18 mars i år startet som en helt vanlig dag for den erfarne tømmerhoggeren Oddvar Sødtholt i Bamble. Som alltid tok han på seg Stihljakka og slo på sikringsradioen før han kjørte de to kilometerne inn til hogstfeltet.

‐  Jeg er obs på vinden. Blåser det for mye, holder jeg meg hjemme, forteller han. Men i dag var nordvesten beskjeden. Granene deiset i bakken en etter en.

Egentlig var vinsjlasset fullt, men Sødtholt ville ha med seg ei gran til som sto lagelig til. Den falt som planlagt, og bøyd over stokken startet kvistejobben.

Da skjer det som nesten er for vondt til å være sant. Vinden snur nitti grader og øker på. Ei ganske tynn ti meter høy tørrgran er pillråtten i rota og står ikke imot vindkastet. Den kommer susende og med sine tørre, sylskarpe og livsfarlige kvister treffer den Oddvar Sødtholt diagonalt over ryggen. Han piskes nærmest flat mellom stokken under og stammen på tørrgrana.

Leder i Bamble sikringsradiolag, Inge Klepseter var inne og så på plassen etterpå. Der ser han støvelmerkene til Oddvar på den ene siden av stokken og håndavtrykkene på den andre.

‐  Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, og ble liksom så ør i hue, sier Sødtholt.

Det gjorde ikke vondt heller, men han slet med å komme opp i traktoren for å kjøre de to kilometerne hjem.

‐ Jeg husket plutselig ikke hvordan jeg skulle få vinsjen til å virke. Alt svirret rundt, sier han alvorlig.

Den røde knappen

Da trykket han på den røde nødknappen på sikringsradioen. Det er null mobiltelefondekning i området.

Trenger du hjelp, lød stemmen på 110-sentralen i Tønsberg fem mil unna.

‐  Ja, tror Oddvar at han svarte. Han hadde en gammel sikringsradio uten automatisk GPS-sporing.

‐ Hvor befinner du deg?

Sødtholt forklarer. Han er lommekjent etter å ha arbeidet her siden 1964. Først hogst og barking sammen med far.

‐  De snakket og snakket med meg, forteller han. – Jeg husker ikke hva jeg svarte, men snart dukket en kamerat som er dreven brannmann og broren Svein opp.

‐  Jeg husker jeg fikk ull-lue og pledd, og broren min så veldig bleik ut, smiler Oddvar. Etter det fyltes skogen av piskende rotorblader og korte kommandoer.

Redningshelikopteret hadde kommet strake veien fra Lørenskog etter ordre fra AMK-sentralen som ble koplet på av 110-folkene.

Ett trykk på den røde knappen så får du hjelp av flere team med topptrente fagfolk.

Oddvar husker ikke hvordan de fikk ham ut av traktoren og over på en oppblåsbar gummibåre. Heller ikke hvordan brannvesenets nye sekshjuls ATV fikk ham de 200 meterne ned til helikopteret.

Plutselig var han på Sentralsykehuset i Skien. Der konstaterte de såpass med skader at helikopteret tok han direkte til Ullevål universitetssykehus i Oslo.

‐  Jeg husker at de klipte av meg den fine Stihljakka mi, sier han. Og så var det ei skrekkelig flott dame som tok imot meg i Oslo. Han ler, for nå flere måneder etter er han absolutt på bedringens vei.

‐  Det tar nok litt tid før jeg hogger igjen, men i skauen skal jeg, sier han. To brist i ryggen, ei lunge full av blod punktert av diverse ribbein, og fem skadde ryggvirvler er langtfra nok til å stoppe en tømmerhogger fra Bamble.

Leder i Bamble sikringsradiolag, Inge Klepseter (t.v.) kan glede seg over at sikringsradioen reddet livet til skogeierkollega Oddvar Sødtholt.

På den andre siden

Ettermiddagen var stille på 110-sentralen i Tønsberg, selve navet i nødarbeidet i mer enn tre fylker. De fem operasjonslederne som var på vakt, fulgte med på de store skjermene. Plutselig kommer det et nødanrop fra en sikringsradio. En sindig kar fra Valdres svarer.

Mannen som har trykt på den røde nødknappen har fått et tre over seg og pusten er kort.

Vaktleder Tom Berger gjorde som han ofte gjør, nemlig å kople seg på som medlytt. De ser at sikringsradioen som blir brukt ikke har innebygd GPS. Derfor vet de ikke hvor mannen ringer fra, men de hører at dette er reell nød.

Alle som har sikringsradio behøver ikke gi tillatelse til at nødetaten henter inn opplysninger om deg. Det har du skrevet under på tidligere. Mens mannen fra Valdres snakker med karen, så finner kollegaene ut at samtalen kommer fra Bamble. De begynner å ringe personene på mannens kontaktliste.

Ved hjelp av kjentfolk, og at han beskriver en kraftlinje, vet de snart hvor han befinner seg.

Både AMK, ambulanse, politi og brann er koplet til 110-sentralen.

Dette er et helseproblem, så AMK koples på. Mannen begynner allerede å bli svakere.

Operativ leder Espen Thommassen (t. v.) og vaktleder Tom Berger mottar mange nødmeldinger fra et stort område, men de husker godt skogeieren som berget livet fordi han trykket på nødknappen.

Holder samtalen i gang.

‐ Vi snakker rolig med folk i nød, forteller Espen Thommassen. Han er operativ leder på 110-sentralen.

‐  Det gjelder å holde dem i gang, mens vi er på vei. Det hjelper kroppen å holde ut. Så viktig er samtalen. – Blir vi brutt, ringer vi opp igjen.

Samtalen skal holde på til vi hører at første nødetat er på plassen og tar over, sier Thommassen.

Når mannen, som du har forstått er skogeier Oddvar Sødtholt, trykker på knappen skjer det altså ganske mye. AMK forsto at dette gjaldt livet. De rekvirerte legehelikopter.

‐ Hadde han hatt GPS på sikringsradioen, så hadde vi øyeblikkelig visst hvor han befant seg, bekrefter Tom Berger, men så lenge listen over kontaktpersoner er oppdatert, finner vi likevel posisjonen ganske fort.

‐  Vi bruker alle midlene vi rår over når det haster, sier Thommassen. Sikringsradioen er viktig og derfor samarbeider vi gjerne, selv om vi ikke tar betalt for slike oppdrag. 70 prosent av brannfolkene er deltidsansatte. Mange er skogeiere eller jegere med detaljert kunnskap om sine områder. Det har reddet flere liv.

En gang for mye

Både Thommassen og Berger er enige; bruk den røde knappen. Sikringsradiofolk misbruker nødetatene svært sjelden.

‐  Jo eldre folk blir, jo større er terskelen for å bry andre, sier Berger.

Er du langt til skogs i tussmørket og traktoren har stoppet, så trykk, oppfordrer Thommassen. Da ringer vi partneren din, så slipper vedkommende å etterlyse deg, for det utløser fort en større operasjon.

Det er godt å ha en «rød knapp» i livet. Da har du noen å snakke med og mange som gjør alt de kan for å hjelpe deg.

‐  Vi er alltid glade når vi bidrar til å redde folk, innrømmer Berger, som husker samtalen med Sødtholt veldig godt selv om det har vært mange aksjoner siden det.