Landet vårt er bygget på inntekter fra fisk og tømmer. Gjennom århundrer har dette vært våre største eksportvarer. Skogen gir oss materialer til å bygge hjemmene våre, ved til å varme opp i stua og papir til skolebøkene. Den gir oss arbeidsplasser over hele landet – og i dag er den også en viktig del av det grønne skiftet.  

Vi lever i en tid der klimakrisen er et faktum. Forbruket av de svarte karbonene fra olje, kull og gass har økt temperaturen på kloden med 1,1 grader. Det truer livsgrunnlaget til verdens stadig voksende befolkning, og til dyr og planter. Løsningen på klimakrisen kjenner vi godt. Det som haster mest, er å kutte i fossile utslipp. I tillegg må vi redusere forbruket og ta i bruk fornybare ressurser som vind, vann, sol og skog. FNs klimapanel beskriver i sine scenarier for å nå klimamålene at vi må plante mer skog og bruke mer av de produktene vi får fra skogen.

Vi har endelig skiftet ut plastsugerørene og engangsbestikket med papir og tre. Vi har skjønt at framtidens innpakning er i papp og ikke i plast. Vi har fått øynene opp for å bygge skolene, bibliotekene og sykehjemmene våre i tre. At vi må bygge vår framtid på de fornybare og grønne produktene, er det stor grad av enighet om i befolkningen. Likevel får skogbruket stadig oftere kritikk for å gjøre det vil alltid har gjort: Å hogge i skogen.

Selv om skogen er viktig i klimakampen, må den brukes på en bærekraftig måte. Så godt som alt tømmer i Norge er miljøsertifisert, og skogbruket følger derfor en rekke regler for hvordan man skal hogge og stelle i skogen. Men også vi gjør feil. Vi jobber kontinuerlig med å forbedre oss på områder som handler om miljø og friluftsliv. Blant annet er interessen for nye hogstformer stor, og vi kommer til å se mer av selektiv hogst i framtiden, ikke minst i tettstednære områder.

Utfordringen oppstår når folk på generelt grunnlag er misfornøyde med at det hogges. Vi må anta at de samme folkene også nyter godt av de produktene som kommer fra skogen. Men da virker sammenhengen mellom hogsten og det huset man bor i, eller de møblene man omgir seg med, å være helt glemt.

For hvert tre vi hogger, planter vi nye. Skogene i Norge hogges når de er rundt 60-100 år gamle, og til slutt må også skogen bak vårt hus eller vår hytte hogges. Det må være lov å ønske at det ikke skulle skje, men en «Not in my backyard»–holdning er ikke forenlig med utviklingen av et framtidsretta og bærekraftig samfunn. Vi skylder framtidas generasjoner et videre perspektiv.