Tekst og foto: Roar Ree Kirkevold

De lange linjene i livet blir så synlige på den vakre gården Hardeberg i Øvre Landvik ved Grimstad.

– Peder T. Hardeberg kom fra nabogården Stalleland, og var den første i vår slekt på gården her. Han overtok ved testamente i 1889, sier 89 år gamle Olav Hardeberg.

Gården eies i dag av Peders sønnesønns sønn, Svein Per Hardeberg, journalisten som gleder seg over at onkelen Olav fortsatt er aktiv med både på planting, og ikke minst med nødvendig ungskogpleie. Dette utfører han på den 6000 dekar store eiendommen hvorav 3500 dekar er produktiv skog.

Alene

– Bønder arbeider så mye alene på hver sin tue, at det er flott å ha onkel i skogen. Da er vi to, og jobben går lettere og raskere. Det blir mer hyggelig, sier Svein Per.
Olav jobber også mye alene. Ikke minst på sin egen gård ved Landvik kirke. For fire år siden hogg og kjørte turbopensjonisten 204 kubikkmeter tømmer for salg etter et skikkelig snøbrekk den vinteren. Senest for to år siden hogg han 50 kubikk med vedtømmer til familiebruk.

Ikke på søndag

Den gamle mannen Olav Hardeberg (vi må jo kalle ham gammel, selv om han spretter over kvisthaugene etter hogstmaskinen som en «ungfole») begynner klokken åtte, eller ni om morgenen. Han har kommet dit i livet at han ikke vil ha noe akkordarbeid. Plantene skal i jorda slik at de overlever. Ikke for enhver pris, eller i rekordfart. Han planter det han rekker, men legger vekt på at selve plantingen bare er en strøjobb. Det er så mye annet viktig også. Som ungskogpleie og vedhogging. For bare noen dager siden felte og kjørte hjem ei gran som hadde funnet det for godt å tørke på rot. Treet var 2,6 kubikk, men Olav kan teknikken. Ned gikk den, og hjem til Olavs egen gård kom den.

Han jobber stort sett utendørs. Regn betyr lite, og de fleste lørdager er arbeidsdager. I 43 år var han ansatt i Nidarå Tømmersalslag som veiplanlegger. Frilans fra år 2000. Han har dagbokført planlegging og stikking av 2560 kilometer vei av alle slag. Halvparten har han også vært byggeleder på. Det er trolig en rekord som ingen i landet noen gang vil slå. Olav var kjent for å hjelpe skogeierne med veiene sine også om kveldene og på lørdagene.

– De hadde ofte andre jobber, så det var vanskelig for dem å ta fri på dagtid, så jeg stilte opp om kvelden ved behov, sier han.

256 mil er lenger enn strekningen langs veien fra Lindesnes til Nordkapp.

Men søndagene tar han alltid fri. Mennesket er skapt for bevegelse og arbeid, men et kirkebesøk i ny og ne er også nødvendig.

Leser terrenget

Olav Hardeberg har et langsiktig perspektiv på plantingen. Vel kan han tenke på at vi mennesker på jorda kun er som snøfnugg å regne i universet, men vår oppgave er å ta vare på den kloden vi har og sørge for at det vi steller med blir skikkelig gjort.

Vi lurer på om han ser spor av Gud i skogen.

Det gjør han selvsagt. I alle de myriader av organismer som finnes, og som er avhengige av hverandre. Men Olav er mer opptatt av å finne de gode planteplassene. Der jorda er næringsrik og dyp, slik at «frøet ikke faller på steingrunn».

– Jeg leser terrenget etter alle årene som veiplanlegger. Med erfaring ser du hvor jorda er dyp, for det hjelper ikke å plante der tørken dreper plantene ved første anledning, sier han. Derfor er han heller ikke tilhenger av suppleringsplanting, altså å etterfylle med nye planter der de forrige døde.

– Det er en årsak til at de ikke klarte seg. Som ugras, buskas eller nettopp tørke. Hvorfor skal vi sette et nytt tre der for å se at det samme skjer igjen, spør han retorisk. Derfor er selve planteplassen så viktig.

Den gamle plantehakka

Her oppe på Småbakkheia som han planter i dag, er det som navnet antyder et krevende landskap med mye grunn jord. Du skal ikke betrakte Olav lenge for å se erfaringen.

Én gang slår han plantehakka i fjell.

Han sier det var for å vise hvor grunt det er.

– Her, sier han.

– Her er jorda dyp.

Det ser helt likt ut, men hakka synker ned. Olav bruker Morks plantehakke. Også den har sin historie. Etter to-årig skogutdanning på Holt landbruksskole ved Tvedestrand, søkte Olav fire jobber og fikk alle fire. Han valgte jobben ved Det norske Skogforsøksvesen som holdt til på Ås i Akershus. Der var Elias Mork sjef. Han hadde utviklet denne plantehakka. Olav kjøpte sin i 1956 og bruker den fortsatt. Mork var fornøyd med Olav, og Olav er fornøyd med plantehakka. Vanskeligere er det ikke.

– Hullpipa går raskere, men gir dårligere planting. Når jeg fjerner det øverste topplaget og hakker ned, får jeg kontroll med dybden og planten blir sittende godt fast, ikke minst fordi jeg klemmer jorda godt inntil etter planting.

