Miljøinformasjonsloven gir alle borgere i landet rett til å spørre produsenter av varer og tjenester om alt fra produksjonsprosesser, til innhold i produktene som omsettes. Dette gjelder for alle næringer, både industriproduksjon, tjenesteproduksjon, transport og jord- og skogbruk.

Alle kan spørre

Alle borgere i landet kan spørre en skogeier om å få informasjon om miljøkvaliteter i skogen. De kan også spørre om hvordan det vil bli tatt hensyn til disse ved hogst og andre skogbrukstiltak. Miljøinformasjonsloven er også vevd sammen med skogbruksloven og skogsertifisering etter Norsk PEFC Skogstandard som regulerer norsk skogbruk.

Virksomhetseier = skogeier

Loven ble først gjort gjeldende fra 1. januar 2004. Deretter har den vært revidert noen ganger, sist med virkning fra 1. januar 2009.

Loven bruker i § 4 betegnelsen virksomhet om hvem som er forpliktet til å svare. I skogbruket er det den enkelte skogeiendommen som er virksomheten. En virksomhet har alltid en juridisk eier, og det er denne som skal besvare spørsmålene. Eieren kan også klages inn til Klagenemda for miljøinformasjon om svaret anses mangelfullt, eller for å få avgjort om spørsmålet er stilt til riktig virksomhet.

Svar så raskt som mulig

Loven fører til at noen skogeiere i Norge, og noen av skogeierandelslagene, hvert år får spørsmål som formelt skal besvares i samsvar med miljøinformasjonsloven. Den som spør har krav på svar så raskt som mulig, og seinest innen en måned, når spørsmålet rettes til en privat virksomhet. Dette ifølge omtale av loven på regjeringens hjemmeside.

Hvis spørsmålet er uforholdsmessig byrdefullt, kan svarfristen forlenges til to måneder.

Egen klagenemd

Dersom den som ber om innsyn ikke er fornøyd med svaret, eller virksomheten nekter å gi fra seg informasjonen, kan saken bringes inn for Klagenemnda for miljøinformasjon.

I de fleste tilfellene er spørrer fornøyd med svaret, men i noen tilfeller klages svaret inn til denne klagenemnda, fordi svaret oppfattes uriktig, eller ikke er utfyllende nok. Klagenemnda kan pålegge virksomhetseier å gi presise svar på konkrete spørsmål.

Få klager

En gjennomgang av behandlede klager innenfor skogbruket fram til i dag, viser at det for det meste gis riktige og utfyllende svar. Innenfor skogbruket har det vært noen klagebehandlinger fordi den som har spurt ikke har vært fornøyd med svaret, eller har ment det ikke er svart i samsvar med reglene i loven.

Andelslagene er feil adressat

De fleste av klagene har vært rettet mot svar gitt av skogeierandelslagene. I de fleste av disse tilfellene viser klagebehandlingen at spørrerne ikke kjenner næringens struktur, og lovens tekst tilstrekkelig. Spørsmål om miljøinformasjon skal stilles til den juridiske eieren av området, som i de fleste tilfeller den enkelte skogeier – og altså ikke andelslaget.

Noen viktige paragrafer

Miljøinformasjonsloven har flere paragrafer som regulerer skogeiers plikt til å svare på spørsmål om miljøinformasjon. I § 2 reguleres det hva som er miljøinformasjon. Dette er definert svært bredt, og for skogbruket kan det beskrives som det ytre miljøet, det vil si skogen, og faktorer som påvirker, eller kan påvirke, skogen som miljø.

Ifølge lovens § 9 – Kunnskap om miljøforhold i egen virksomhet, har skogeier en kunnskapsplikt i denne forbindelsen som tilsvarer kravene i skogbruksloven og i Norsk PEFC Skogstandard.

Hva kan det kreves innsyn i?

§ 16 definerer hvem som har rett til innsyn, og hva det kan kreves innsyn i. Stikkordet her er at det kan spørres om alt knyttet til det litt tvetydige begrepet «ikke ubetydelig påvirkning på miljøet», mens § 17 beskriver unntak for krav det skal svares på.

Unntak fra informasjonsplikten er for eksempel informasjon som anses urimelig å dele, eller at en ved deling kan komme konkurransemessig uheldig ut.

