Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 12. september.

Norsk skogbruk er sertifisert, regulert og bygger på prinsippet om at vi for hvert tre vi hogger, planter minst ett nytt. Skogen vokser mer enn vi hogger, binder om lag en tredel av Norges årlige utslipp, og gir råvarer og arbeidsplasser i hele landet. Det betyr ikke at vi er uenige om behovet for gode definisjoner. Tvert imot: Vi ønsker presise, sammenlignbare tall, som gir et korrekt bilde av norsk skog. Derfor er vi fornøyde med at regjeringen nå har landet på definisjoner som både gir et korrekt bilde, som er praktisk gjennomførbare, som tilsvarer definisjonene til våre naboland og som, ikke minst, er FAO/EU-harmoniserte.

Felles begreper gir etterprøvbar statistikk, nordisk sammenlignbarhet og forutsigbar forvaltning. Samtidig må rapporteringen reflektere norske data, metode og skogbrukshistorie. Frivillig vern øker, nøkkelbiotoper sikres, kantsoner og livsløpstrær settes igjen i drift. Slik kombinerer vi bruk og vern i praksis.

Sverdrup-Thygeson kritiserer norske myndigheter for å bruke tall og definisjoner vi har rapportert på i en årrekke, og foreslår å heller bruke foreløpige resultater fra Naturskogkartet. Hun vet imidlertid godt at kartet ikke er presist nok til dette formålet, noe både forskere – deriblant hun selv og myndighetene har påpekt. Å bytte ut en etablert, internasjonalt forankret metodikk med et uferdig faggrunnlag vil ikke gi bedre naturpolitikk.

Uenighet finnes. Nettopp derfor inviterte vi i fjor til «Grønn dialog», der både Sverdrup Thygeson, miljøorganisasjoner og skogeiere møttes. Vi ble ikke enige om alt, men vi lyttet. Den åpenheten og respektfulle samtaler mener vi Skog-Norge trenger mer av. Det er ikke djevelen som ligger i detaljene, men løsningen. La oss finne den sammen, gjennom å fortsette og forbedre kart, data og definisjoner – på et felles, etterprøvbart grunnlag. Det gir bedre beslutninger for natur, klima og mennesker.