Bærebjelken i miljøarbeidet

De ulike artene i skogen stiller naturlig nok ulike krav til de områdene hvor de etablerer seg, for eksempel til fuktighet og næringstilgang. Generelt er det slik at næringsrike miljøer har flere arter enn næringsfattige. For eksempel er det et større biologisk mangfold i edellauvskog enn i barskog. Barskogen har imidlertid en rekke arter som ikke finnes i edellauvskogen. Derfor kan man ikke bevare alle de forskjellige artene gjennom å ta vare på de mest artsrike miljøene i skog.

De fleste artene i den norske skogen har stor evne til å spre seg og etablere seg på steder der den finner egnede livsbetingelser. Geiteramsen er et slikt eksempel. Hvis man slår man ut oppvaskvannet på hytta på et bestemt sted, tar det ikke lang tid før geiteramsen innfinner seg. Slik er det også for de fleste arter i norsk skog, selv om det normalt tar noe lengre tid enn for geitramsen.

Ofte er det altså slik at det er mengden med egnede livsmiljøer som er avgjørende for hvor mye det blir av en art i et område. Eksempler på elementer som inngår i slike livsmiljøer er gamle trær, døde trær, løvskog og kalkrik skog.

Skogbrukets miljøhensyn er derfor innrettet på en måte at de skal sørge for at det finnes tilstrekkelig av de livsmiljøene som kan bli sjeldne på arealer hvor vi driver skogbruk.

Ulike miljøhensyn virker sammen

Skogbruket tar hensyn til biologisk mangfold i skog på flere måter, og de ulike hensynene utfyller hverandre:

• Hogstmaskinføreren setter for eksempel igjen døde trær, enkeltrær eller grupper av trær, på hogstflata, eller i tilknytning til kantsoner til vann og vassdrag. For noen arter vil dette være tilstrekkelig for å sikre artenes livsmiljøer.
• I en litt større skala, som i en kommune, registreres viktige livsmiljøer for sjeldne og truede arter i skog etter en forskningsbasert og etterprøvbar metodikk. Etter registreringen velger man ut de arealene som skal settes av og forvaltes som nøkkelbiotoper. Her får skogeier mulighet til å komme med innspill.
• I tillegg tilbyr skogeiere frivillig vern av områder med spesielle kvaliteter for biologisk mangfold. Her fanger man opp større sammenhengende områder med viktige livsmiljøer.

Tar vare på en rekke skogsområder

La oss først se nærmere på den mest sentrale delen av skogbrukets miljøarbeid, nemlig det å sette av såkalte nøkkelbiotoper. Dette er områder som inneholder kvaliteter som er spesielt viktige for de sjeldne og truede artene i den norske skogen.

For å øke kunnskapen hvilke kvaliteter dette er, ble det gjennomført et større forskningsprosjekt ved årtusenskiftet (MiS-prosjektet – Miljøregistreringer i skog). Gjennom prosjektet ble følgende 12 livsmiljøer indentifisert som spesielt viktige for rødlistearter:

Disse 12 kan videre deles inn i 29 livsmiljøer avhengig av hvor de befinner seg på den økologiske skalaen for fuktighet og næringsrikhet.

Merkes av på kartet

Registreringene gjennomføres uavhengig av eiendomsgrensene for et større område, gjerne en hel kommune, og skjer ofte i forbindelse med en skogtakst. Registreringselementene er standardisert nasjonalt, men med regional og lokal tilpasning.

Registreringene foregår primært i eldre skog, og fortrinnsvis i områder der det drives skogbruk.

Etter registreringen velger man ut de arealene som skal settes av og forvaltes som nøkkelbiotoper. Her får skogeier mulighet til å komme med innspill.

Nøkkelbiotopene inngår så i skogeiers langsiktige plan for forvaltning av eiendommen, og på eiendommer større enn 50 dekar er det krav om at det er gjennomført miljøregistrering for at skogeier skal kunne hogge og omsette tømmer.

Skogbruksplaner med miljøregistreringer revideres normalt hvert tiende til femtende år. Ny forskning viser at kontinuitet er viktig for mange livsmiljøer i skog, og de aller fleste nøkkelbiotoper vil derfor bli videreført i kommende revisjonsprosesser. Nøkkelbiotopene bevares så lenge kvalitetene i livsmiljøet er til stede.

Forvaltning av nøkkelbiotoper

Nøkkelbiotopene skal stelles på den måten som er til det beste for artsmangfoldet. Som oftest betyr det at det ikke hogges i disse områdene, og skogen får stå urørt.

