Skogbruket har over lengre tid ønsket å få en mer verdinøytral kartlegging av natur. Artsdatabanken og Universitetet i Oslo lanserte i 2009 første versjon av et nytt system for inndeling i naturtyper og beskrivelse av natur, som ble kalt Natur i Norge (NiN).

– Vi støttet arbeidet fordi vi så at dette systemet kunne danne grunnlag for en mer verdinøytral kartlegging av natur som flere brukere, inkludert skogbruket, kunne ha tillit til, sier Hans Asbjørn Sørlie, direktør for avdeling skogbruk og miljø i Norges Skogeierforbund.

I februar 2015 vedtok Stortinget at NiN skulle legges til grunn for all offentlig finansiert naturkartlegging.

Miljødirektoratet trosset faglige innvendinger

Skogbruket og flere sentrale kunnskapsleverandører på området, som Artsdatabanken og Naturhistorisk Museum, har stilt seg svært kritiske til måten Miljødirektoratet har tatt i bruk NiN-systemet i ny kartleggingsmetodikk som først ble lansert i 2017.

– Etter vår vurdering har man for mange av naturtypene ikke lagt NiN til grunn, men i praksis laget en ny alternativ inndeling av naturen som mangler en vitenskapelig tilnærming. Jeg mener det helt klar er i strid med Stortingets vedtak om bruk av NiN i all offentlig kartlegging, sier Sørlie.

I Miljødirektoratets instruks for kartlegging av naturtyper, står det at målet er å fange opp truete naturtyper etter Artsdatabankens rødliste, naturtyper som er spesielt dårlig kartlagt og naturtyper som dekker sentrale økosystemfunksjoner. I tillegg skal Miljødirektoratet kartlegge NiN naturtyper (grunntyper), men dette skal bare gjøres innenfor de arealene som allerede er avgrenset gjennom Miljødirektoratets kriterier for en naturtype.

Ny rapport avdekker store forskjeller

Som et ledd i å se hvordan data fra ulike naturkartlegginger kan gjenbrukes av skogbruket, har Landbruksdirektoratet tatt utgangspunkt i Miljødirektoratets naturtypekartlegging av et område i Eiker.

I prosjektet har de først og fremst sett på hvilke grunntyper de har kartlagt og sammenliknet dem med et referansekart for grunntyper som Naturhistorisk museum (NHM) har utarbeidet.

I Miljødirektoratets kartlegging er det totalt funnet seks ulike grunntyper, mens det i NHM sitt referansekart for samme område er funnet hele tolv ulike typer.

– Miljødirektoratets kartlegging har man med andre ord ikke fanget opp variasjonen i naturen. Undersøkelsen viser også at det er gjennomgående færre, men større figurer i Miljødirektoratets kartlegging enn i referansekartet, sier Sørlie.  

Store arealer karakteriseres på samme måte

Selv om Miljødirektoratets instruks for kartlegging av naturtyper og instruksen for å kartlegge NiN grunntyper har ulike kriterier, viser rapporten at hele 77 prosent av naturtypene til Miljødirektoratet kun ble registrert med én grunntype.

– Når skogbruket undersøker Miljødirektoratets naturtypekartlegging, opplever vi også at det er deres egen inndelingen av naturtyper som blir førende for hvilken grunntype de setter. Resultatet blir derfor ofte at samme NiN-grunntype blir brukt til å beskrive store arealer, til tross for at det er mye variasjonen i naturen i det angitte området. Resultatene fra Landbruksdirektoratets prosjekt bekrefter dette, sier han.

I Landbruksdirektoratets rapport konkluderes det med at «Naturtypene etter Miljødirektoratets instruks er store og omfatter aggregert informasjon fra flere NiN-grunntyper som inngår. Dette fører til at arealer med NIN-grunntyper som egentlig ikke inngår i definisjonen av truete naturtyper inngår i de kartlagte naturtypefigurene».

I tillegg viser rapporten at det er store forskjeller i hvor kalkrik man har vurdert at skogen er. I Miljødirektoratets kartlegging er skogen gjennomgående vurdert til å være mer kalkrik enn i kartleggingen til Naturhistorisk museum. Fordi kalkrikhet er en viktig variabel for å skille mange av de truede naturtypene fra de som ikke er truet, kan det få stor betydning for naturtypenes status etter skogbrukets miljøsertifiseringskrav.

– Samlet sett medfører dette store kostnader for skogbruket ved at vi må sende ut biolog eller kartlegger for å lete seg gjennom store naturtyper som antatt er truet, for å så måtte avgrense den truede naturen og vurdere om det må etableres nøkkelbiotoper her, sier Sørlie.

Målet må være bedre samordning

Noe av hensikten med overgangen til Natur i Norge var å unngå ressurskrevende dobbeltkartlegging.

– Med utgangspunkt i Stortingets vedtak, hadde skogbruket en klar forventning om at man kunne utnytte den muligheten som ligger i NiN-systemet for å samarbeide om et kartleggingsopplegg der man får fram all den informasjonen som er relevant for de ulike sektorene. Så kunne sektorene selv, på grunnlag av kartleggingsresultatene, foreta sine verdivurderinger hver for seg.

Miljødirektoratets instruks for naturtypekartlegging bygger ikke på noen plan for å samarbeide om kartlegging for ulike formål. En skogeier kan i praksis få en fersk miljøplan for forvaltning av skogens miljøverdier den ene dagen og motta varsel om naturtypekartlegging etter Miljødirektoratets instruks den neste.

Konsekvensen er at miljøplanen, delfinansiert av offentlige myndigheter, etter svært kort tid anses som «ugyldig» for planlegging av skogbrukstiltak. Dette fordi den nye typen kartlegging krever en vurdering eller befaring av person med biologisk kompetanse før skogbrukstiltak kan gjennomføres.

– Det er positivt at Landbruksdirektoratet i rapporten konkluderer med at det er behov for å iverksette en samhandlingsprosess med Miljødirektoratet med sikte på en bedre samordning av naturkartlegging og bruken av informasjon fra ulike naturkartlegginger. Målet må være å unngå unødvendig dobbeltkartlegging og gi skogeierne forutsigbarhet, avslutter Sørlie.