Skogbruksloven er bunnplanken. Naturmangfoldloven setter krav til hvordan naturverdier skal vurderes. Vannressursloven beskytter vannmiljø og kantvegetasjon. I tillegg kommer blant annet kulturminneloven, friluftsloven og miljøinformasjonsloven.

Oppå dette ligger sertifiseringene PEFC og FSC, som stiller ekstra krav til hvordan skogen skal drives. Her ser vi nærmere på de mest sentrale lovene. Du kan lese mer om miljøsertifiseringene i en egen sak.

Loven gjelder alle

Skogbruksloven gjelder for all skog og skogmark i Norge. Formålet er å fremme en bærekraftig forvaltning av skogressursene, med både verdiskaping og hensyn til biologisk mangfold, landskap, friluftsliv og kulturverdier. Loven legger ansvaret tydelig på skogeieren. Skogeieren skal sørge for at tiltak skjer i samsvar med lov og forskrift, og etter hogst skal det også sørges for tilfredsstillende foryngelse.

Skogbruksloven har en rekke forskrifter som regulerer alt fra bygging av skogsbilveier til konkrete miljøhensyn ved hogst. Kommunene fører tilsyn og kan sette vilkår, gripe inn mot hogst, pålegge retting og planting, og bruke tvangsmulkt dersom reglene brytes.

Norsk skogbruk er forvaltning av skog og produksjon av tømmer innenfor tydelige samfunns- og miljørammer. Det er hele poenget med loven.

Naturmangfoldloven – naturhensyn må vurderes

Naturmangfoldloven er viktig for skogbruket fordi den setter krav til hvordan det skal tas hensyn til naturen. Loven slår fast at offentlige beslutninger som berører naturmangfold, så langt det er rimelig, skal bygge på kunnskap om arter, naturtyper og økologiske sammenhenger. Når kunnskapen er usikker, skal føre-vár-prinsippet brukes for å unngå mulig vesentlig skade. Miljødirektoratet omtaler disse som de miljørettslige prinsippene i loven.

For skogbruket blir dette særlig konkret, når det finnes utvalgte naturtyper eller prioriterte arter etter Naturmangfoldloven i et område. For norske skoger, er det per i dag, to såkalte ‘prioriterte skoglevende arter’; Rød skogfrue (en orkidé) og Elfenbenslav. Mange arter og naturtyper er vurdert, men anses å være ivaretatt av skogbrukets miljøhensyn og skogvern. Naturmangfoldloven har egne regler om utvalgte naturtyper, og skogbrukstiltak som berører slike forekomster, og som ikke allerede krever tillatelse, skal meldes til kommunen før tiltaket settes i verk. Kommunen kan gi pålegg eller stanse tiltaket dersom naturtypen kan bli forringet.

Det er også her sertifiseringen kommer inn. PEFC krever at skogeier bruker oppdatert miljøinformasjon i planleggingen. Det gjør at lovkravene blir mer konkrete ute i skogen.

Vannressursloven – ikke bare vannet, men skogen langs vannet

Vannressursloven er et annet viktig lovverk for skogbruket. Den sier at langs bredden av vassdrag med årssikker vannføring skal det opprettholdes et begrenset naturlig vegetasjonsbelte som motvirker avrenning og gir levested for planter og dyr. Skogbruksloven med forskriften sier at kantsonens økologiske funksjon skal ivaretas. De to lovene sammen utgjør det juridiske utgangspunktet for kantvegetasjon langs bekker, elver og vann.  

For skogbruket betyr det at man ikke bare må tenke på selve hogsten, men også på skogsbilveier, kryssinger, grøfter, markberedning og andre tiltak som kan påvirke vannmiljøet. Også her går sertifiseringen lenger enn bare å gjenta loven. PEFC har egne krav om vannbeskyttelse og kantsoner, og gir spesifikke føringer for å ivareta både vannkvalitet og livsmiljøer i og ved vann, vassdrag og myrer. Blant annet angir Norsk PEFC Skogstandard breddekrav på kantsoner.

Liste over de viktigste lovene og forskriftene

Lover:

• Skogbruksloven: Bunnplanken i norsk skogbruk. Den krever bærekraftig forvaltning, miljøhensyn og foryngelse etter hogst, og gir kommunen ansvar for tilsyn.
• Naturmangfoldloven: Sier at naturverdier skal vurderes på grunnlag av kunnskap og føre-var-prinsippet. Er særlig viktig ved utvalgte naturtyper og prioriterte arter.
• Vannressursloven: Beskytter vassdrag og kantvegetasjon. Langs vassdrag med årssikker vannføring skal det stå igjen et naturlig vegetasjonsbelte.
• Kulturminneloven: Skal verne kulturminner og kulturmiljøer som del av kulturarven.
• Plan- og bygningsloven: Har indirekte betydning for forvaltning av skog gjennom arealplanlegging og restriksjoner på bruk av arealer.
• Friluftsloven: Regulerer allmennhetens rettigheter og plikter i naturen, inkludert allemannsretten.
• Motorferdselloven: Regulerer bruk av motoriserte kjøretøy i utmark og vassdrag.
• Miljøinformasjonsloven: Gir allmennheten rett til miljøinformasjon fra både myndigheter og virksomheter.

Forskrifter:

• Bærekraftforskriften
• Forskrift om skogsdrift, Oslo mfl.
• Forskrift om planlegging og godkjenning av landbruksveier
• Forskrift om skogfond o.a.
• Forskrift om utsetting av utenlandske treslag 
• Vannforskriften

Sertifiseringer:

• PEFC og FSC: PEFC er den dominerende ordningen i Norge. FSC er mindre utbredt