Hvilken energistrategi skal Norge velge? - Norges Skogeierforbund
Hopp til innholdet arrow_downward

Hvilken energistrategi skal Norge velge?

Skal vi velge New Zealands eller Frankrikes modell? Norske Skog, Skogeierforbundet og tenketanken AgriAnalyse oppfordrer til en mer målrettet industri- og eneripolitikk.

Vi gjengir nedenfor leserinnlegget som er publisert hos Nettavisen.

Dette truer det grønne skiftet

Hvordan kan energipolitikken brukes for å sikre fremtidig velferd og et grønt skifte?

Vi vil illustrere veivalget gjennom det globale selskapet Norske Skog. Det er en av verdens største produsenter av papir for aviser og magasiner med fabrikker i Norge, Frankrike, Østerrike, Australia, og til nå i New Zealand, og er nå i full gang med å investere i fremtidige vekstsegmenter basert på tremasse og gjenvinning.

New Zealands modell

Det første eksempelet:

Tidligere i år ble det besluttet å legge ned Norske Skogs papirfabrikk i New Zealand (NZ), framfor ombygging til andre produkter. Denne beslutningen ble gjort på bakgrunn av synkende etterspørsel for avispapir, høye elektrisitetspriser og liten tilrettelegging fra myndighetene for industri. Likevel er det kraftprisene som primært utløste nedleggelsen.

På NZ leveres det ikke lenger strøm på særskilte kontrakter til industrien. Det gir høye og uforutsigbare priser med store variasjoner og lav effektsikkerhet. Flere industribedrifter har erfart økninger i strømprisen på 70 prosent eller mer. For en fabrikk av Norske Skogs type vil en slik økning i strømprisen påføre fabrikken en katastrofal ekstrakostnad tilsvarende 20-25 prosent av omsetningen. Dette er umulig å leve med.

Dette illustrerer problemet med et væravhengig kraftsystem uten magasinregulering, som vil gi store svingninger i energitilførselen. I tillegg har NZ et liberalisert energisystem uten tiltak for å sikre stabile konkurransevilkår til industrien. Kort sagt blir snittprisen for høy og leveransesikkerheten for lav.

Frankrikes modell

Det andre eksempelet:

I Frankrike gjør Norske Skog nå en milliardinvestering i produksjon av resirkulert pappemballasje.

I Frankrike er industripolitikken og ikke minst energistrategien helt annerledes enn på NZ. Frankrikes strømforsyning er i dag først og fremst basert på landets 56 atomreaktorer, som til sammen står for cirka 70 prosent av landets elektrisitetsproduksjon. Dette gir landet tilgang på stabil og klimavennlig energi, men er selvsagt utfordrende når det gjelder atomavfall. Alle franske kjernekraftverk eies og drives av landets største og statseide energiprodusent Électricité de France (EDF).

Private aktører i energimarkedet får tilgang på strøm fra EDFs kjernekraftverk til en fast konkurransedyktig pris. Det totale volum i denne ordningen er 100 TWh. Til sammenligning bruker norsk kraftforedlende industri 42 TWh.

I tillegg har myndighetene en ordning med utlysning av anbud på å levere grønn strøm. For eksempel subsidieres bygging av en ny dampkjele for Norske Skogs biomasseanlegg. Strøm generert av denne kjelen vil så bli kjøpt av franske myndigheter, og dampen vil bli brukt av Norske Skog. Det er gjennom slik energipolitikk Frankrike effektivt stimulerer landets industrisektor.

Norge er unikt i verdenssammenheng

I motsetning til både New Zealand og Frankrike har Norge allerede et kraftsystem som både er fornybart og regulerbart. Hele 75 prosent av Norges kraftproduksjon på 135 TWh er regulerbar gjennom vannmagasiner. Det er unikt i verdenssammenheng å ha så store mengder regulerbar fornybar kraft. Gjennom dette kan vi holde prisene nede og variasjonen lav til både husholdninger og næringsliv gitt at vi benytter det på en smart måte.

Utfordringene i dag er at dette systemet kobles til EU og sokkelen gjennom en rekke sjøkabler fra fastlandsnettet. Dette gir stor risiko for priser på et nivå der kraftforedlende industri ikke lenger vil være lønnsom, og der husholdningene får stadig økte strømkostnader.

Industrikraftkontrakter går i all hovedsak gjennom Statkraft, og de følger i økende grad den stigende spotprisen på kraft. Slik er Norge i ferd med å miste den fordelen vi har hatt med store mengder fornybar kraft som en del av industristrategien vår. I dag er det 16 felt som har eller har vedtatt å bruke kraft fra land. I 2030 er anslått behov 20 TWh.

Per nå har Norge en sjøkabelkapasitet på 45 TWh, som kan øke til om lag 60 TWh om NorthConnect blir realisert. Med økende strømpriser og høye logistikkostnader for vår industri sammenlignet med andre land i Europa, må fremtidig konkurransedyktighet sikres gjennom en mer målrettet industri- og energipolitikk.

Vi står ved en korsvei

Fremtidens grønne industri må prioriteres og tilbys bærekraftig og forutsigbar elkraft til konkurransedyktige priser gjennom Statkraft. Samtidig må det sikres tilstrekkelig mengder kraft for industri i fastlands-Norge.

Videre elektrifisering av sokkelen må skje med havvind slik at det ikke blir ytterligere nettoeksport av kraft fra land til sokkelen. Det kan gi en vinn-vinn-situasjon der en ny maritim eksportnæring utvikles, samtidig som dagens kraft kan prioriteres til grønn industri og elektrifisering av fastlands-Norge.

Vi står ved en korsvei, veivalget må vi ta nå, og i forkant av høsten valg utfordrer vi framtidas politikere på følgende: Hvilken energistrategi skal Norge velge? Skal vi velge New Zealands eller Frankrikes modell?

Sven Ombudstvedt,
Norske Skog
Per Skorge,
Norges Skogeierforbund

Christian Anton Smedshaug,
AgriAnalyse