Hopp til innholdet arrow_downward

Historie

Skogeiersamvirket slo rot ved begynnelsen av forrige århundre som en reaksjon på at plankebaroner og ulike tømmerhandlere dominerte tømmermarkedet i Norge. Hensikten var å få en felles opptreden og mer makt når det gjaldt tømmerpriser og tømmersalg.

Den første skogeierforeningen, Glommen, ble stiftet i 1903. Det neste tiåret kom flere dalfører og vassdrag til, som Drammensdistriktet, Mjøsen, Telemark og Sørlandet. På den tiden var fløting den viktigste transportmetoden for tømmer, og det var derfor naturlig at skogeiersamvirket ble organisert vassdragsvis og ikke fulgte f.eks. fylkesgrensene. Men fortsatt manglet en landsomfattende overbygning som kunne samordne skogeiernes interesser både på det økonomiske og næringspolitiske området. Etter initiativ fra formannen i Glommen, Olav Nergård, ble så Norges Skogeierforbund dannet på konstituerende møte i Oslo 2. mai 1913.

Her deltok seks regionale skogeierforeninger fra Øst- og Sørlandet. I Trøndelag var skogeierforeningene imot at det skulle dannes et forbund. Nergård ble forbundets første formann.

Milepæler i skogeiersamvirkets historie:

Hjemkjøpet av Borregaard 1917

Til tross for dannelsen av Norges Skogeierforbund i 1913, var norske skogeiere på langt nær samlet som yrkesgruppe. Fantes det nye oppgaver med nasjonale dimensjoner som kunne utvikle skogeiersamvirket?

Sjansen bød seg for Nergård og Skogeierforbundet da det engelseke konsernet Kellner-Partington signaliserte interesse for salg i 1915. Med Borregaard i Sarpsborg var Kellner-Partington ledende i norsk treforedlingsindustri. Med datterbedriften Gravbergskoven var konsernet også en av landets største skogeiere. Innflytelse over treforedlingsindustrien var et overordnet mål for det nyetablerte forbundet.

Med velvillig skogeierkapital i ryggen gjorde Skogeierforbundet hjemkjøpet av Borregaard til en nasjonal hovedsak. Den gigantiske økonomiske dimensjonen som overdragelsen forutsatte, samlet skogeierne og ga styrke til Skogeierforbundet. Hjemkjøpet ble gjennombruddet for forbundet som en politisk maktfaktor i det norske samfunnet, og ble den første milepælen i forbundets historie.

Felles tømmersalg – Medbøes plan

Skogeierforbundet satte fellessalg på dagsorden gjentatte ganger under den økonomiske krisen i 1920-årene uten å lykkes. Som styreformann utarbeidet Nils Askvik fra Drammensdistriktets Skogeierforening i 1927 et forslag til omorganisering der solidarisk ansvar og salgsplikt var stikkordene.

Men skogeierne vendte tommelen ned for Askviks plan. Motforestillingene var store. Skogeierne vegret seg for foreninger som bygde på tvang, og Askvik trakk seg som formann. For Skogeierforbundet var situasjonen kritisk. Landsmøtet i 1927 ble arrangert i en atmosfære preget av krise. Man måtte finne en økonomisk basis, ellers hadde strevet med oppbyggingen av organisasjonen vært forgjeves.

Bankene var skeptiske overfor næringen både med hensyn til langsiktige lån og driftskreditt, og denne vegringen ga makt til tømmerkjøperne. Mange skogeiere var rett og slett nødt til å selge til betingede priser for å få driftsforskudd til å sette i gang drifter og unngå konkurs. Bøndernes Bank ble redningen. Skogeierne hadde nær kontakt med banken. Forbundets formann, Anders P. Holth fra Glommen, satt i bankens styre og var nok den som motiverte banksjef O. H. Medbøe til å engasjere seg spesielt for skogeiernes problemer.

I 1929 agiterte Medbøe for at Skogeierforbundet måtte omorganiseres til en ren salgsorganisasjon med større makt og innflytelse til forbundets sentrale ledelse. Slik som det nå var, hadde ikke forbundet nevneverdig innflytelse på distriktsforeningene. For å omgå det solidariske ansvar, mente Medbøe at en kontingent som baserte seg både på areal og hogstkvantum langt på vei ville gi forbundet det nødvendige økonomiske fundament. Medbøe fikk i oppdrag å utarbeide en detaljert plan for omorganiseringen.

Da Medbøe presenterte sin plan, merket man seg at begrepet «solidarisk ansvar» var utelatt. Organisasjonen måtte dessuten være fullstendig faglig og upolitisk. Driftsforskudd skulle ytes av Bøndernes Bank sammen med distriktets banker. Dessuten skulle foreningenes økonomiske uavhengighet styrkes gjennom opparbeidelse av fond. Planen hadde en hierarkisk struktur som innebar at de gamle organisasjonene, med bl.a. de lokale salgslagene, måtte oppløses. Den nye strukturen bygde på vassdragsvise avvirkningsforeninger som igjen gikk sammen i distriktsvise salgsforeninger. Disse skulle igjen gå sammen i en landsomfattende fellesforening som skulle ha stor makt og myndighet.

Skogeierforbundet ble formelt omdannet 4. oktober 1929, og det nye navnet ble Norges Tømmer- og Skurlastselgeres Fellesforening med Anders P. Holth som formann. Den økonomiske basis syntes å være funnet gjennom samarbeidet med Bøndernes Bank. Desperasjonssalg til betingede priser falt dermed bort, man hadde frigjort seg fra kjøpernes nakkegrep.

I 1932 skiftet Fellesforeningen navn til Norges Skogeierforbund, men dette innebar ingen reell endring i organisasjonens virksomhet.