Kampen for å overleve er hard, og dyrene oppsøker maten der de gjennom generasjoner har lært at den er å finne. Derfor trekker de til bygds, til områder med mindre snø, til hager og villastrøk osv. Det betyr imidlertid også at de oppsøker større og mindre samferdselsårer som veier, løyper og tråkk hvor de kan møte folk – ofte med bikkjer, eller hvor de kan møte en bil eller et tog. Jakten på mat kan derfor fort ende i noe helt annet enn ei fylt vom.

Vintre som årets kommer fra tid til annen. Mye snø og hard kulde er ikke så unormalt som mange hevder, men årets vinter har over store deler av Østlandet vært særdeles tøff for først og fremst rådyr og hjort, og verre blir det jo seinere vårsola begynner i virke.

Snøen er tung å forsere. Bare det å bevege seg krever mye energi. Samtidig betyr kulde i seg sjøl et økt behov for energi, og snø og kulde i kombinasjon er derfor krevende. 20-25 minusgrader er spesielt tunge å overleve på ettervinteren når dyrene er utmagret og svekket. Mange blir lette bytter for rev og andre rovdyr. I tillegg er trafikk på vei og bane tunge anstøtssteiner for sultent hjortevilt.

I Hallingdal ble det ifølge NRK Buskerud allerede i slutten av februar funnet ni døde hjorter, og utmarksrådgiver Torkild Bratberg Dokk i Hol kommune melder om at mange dyr er funnet – uten at man har gått rundt og lett.

Politiet melder om langt flere påkjørte rådyr enn normalt langs veiene og noen hjortevilt ender også sine dager langs jernbaneskinnene. Rådyr blir funnet apatiske liggende i veier og løyper, i vanlig utmark, på terrasser og under trampoliner osv., og adskillige større og mindre frukthager og ulike beplantninger i villastrøkhager er blitt invadert av sultent hjortevilt – først og fremst av rådyr.

Dyrene må ha mat og fortrenger naturlig skyhet i bestrebelsene etter å finne noe å spise. Før forrige vinter var det få restriksjoner på mating av hjortevilt, men da skrantesjuka ble påvist på villrein, ble det ganske raskt innført forbud mot fôring av hjortevilt – herunder også utsetting av saltsteiner.

Det ble informert om forbudet i ulike medier, men forbudet var ikke lett å forstå for folk flest når det stadig kom meldinger om døde eller døende dyr. Utover i inneværende vinter har derfor mange – for å beskytte næringsinteresser, fått dispensasjon fra Mattilsynet til å fôre.

Man så at fôringsforbudet ble omgått, og det siste nå er at Mattilsynet også gir dispensasjon av rent dyrevelferdsmessige årsaker. Oppstart av fôring så seint på vinteren er imidlertid en krevende øvelse – rett og slett fordi dyrene etter måneder på sparebluss ofte ikke er i stand til å nyttiggjøre seg maten de blir tilbudt.

Så seint på vinteren er det å felle osp og kjøre opp veier og løyper der dyrene enklest mulig kan bevege seg fra A til B, en fin måte å gjøre livet lettere å leve for hjortevilt – kanskje først og fremst rådyr. Hogger man ved, bør selvsagt kvist av avkapp av osp og andre foretrukne beitetreslag ligge igjen. Det å hogge f.eks. osp og samle det og legge i haug, kommer imidlertid ifølge Mattilsynet fort inn under begrepet fôring på fôringsplass, og det er ikke lov uten tillatelse fra det samme Mattilsynet.

Det minker på vinteren, men etter måneders strev i snø og kulde, har dyrene minimalt å gå på, og mars er derfor kanskje den verste måneden for dyrene. Da dukker det også ofte opp store skader på ung furuskog, fordi elgene samler seg i sørvestvendt terreng, og da kan det gå riktig hardt ut over furuforyngelsen som står der.

Så kan man kanskje håpe på mye vedhogst i ukene som kommer, eller at ikke furukvisten blir kjørt ned, men heller kan være mat for elg – før blåbærlyngen igjen dukker fram av snøen og de første spirene blir tilgjengelige for sultent hjortevilt.

Det gikk ille for denne elgkua som mente det var lettest å gå i skinnegangen… Det har dessuten vært forbudt å fôre, men nå gis det kan det gis dispensasjon både for å beskytte næringsinteresser og av rent dyreetiske hensyn.