Så krafser han litt tørre barnåler og lauv inn rundt plantene for å dempe fordampingen hvis det skulle bli tørt. Han ligger på knærne for hver plante. Det virker ærbødig, men har ikke noe med det å gjøre. Kun for å få passe kraft på hakka. Ned og til deg, så åpnes sprekken til plantens nye hjem de neste 70 årene. Olav reiser seg som en ungdom, og skrever over en svær kvisthaug for å finne neste planteplass.

Engelen Kari

Alle journalister som opplever 89-åringer i fullt arbeid, spør om suksessfaktoren.

– Hva er oppskriften? Han trenger ikke tenketid, for han har fått spørsmålet så mange ganger.

– Jeg har aldri røkt, aldri brukt alkohol og hatt akkurat passelig med kvinnfolk.

Han retter litt på det med alkoholen. Som 16-åring drakk han et kvart glass med øl en gang. Det var nok til å trekke konklusjonen om at verken øl eller annen alkohol var lurt.

«Akkurat passelig med kvinnfolk» gir jo rom for tolkninger, men han tenker på kona si Kari, som han benevner som en engel. De to levde livet sammen til hun døde for ti år siden.

Tre barn, sju barnebarn og tre oldebarn gir Olav mye av livsgleden nå.

På innhusmuren på Hardeberg står det med fin håndskrift: Peder Hardeberg – Torborg Marie – 1915.

Da var huset nytt etter en storbrann samme år.

Farfaren hans, Peder, malte opp de støpte bokstavene på sine eldre dager. Olav var sju år og så på. Peder felte noen tårer da han malte konas navn. Opplevelsen inspirerte Olav til å hogge inn sine egne bokstaver på fjellrabbene her og der noen år senere, sånn for moroskyld.

I nyere tid gjorde han det skikkelig. Etter at Kari gikk bort, bestilte han et steinhoggerfirma til å frese ut følgende tekst «Kari og Olav 1960» i én centimeter dype tegn i grunnfjellet på gården deres, Landvik.

Steinhoggeren spurte hvorfor han ville ha det så dypt.

– Det skal stå i 400 år.

Olav ser i bakken. Både Kari og dette betydde så mye for ham.

Han husker også mye av visdommen faren Per lærte ham. Som at «Riktig arbeid til riktig tid blir bra. Riktig arbeid til feil tid blir dårlig.» Det hjelper lite å sette poteter på rett måte hvis det gjøres i oktober, skal far ha sagt.

Andre engler

Her i plantefeltet på Småbakkheia går praten vidt og bredt. Olav forteller at hele fire ganger har han vært i akutt livsfare. Hver gang har engler kommet og reddet ham. Han forteller om da han gikk på ski hjem fra folkeskolen og skulle drikke av en bekk som lå en meter under snøen. Isen brast, og skia ble hengende i noen småbjørker på bekkekanten. Skiene hindret all bevegelse, og det var helt umulig å løsne bindingene. Han ble liggende med hodet ned i det iskalde vannet, og etter hvert mistet han bevisstheten. Plutselig kom han til seg, liggende på skaren på kanten av bekken.

– Det var englene som reddet meg for min time hadde ikke kommet, sier han stille.

Derfor er det så mye som er større enn både deg, meg, Olav og skogen.

Derfor arbeider han ikke om søndagene.

Møneturen etter hanen

Hvis du trodde attpåklatten Olav var en forsiktig gutt, tar du feil. I oppveksten skjedde de mest vågale ting på gården Hardeberg. Som da han og broren Per Yngvar kastet hanene ut fra øvrelåvebrua for å teste hvor langt de kunne fly. En av hanene havnet i et epletre på andre siden av jordet, mens den andre fløy oppover og satte seg på det høye mønet på låven. Lite taktisk når foreldrene snart kom hjem.

De fant stigen, og Olav ålte seg 35 meter bortover mønepannene mens hanen spankulerte foran. Helt på den andre enden ble hanen stående, ni meter over bakken. Olav hadde fått nok og klabbet til hanen som fløy i en fin bue og landet på tunet.

Historiene er så mange at Olav hittil har skrevet 17 (!) bøker fra sin lange levetid, og fra tiden før det. Til glede for kommende slektsledd og bygdelaget.

Når han skal slutte å jobbe i skogen?

– Når tiden er inne. Alder er noen siffer på et papir, ikke mer.

Uten røyk og alkohol og med passelig kvinnfolkerfaring. Men også med ferske middager til halv pris hos Spar i Grimstad rett før stengetid. Pluss på passelige daglige doser med Pepsi Max mot halsbrann, går det sikkert i mange år enda for idrettsmannen og hardhausen Olav Hardeberg. Han har deltatt i 814 resultatlisteførte konkurranser innen friidrett, terrengløp, orienteringsløp og skirenn.

Han har sirlig listeført dem alle. Med penn og papir for han er en fri mann uten PC, internett eller smarttelefon.

Gi han Morks plantehakke, så er han i gang.

– Gamle folk og gamle biler kan sammenlignes. Begge må jevnlig være i bruk. Hvis ikke ruster de og forsvinner, sier han.