Selås er en trivelig gård med mye historie og lang utvei. Mor Randi, far Torvild, og sønnen Ola Kristen bor i hovedhuset. Mor er gartner, far politi og Ola Kristen går i tredjeklasse på Tvedestrand videregående skole.

Da vi spurte om vi kunne fortelle om Ola Kristens skogin­teresse, nølte han. Det skal ikke være skryt eller «SE og Hør»- vinklinger.

Greit nok. Vi holder oss i skogen.

Torvild viser oss familiens fotoalbum. Allerede fra Ola Kristen var halvannet år, var han med i vedhaugen. Jevnlig oppover finnes bilder av gutten i ulike situasjoner. Alle har én ting til felles. De handler om skog og treverk. En av favorittle­kene var en lekemotorsag fra Husqvarna. Ola Kristen var ikke mange år før han og en kamerat hogg buskas bak stabburet. Så oppslukt var han at begge foreldrene lurte på hvor denne gløden kom fra.

Som fjortenåring plukket ham fram grovhogde eikeplanker fra gården, og startet med å lage sin egen høvelbenk etter en 1700-tallmodell fra den franske møbelsnekkeren og forfat­teren André Jacob Roubo (1739-1791). Han så fremgangs­måten på Youtube. Så gikk han ut i verkstedet og gjorde det samme.

– Det tok fire år, sier han, og går med på å vise frem høvel­benken under forutsetning av at vi ikke skriver at den er som et møbel. Håndhøvlet med bestefar Olavs høvel.

Det er allerede lenge siden også Ola Kristen lagde sin egen høvel. – Og et kaldrøykeri oppå haugen og en speilramme så glatt og fin at … Vi skal ikke skryte. Men han la torvtak på fem lag never som han hadde flekket selv uti skogen.

Bestefar Olav hadde ei kvilebrakke som han brukte i skogen. 4 200 dekar. Eller 3 100, for resten er vann, retter de. Kvilebrakka ble senere lekestue hos bestemor i kårboligen. Forfallet var kommet langt, da Ola Kristen gikk på med sag, hammer og nytt friskt snekkermot.

Nå er kvilebrakka Ole Kristens jaktbu. Han har til og med lagt inn vedfyring i den bittelille bua. Akkurat det får vi fritt skrive om for etter to vedkubber, er det mer badstu enn kvilebu.

Ola Kristen smiler.

– Ja, jeg har skytevinduet på fullt gap uansett om det er tjue minus når åtejakta på rev foregår.

Han har allerede skutt sin første elg og flere rådyr, men ingen bever slik mamma Randi har gjort. Det gjelder å få ut beveren før den demmer opp produksjonsskogen.

Tragedien

En ettermiddag i 1974 var bestefar Olav i skogen som vanlig. Bestemor Anna Selås hadde latt to av deres fem barn under ti år få bli med «onkel Harald», Olavs fetter, opp i skogen. Barna ble med han til der han og Olav hadde hogd tidligere på dagen. De tre skulle gå Olav i møte etter en lang arbeidsdag. Som vanlig skulle Olav kjøre ned tømmerlasset i hele lengder.

De hørte traktoren gikk, men lyden ble ikke sterkere slik den skulle når bestefar nærmet seg gården.

Onkel Harald gikk tilbake og fant Olav overkjørt av sin egen traktor. Han skulle ut å ordne opp i et tre som hadde slitt seg fra vinsjen. Det kostet ham livet.

– Vi hadde ikke traktor på gården i ca. ti år etter denne hendelsen, sier Torvild alvorlig. Han var ni år da det skjedde, men det sitter i.

Derfor er både han og Ola Kristen alltid sammen når de feller og hogger trær, og kjører frem lassene. De prater ikke så ofte om det, men Torvild innrømmer at sønnen Ola Kristens store skoginteresse er en stor glede.

Torvild vil gjerne si at skogbruksleder Tarald Langan i Nidarå, nå AT Skog har betydd mye for familien. Anna kunne ikke mye om skog, og med sin lange erfaring og flotte være­måte var Langan til stor støtte etter at Olav døde.

