Skogbruket er strengt regulert 

Skogbruksloven gir skogeieren et forvalteransvar. Det betyr at skogeier skal ta hensyn til biologisk mangfold når det gjøres tiltak i skogen. Noe som blant annet innebærer at det skal gjennomføres miljøregistreringer etter MiS-metodikken (Miljøregistreringer i Skog).

I tillegg er så godt som hele det norske skogbruket miljøsertifisert etter Norsk PEFC Skogstandard. Sertifiseringen stiller mer konkrete krav til hvordan det skal hogges og stelles i skogen og hvordan viktige naturverdier skal tas vare på. 

Flere miljøhensyn virker sammen

Skogbrukets miljøarbeid bygger på flere hensyn som virker sammen. Noen av de mest sentrale er: 

• Skogeier må få kartlagt viktige livsmiljøer for sjeldne og truede arter. Miljøregistreringene brukes som grunnlag for å sette av nøkkelbiotoper.  

• Ved hogst settes det igjen livsløpstrær, døde trær og kantsoner mot vann og vassdrag.  

• Skogeiere tilbyr områder til frivillig vern, slik at større og særlig verdifulle skogområder kan vernes for all framtid.

Livsmiljøene er grunnlaget

Bærebjelken i skogbrukets miljøarbeid er livsmiljøtilnærmingen. Det betyr at skogeieren ikke først og fremst leter etter enkeltarter, men kartlegger og tar vare på livsmiljøene mange arter er avhengige av. 

– Denne tilnærmingen er viktig fordi arter i skogen har ulike krav til hvor de kan leve. Noen trenger gamle trær. Andre trenger død ved, eldre lauvskog, fuktig skog eller kalkrik mark. Derfor er det avgjørende at skogen som helhet har et mangfold av livsmiljøer, sier Hans Asbjørn Sørlie, direktør for skogbruk og miljø i Norges Skogeierforbund. 

Slik finner skogeierne viktige livsmiljøer

For å finne fram til livsmiljøer som er spesielt viktige for biologisk mangfold brukes metoden Miljøregistrering i Skog.  

Det vitenskapelige arbeidet med MiS viste at 12 hovedtyper av livsmiljøer er særlig viktige for mange sjeldne og truede arter i skog: 

Disse er videre delt inn i 29 under-livsmiljøer etter hvor fuktig og næringsrik skogen er.

Hva er en nøkkelbiotop?

En nøkkelbiotop er et område med ett eller flere viktige livsmiljøer. Etter miljøregistreringene blir livsmiljøene rangert etter verdi. Deretter velges de livsmiljøene som skal settes av og forvaltes som nøkkelbiotoper. Målet er å ta vare på spesielt viktige leveområder for rødlistearter. Som regel betyr det at det ikke hogges der, og at skogen får utvikle seg fritt. Når en nøkkelbiotop avgrenses, vurderes det også om området trenger en buffersone rundt livsmiljøet som inngår i nøkkelbiotopen.

– Det kan være nødvendig for å sikre stabile trær eller hindre at området tørker ut. I denne vurderingen kan også kjente forekomster av rødlistede arter eller andre registrerte miljøverdier tas med, sier Sørlie.

Til nå har norske skogeiere satt av over 1 million dekar fordelt på 75 000 nøkkelbiotoper. Det tilsvarer om lag 140 000 fotballbaner.

Slik blir nøkkelbiotoper kartlagt

Miljøregistreringene blir som regel gjort på tvers av eiendomsgrenser, for eksempel i en kommune i forbindelse med taksering av skogen. Metoden er standardisert nasjonalt, men tilpasses regionale og lokale forhold av en rådgivende biolog.

Kartleggingen i felt skjer først og fremst i eldre skog, særlig i den delen av skogen hvor det er aktuelt å drive skogbruk. Når nøkkelbiotopene skal settes av, bistår en rådgivende biolog i prosessen. Skogeier kan komme med innspill, men det er de sertifiserte bedriftene, kalt sertifikatholdere, som avgjør hva som må velges ut for å oppfylle kravene i sertifiseringen.

Nøkkelbiotopene blir deretter en del av skogeiers langsiktige plan for eiendommen. På eiendommer over 50 dekar kreves det miljøregistrering før skogeier kan hogge og omsette tømmer innenfor sertifisert skogbruk. På mindre eiendommer enn dette kan det brukes en enklere rutine før hogst, såkalt «føre-var-vurdering».