§ 18 regulerer at skogeier skal svare den som spør om miljøinformasjon innen en måned, men i utgangspunktet skal det ifølge loven gjøres så raskt som mulig.

Har en skogeier forekomster av nattfiol eller den sjeldne orkideen søstermarihand (bildet), er det all grunn til å forvente spørsmål om hvordan skogen i området er tenkt skjøttet.

Kan henvise til offentlige kilder

Miljøinformasjonsloven åpner for at skogeier kan vise til skogbruksetaten eller offentlige databaser, dersom det er sikkert at de rette opplysningene om skogen finnes der. Skogeier behøver heller ikke svare på spørsmål knyttet til økonomiske forhold, eller navn på personer.

Hovedregelen er videre at det skal svares også selv om skogeier ikke har konkret miljøinformasjon. Det skal da samtidig vises til at den som spør har rett til å klage saken inn for Klagenemnda for miljøinformasjon, for å få den prøvet der.

Andelslagene får også forespørsler

Per Hallgren, Viken Skog.

Ifølge Per Hallgren, som er kvalitets- og miljøsjef i Viken Skog, får også skogeierandelslagene nå og da forespørsler om innsyn i miljørelaterte forhold, basert på miljøinformasjonsloven. I en konkret sak ble skogeierandelslaget innklaget for Klagenemnda, men klagen ble avvist med bakgrunn i at den var rettet til feil virksomhet, dvs. Viken Skog. Forespørselen gjaldt en eiendom, og dermed var det skogeier som var pliktig til å svare.

‐ Må ha en hogstplan

Per Hallgren er klar på at det er skogeiendommen som er virksomheten, og at det dermed er grunneieren som er riktig adressat for eventuelle spørsmål.

‐ Skogeier kan vise til kommunens kopi av skogbruksplanen, eller databasen Kilden hos Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO), dersom miljøinformasjon beskrevet i skogbruksplanen etterlyses, forklarer han.

‐ Spørres det om informasjon om en hogstplan for et område, må skogeier ha en slik plan fra det tidspunktet det er bestemt at det skal hogges. Fra dette tidspunktet har skogeier et krav på seg etter både lovverk og skogsertifisering om å ha kunnskap om eventuelle miljøkvaliteter, og hvordan disse skal ivaretas når det hogges, sier Per Hallgren.

Videre anbefaler han skogeier som får krav om å svare på miljøspørsmål, om å ta kontakt med tømmerkjøper for å få råd.

Få pålegg fra Klagenemnda

Klagenemnda har så langt behandlet 18 saker som har gått på skogsbrukets aktiviteter. Næringen har fått medhold i 14 av sakene, mens det er gitt pålegg om utfyllende svar i fire. I tre av disse gjaldt pålegget å vise hvor det fantes gammel skog. I den siste saken dreide det seg om hogstplaner, og hvor i skogen det var hogd.

Resultatet av klagesakene, er at rettspraksis nå tolkes slik at det etter § 9 i miljøinformasjonsloven inntrer et krav til å inneha slik kunnskap når det skrives kontrakt om hogst eller andre skogbrukstiltak. Videre er det som følge av klagebehandlingen lagt til rette med informasjon om gammel skog i Kilden. Dette gjør at skogeier kan vise til Kilden som database når man får spørsmål om hvor på eiendommen det finnes den type skog spørsmålene dreier seg om.

Skogeier har bevisbyrden

Miljøinformasjonsloven, skogbruksloven, øvrig lovverk og Norsk PEFC Skogstandard setter alle klare krav til skogeierne som forvaltere av norsk natur. Det kan kanskje hevdes at lovverket ikke direkte er på skogeiers side, da det er virksomhetseier som alltid har bevisbyrden. Dette kan det være viktig for alle skogeiere å ha et bevisst forhold til.

En god, riktig og oppdatert skogbruksplan, kan i så henseende være et godt verktøy for å ha oversikt over hva man besitter av miljøkvaliteter og hvilke planer man har for skogen. Da er det også lettere å kunne svare på spørsmål om skogens miljøkvaliteter og ivaretakelsen av disse, når spørsmålene kommer.