– Jeg har aldri blitt pådyttet noe, sier Ola Kristen. Det har vært viktig, for planting er ikke på langt nær så moro som å rydde plantefelt med god gjenvekst av fine furutrær hvor han virkelig kan velge de beste trærne til å vokse opp.

– Egentlig liker jeg alt skogsarbeid, sier han.

Unntatt planting, da?

– Nei, selv planting. Nå har jeg såpass med skogerfaring at jeg gjerne planter for å ha noe å rydde og stelle i ettertid. Han er langsiktig som skogen selv, og læreren har foreslått at han burde bli ingeniør.

Ikke mer skriving om det.

Han blir det han blir, selv om skogen alltid vil spille en viktig rolle.

Skogsjefen

I Vegårshei hvor de bor, finnes en kommuneskog. Så fantes det en skogbrukssjef som heter Helge Sines. Han inviterte ungdommer med for å lære skikkelig ungskogpleie i praksis.

– Vi var to ungdommer pluss Helge, og det var nok der jeg først forsto hvor flott skogen egentlig er, forteller Ola Kristen. I kommuneskogen fikk de prøve forskjellig arbeid og teknikker i praksis.

Jeger og fiskeforeningen inviterte også ungdommene til jakttrening. I kommuneskogen fikk de lære både rådyr- og harejakt av folk med lang erfaring.

Helge Sines jobber i en annen kommune nå, og noen vil selge kommuneskogen i Vegårshei. De mener at kommune­folk har annet å drive med.

– Det ville vært veldig synd, for en slik skog gir oss mulighet til å lære i praksis, hevder Ola Kristen.

Han var heldig som også fikk lære av to dyktige sløydlærere, en kommuneansatt og gode instruktører på et kurs om skogs­arbeid i tiendeklasse i regi av Skogkurs og ungdomsskolen.

En helt vanlig lørdag

Så fort Ola Kristen kommer fra skolen, er det på med arbeids­tøyet og ut i skogen. Oppgavene er mange og helt frivillige, men det er lørdagene som er ukas høydepunkt. Da er han og pappa Torvild i skogen sammen. Utfordringen er at Torvild gjerne vil ha en god frokost sammen med lokalavisa og et glass melk før arbeidet starter.

– Det er jo en fridag, og da vil jeg bruke litt tid på å komme i gang, smiler politimannen som snart blir pensjonist som 57-åring. I skogen skal det være arbeidsglede og ikke akkord­arbeid. Det handler om trivsel og om sikkerhet. Hastverk er lastverk, er det noe som heter.

– Jeg er veldig glad i jakt, skog og gårdsarbeid, men i forhold til faren min Olav og nå Ola Kristen, er jeg nok eplet som falt ned et godt stykke fra stammen, smiler han. Hvis det regner, så finner han på noe annet enn å bli våt i skogen.

Ola Kristen himler litt med øynene. Han filer sagene, fyller drivstoff og varmer opp traktoren mens faren leser avisa. Så sitter han klar og venter til faren kommer. Det ligger litt stille press i det.

Ola Kristen bryr seg nemlig ikke om hvordan været er, bare han får være i skogen hver eneste lørdag.

– Jeg liker meg godt på skolen også, men det hender at jeg ser ut av vinduet og tenker at i dag ville det vært fint og hogd tømmer, innrømmer han.

Mer vann enn drivstoff

Ola Kristen har funnet ut hvor mye vann en skogsarbeider (han selv) trenger i løpet av en dag.

Det henger sammen med utetemperaturen. 15 varmegrader betyr tre liter, 20 grader, fire liter og 25 grader hele fem liter.

– Det er mer enn saga bruker av bensin, i hvert fall når man rydder, slår han fast.

Hver fredag halvfyller han halvannenliters brusflasker med vann og fryser ned. På lørdag morgen etterfyller han med vann, og så har han kaldt drikke hele dagen. Smart.

Om Ola Kristen kommer til å jobbe i skogen?

Ingen vet, for han er god til både håndverk og teoretiske fag også. Men det skal vi ikke nevne, for vi har lovet å ikke skryte.