Ved etablering av nøkkelbiotopene vurderes det om det er nødvendig å sette av en buffersone rundt livsmiljøet for å sikre god forvaltning.

Dette kan eksempelvis være av hensyn til trærnes stabilitet eller risiko for uttørking av livsmiljøet. I denne delen av prosessen vurderes det om kjente registreringer av arter eller naturtyper på de norske rødlistene skal inkluderes i arealet som skal forvaltes som en nøkkelbiotop.

Kvaliteten på miljøregistreringene i et område skal etter krav i miljøsertifiseringen vurdere behovet for revidering hvert 15. år. Ved behov gjennomføres en revisjon med sikte på å bedre kvaliteten.

Kontrollerer at regelverket blir fulgt

Kravet om etablering av nøkkelbiotoper kom gjennom miljøsertifiseringen av norsk skogbruk for 20 år siden.

Til nå har norske skogeiere satt av over 1 million dekar skog fordelt på 70 000 nøkkelbiotoper. Dette tilsvarer 140 000 fotballbaner.

Etter miljøsertifiseringen kontrolleres skogeiers forvaltning av nøkkelbiotoper både gjennom intern- og eksternkontroll.

I tillegg har skogbruksmyndighetene et kontrollansvar etter «forskrift om bærekraftig skogbruk».

Nasjonal oversikt

Metodikken for registrering av livsmiljøer i skog ble tatt i bruk i 2001. Allerede etter et par år med miljøregistrering (MiS) oppstod behovet for en referanse som kunne brukes for å dokumentere hvordan tilstanden til livsmiljøene utviklet seg over tid.

MiS-metodikken ble derfor tatt inn som en fast del av Landsskogtakseringen og det nasjonale overvåkingsopplegget for skog fra og med 2003. Data fra Landsskogtakseringen gir grunnlag for å lage statistikk om hvordan tilstanden for de ulike livsmiljøene utvikler seg, fordelt på geografiske regioner, ulike typer av skog eller i ulike høydelag. Denne statistikken brukes i miljøregistreringen for å sikre for at man fanger opp et representativt utvalg av ulike livsmiljøer.

Kvaliteten på kartfesting og rutiner for forvaltning av nøkkelbiotoper har blitt betydelig bedre siden de første registreringene på begynnelsen av 2000-tallet. Dette gjelder spesielt etter at det ble tatt i bruk GPS i registreringsarbeidet og som verktøy i hogstmaskinene. Gjennom revisjoner forbedres kartfestingen av gamle registreringer.

Hensyn ved hogst

Praktisk talt hele skogbruket er miljøsertifisert gjennom Norsk PEFC Skogstandard. Denne standarden inneholder en rekke krav til hvordan man skal hogge og stelle i skogen.

Kantsoner

Å drive skogbruk er å hogge, plante og stelle skogen slik at vi kan bruke trevirket til å lage produkter som vi er avhengig av. For eksempel byggematerialer og papir. For å kunne drive lønnsomt og forvalte den fornybare ressursen på en mest mulig effektiv måte, er det i dag mest vanlig å drive med flatehogst. Dette gir et bestandsvis skoglandskap som kan være relativt ensaldret, selv om data fra Landsskogtakseringen viser at om lag halvparten av skog i hogstklasse 3, 4 og 5 er to- eller fleretasjet, det vil si at det er forskjellig alder og høyde på trærne.

For å bryte dette mønstret, gi variasjon og hindre erosjon, spares skog i kantsoner mot vann, bekker, elver og myrer. Kantsonene har også mange funksjoner for biologisk mangfold:

• De er viktig for arter som er avhengige av skjul der de leter etter mat, som for eksempel storfugl.
• Blader og barnåler fra trær i kantsonen en viktig næringskilde for vannlevende insekter – og med det hele næringskjeden i bekker og elver.
• Kantsonene inneholder i seg selv livsmiljøer for flere arter.

Samtidig er det altså med på å sikre vannkvaliteten og fungerer som en buffer mot avrenning av næringsstoffer. Kantsoner vil også dempe de visuelle inntrykket av hogstflater. Kantsoner er derfor et positivt element for friluftslivet.  

Trærne i kantsonene skal i utgangspunktet få utvikle seg fritt. Tall fra Landsskogtakseringen viser at mer enn 70 prosent av kantsonene i dag har eldre skog.

