og hensyn til biologisk mangfold, landskap, friluftsliv og kulturverdier. Loven legger ansvaret tydelig på skogeieren. Skogeieren skal sørge for at tiltak skjer i samsvar med lov og forskrift, og etter hogst skal det også sørges for tilfredsstillende foryngelse.

Skogbruksloven har en rekke forskrifter som regulerer alt fra bygging av skogsbilveier til konkrete miljøhensyn ved hogst. Kommunene fører tilsyn og kan sette vilkår, gripe inn mot hogst, pålegge retting og planting – og bruke tvangsmulkt dersom reglene brytes.

Norsk skogbruk er forvaltning av skog og produksjon av tømmer innenfor tydelige samfunns- og miljørammer. Det er hele poenget med loven.

Naturmangfoldloven – naturhensyn må vurderes

Naturmangfoldloven er viktig for skogbruket fordi den setter krav til hvordan det skal tas hensyn til naturen. Loven slår fast at offentlige beslutninger som berører naturmangfold, så langt det er rimelig, skal bygge på kunnskap om arter, naturtyper og økologiske sammenhenger. Når kunnskapen er usikker, skal føre-vár-prinsippet brukes for å unngå mulig vesentlig skade. Miljødirektoratet omtaler disse som de miljørettslige prinsippene i loven.

For skogbruket blir dette særlig konkret, når det finnes utvalgte naturtyper eller prioriterte arter etter Naturmangfoldloven i et område. For norske skoger, er det per i dag, to såkalte ‘prioriterte skoglevende arter’; Rød skogfrue (en orkidé) og Elfenbenslav. Mange arter og naturtyper er vurdert, men anses å være ivaretatt av skogbrukets miljøhensyn og skogvern. Naturmangfoldloven har egne regler om utvalgte naturtyper, og skogbrukstiltak som berører slike forekomster – og som ikke allerede krever tillatelse – skal meldes til kommunen før tiltaket settes i verk. Kommunen kan gi pålegg eller stanse tiltaket dersom naturtypen kan bli forringet.

Det er også her sertifiseringen kommer inn. PEFC krever at skogeier bruker oppdatert miljøinformasjon i planleggingen. Det gjør at lovkravene blir mer konkrete ute i skogen.

Vannressursloven – ikke bare vannet, men skogen langs vannet

Vannressursloven er et annet viktig lovverk for skogbruket. Den sier at langs bredden av vassdrag med årssikker vannføring skal det opprettholdes et begrenset naturlig vegetasjonsbelte som motvirker avrenning og gir levested for planter og dyr. Skogbruksloven med forskriften sier at kantsonens økologiske funksjon skal ivaretas. De to lovene sammen utgjør det juridiske utgangspunktet for kantvegetasjon langs bekker, elver og vann.  

For skogbruket betyr det at man ikke bare må tenke på selve hogsten, men også på skogsbilveier, kryssinger, grøfter, markberedning og andre tiltak som kan påvirke vannmiljøet. Også her går sertifiseringen lenger enn bare å gjenta loven. PEFC har egne krav om vannbeskyttelse og kantsoner, og gir spesifikke føringer for å ivareta både vannkvalitet og livsmiljøer i og ved vann, vassdrag og myrer. Blant annet angir Norsk PEFC Skogstandard breddekrav på kantsoner.

Så hva er egentlig PEFC?

PEFC er, enkelt forklart, et sertifiseringssystem for bærekraftig skogbruk. Det er ikke en lov, men et frivillig system som ligger oppå lovverket. I Norge er PEFC den klart dominerende ordningen. NIBIO skriver at praktisk talt alle skogeiendommer med drift etter år 2000 omfattes av PEFC-sertifiseringen, og at dette utgjør om lag 80 prosent av det produktive skogarealet og nær 100 prosent av tømmeret som hogges.. Norsk PEFC Skogstandard inneholder 30 krav som beskriver hvordan skogeier skal forvalte og drive skogen.

– Det er der PEFC-sertifiseringen har sin styrke. Den oversetter overordnede miljøhensyn til tydelige og konkrete regler for planlegging, hogst og oppfølging, sier Thomas Husum, daglig leder i PEFC Norge.

Det betyr at lovkrav og miljøhensyn blir mer operative i det praktiske skogbruket. Standarden stiller blant annet krav til livsløpstrær, kantsoner, nøkkelbiotoper, vannhensyn, kulturminner og friluftsliv. På flere punkter er kravene mer detaljerte og går lengre enn lovverket alene.

Og hva er forskjellen på PEFC og FSC?

Begge sertifiseringer er frivillige sertifiseringsordninger. Ingen av dem erstatter lovverket. Begge brukes for å dokumentere at skogen drives bærekraftig og at tømmeret kan spores gjennom verdikjeden; fra tømmerstokken til et ferdig produkt av tre.

Forskjellen er først og fremst at PEFC er den dominerende norske ordningen. Den er bygd opp som et komplett system tilpasset norske forhold, men med internasjonal forankring. Det er denne standarden de fleste norske skogeiere møter i praksis. PEFC sertifiseringssystemet er godt tilpasset norske forhold, familieskogbruket og den eiendomsstrukturen dette gir.

FSC er også et internasjonalt sertifiseringssystem, men bygger tydeligere på FSCs globale prinsipper og kriterier, som deretter er tilpasset en norsk standard. FSC Norge opplyser at norske FSC-sertifiserte skoger skal drives etter en norsk standard med norsktilpassede indikatorer, og at sertifisering innebærer revisjon fra et sertifiseringsorgan.

I Norge er FSC mindre utbredt enn PEFC. NIBIO skriver at omtrent fem prosent av tømmeret som omsettes i Norge er FSC-sertifisert, mens resten er sertifisert ved PEFC. NIBIO skriver også at FSC og PEFC stiller tilnærmet de samme kravene til hvordan skogbrukstiltak skal gjennomføres. En viktig forskjell er at FSC i større grad krever at skogeieren selv håndterer det administrative papirarbeidet, mens dette i PEFC-systemet i stor grad håndteres av sertifikatholder eller skogeierorganisasjonen. Systemene har og også noe ulik tilnærming og detaljgrad til bevaringsverdier, og forskjeller i hvordan urfolks rettigheter og medvirkning er regulert.

Det betyr at forskjellen mellom PEFC og FSC ikke først og fremst er at den ene er «snill» og den andre «streng». Det riktige bildet er at de er to ulike sertifiseringssystemer med mye av det samme målet, men med litt ulik oppbygning, ulik utbredelse i Norge og noen ulike krav i detalj.

Derfor er det misvisende å kalle skogbruket uregulert

Til syvende og sist er det dette hele diskusjonen handler om:

– Det kan være ulike syn på hvordan skogen bør forvaltes, og hvor grensene bør gå mellom bruk og vern. Men norsk skogbruk foregår innenfor tydelige rammer. Lovverk, myndighetsoppfølging og sertifiseringsordninger setter konkrete krav til både forvaltning, gjennomføring og miljøhensyn, avslutter Bjørn Håvard Evjen, administrerende direktør i Norges Skogeierforbund.

Det betyr ikke at det aldri oppstår uenighet om forvaltning av skog. Men det betyr at bildet av norsk skogbruk som tilfeldig eller uregulert, er feil. Skogbruket er regulert både gjennom lovverket og gjennom sertifiseringsordninger som gjør kravene mer konkrete i praksis.