Skogbruksplaner med miljøregistreringer blir normalt revidert hvert tiende til femtende år. Mange nøkkelbiotoper blir videreført i nye revisjoner fordi kontinuitet er viktig for livsmiljøene i skogen. Ved behov blir de oppdatert.

Kontroll av nøkkelbiotoper

Kravet om nøkkelbiotoper kom med miljøsertifiseringen av norsk skogbruk tidlig på 2000-tallet.

Skogeiers forvaltning av nøkkelbiotoper blir kontrollert både gjennom internkontroll og ekstern revisjon. I tillegg fører skogmyndighetene tilsyn etter forskrift om bærekraftig skogbruk.

Miljøhensyn ved hogst

Det mest synlige miljøarbeidet i skogbruket skjer når det hogges. Praktisk talt alt skogbruk er miljøsertifisert etter Norsk PEFC Skogstandard. Standarden setter rammer for hvordan skogen skal hogges og stelles, og den skal blant annet sikre hensyn til biologisk mangfold og friluftsliv. Her er noen av de viktigste punktene.

Kantsoner

Kantsoner settes igjen langs vann, bekker, elver og myrer. De beskytter mot erosjon og avrenning og er viktige næringskilder for livet i vann, men er også viktige leveområder i seg selv.

– Kantsonene gir skjul og mat for arter i skogen, og de bidrar til liv i vann og vassdrag. De demper også det visuelle inntrykket av hogst og har betydning for friluftsliv og naturopplevelse, sier Hans Asbjørn Sørlie i Skogeierforbundet.

Kantsoner mot myr og vann utgjør om lag 6,7 prosent av det produktive skogarealet. Mer enn 70 prosent av disse kantsonene har eldre skog.

Livsløpstrær og døde trær

Livsløpstrær er trær som settes igjen ved hogst for å få bli gamle og dø naturlig. Mange arter i skogen er avhengige av gamle og døde trær.

Norsk PEFC Skogstandard krever at det ved hogst normalt settes igjen minst 10 stormsterke livsløpstrær per hektar. Trærne skal velges blant de eldste og mest verdifulle for naturmangfoldet, og de skal settes igjen enkeltvis eller i grupper slik at de står stabilt.

– Der det er vanskelig å finne stabile trær, for eksempel gran og osp ute på åpne hogstflater, kan det i stedet settes igjen høgstubber. Da kappes stammen minst tre meter over bakken, sier Sørlie.

Livsløpstrær og høgstubber kan også plasseres slik at de styrker andre miljøhensyn, for eksempel langs kantsoner eller ved nøkkelbiotoper.

Ulike hogstformer

Den gjeldende PEFC-standarden har som mål å øke andelen lukkede hogster og småflatehogster. Tømmerkjøperne må derfor ha en plan for hvordan slike hogstformer kan brukes mer, både på kort og lang sikt.

I viktige friluftslivsområder skal lukkede hogstformer prioriteres der det er skogfaglig mulig. Hogstflatene skal også tilpasses bedre til landskapet.

– Målet er å gi en variasjon i skogen, og med det en bedre opplevelses av landskapet, sier han.

Hensyn til fugl og brannpåvirket skog

Noen fuglearter er sårbare for forstyrrelser i hekketiden. Derfor stiller PEFC-standarden egne krav til hensyn ved reirplasser for rovfugl og ugler, og til andre hekkende fugler. I april og mai skal skogsdrift også unngås i områder med tiurleik.

• Du kan lese mer om hensyn til hekkende fugl her.

Skogbrann blir forebygget og slukket av hensyn til liv, helse, infrastruktur og materielle verdier. Samtidig er brent skog viktig for enkelte arter.

Derfor stiller miljøsertifiseringen krav om at hele eller deler av eldre skog som har brent, skal settes av i minst ti år, sier Sørlie.

Ved større branner skal en person med skogbiologisk kompetanse vurdere hvor mye av arealet som bør tas vare på.

Vern av skog

I tillegg til å sette av nøkkelbiotoper og ta miljøhensyn i forbindelse med hogst, bidrar skogeier til å ivareta større områder som er viktig for biologisk mangfold, gjennom ordningen med frivillig vern. Det var Norges Skogeierforbund som lanserte ideen om frivillig vern av skog i 2000 på bakgrunn av mye konflikt ved gjennomføring av de tradisjonelle verneprosessene. Ordningen har blitt en suksess. Du kan lese mer om den her.