Basert på erfaring med blant annet mye vindfall og påfølgende erosjon i enkelte kantsoner, kan en mer aktiv skjøtsel være aktuelt i noen typer skog. Det gjelder spesielt der det er fare for at grantrær, med sitt grunne rotsystem og høy oppkvisting, faller overende kan føre til erosjon og flom. Tall fra Landsskogtakseringen viser at kantsonene mot myr og vann samlet utgjør cirka 6,7 prosent av det produktive skogarealet.

Livsløpstrær og døde trær

Vanligvis hogges skogen i Norge når den er mellom 60 og 100 år gammel. Enkelttrær kan imidlertid ofte bli langt eldre enn dette. Siden en rekke arter i skogen er avhengig av gamle og døde trær, settes det igjen noen trær ved hogst som skal få bli skikkelig gamle før de dør naturlig.

Miljøsertifiseringen har krav om at det ved hogst skal settes av minst 10 stormsterke livsløpstrær per hektar (10 dekar). Livsløpstrærne skal settes igjen enkeltvis eller i grupper, på en måte som bidrar til stabilitet.  Livsløpstrærne velges ut blant de eldste trærne med høyest verdi for naturmangfoldet. Det enkelte tre eller gruppene med trær skal kartfestes.

For gran og osp kan det imidlertid være vanskelig å finne egnede trær ute på flatene fordi de lett kan blåse over ende når trærne rundt dem hogges. Da kan det heller settes igjen såkalte høgstubber. Noe som betyr at trærne kappes av et stykke opp på stammen (minimum tre meter).  Livsløpstrær kan også settes igjen langs kanten av hogstflata eller for å styrke andre miljøhensyn som ligger i tilknytning til hogsten, for eksempel inntil nøkkelbiotoper og kantsoner.

Livsløpstrær på hogstflatene gir også et inntrykk av at flata ikke er så stor. Noe som oppleves positivt for friluftslivet.

Hogstform

I den siste utgaven av Norsk PEFC Skogstandard, som trådte i kraft i mars 2023, er det et mål om å øke andelen lukkede hogster og småflatehogster i skoglandskapet, og hos gruppesertifikatholder (tømmerkjøper) skal det foreligge en beskrivelse av hvordan andelen slike hogster kan økes på kort og lang sikt. Gruppesertifikatholder må derfor ha nødvendig kompetanse om disse hogstformene.

I viktige friluftslivsområder skal friluftslivsinteresser tillegges særlig vekt. Det betyr blant annet at lukkede hogstformer skal prioriteres her hvis det skogfaglig lar seg gjennomføre. En skal også tilstrebe å redusere hogstflatens størrelse, samt utforme flaten på en måte som gjør at den tilpasses det øvrige landskapet. I forbindelse med skogskjøtselen i disse områdene er det også viktig å sørge for framtidig variasjon i skogen.

Ugler, rovfugler og tiurleiker

Enkelte ugler og rovfugler er sårbare for forstyrrelser i hekketiden. Det er derfor konkretisert hensyn til slike fugler i skogbrukets miljøsertifisering. I hekketiden skal det for eksempel ikke være forstyrrende skogsdrift i en radius på 50 til 400 meter fra hekkeplass for rovfugler og ugler, alt etter hvilken art det er snakk om.

I tillegg er det andre navngitte hekkende fugler som skal hensyntas spesifikt. Arter og krav er angitt i Norsk PEFC Skogstandard, kravpunkt 26, “Hensyn til andre hekkende fugler”.

I perioden april-mai skal skogsdrift unngås i områder med tiurleik.

Områder med skogbrann

I dag forebygges og slukkes skogbranner av hensyn til liv og helse, infrastruktur, tømmerverdier og andre samfunnsmessige verdier. Men en skog som har vært utsatt for brann er også livsviktig for enkelte arter. Ved skogbrann i eldre skog stiller derfor miljøsertifiseringen krav om at hele eller deler av arealet settes av i minst ti år. I løpet av denne perioden skal det også vurderes om området bør settes av og forvaltes som en nøkkelbiotop. Ved skogbranner på over 50 dekar er det en person med skogbiologisk kompetanse som skal vurdere hvor mye og hvilke arealer som skal tas vare på.

Vern av skog

I tillegg til å sette av nøkkelbiotoper og ta miljøhensyn i forbindelse med hogst, bidrar skogeier til å ivareta større områder som er viktig for biologisk mangfold, gjennom ordningen med frivillig vern. Det var Norges Skogeierforbund som lanserte ideen om frivillig vern av skog i 2000 på bakgrunn av mye konflikt ved gjennomføring av de tradisjonelle verneprosessene. Ordningen har blitt en suksess. Du kan lese mer om den her.