Skogsentreprenørene hadde invitert administrerende direktør Tor Henrik Kristiansen fra Viken Skog til å svare på hva slags skogsentreprenører Viken Skog ønsker seg for framtida. Anledningen var en temadag om skog, arrangert av Maskinentreprenørens Forening (MEF) i Oslo, lørdag 10. november.

På besøk i det Kristiansen omtalte som «løvens hule», inntok han en ganske forsonende holdning hvor han snakket mest om samarbeid og felles interesser.

– Jeg vil åpne med å si at dere skogsentreprenører er viktige samarbeidspartnere for oss i andelslagene, for skogeierne og for hele skognæringen, innledet Kristiansen.

Han gikk deretter over til å snakke om hvor viktig det er for hele bransjen at man har forutsigbarhet i leveransen av tømmer til industrien, og hvordan dette er med på å sikre tilstrekkelig inntjening og lønnsomhet gjennom hele verdikjeden.

– Vi i Viken er bundet opp i langsiktige kontrakter med industrien. Vi er avhengig av å kunne levere etterspurt tømmer til avtalt tid gjennom hele året. Derfor er vi alle opptatt av forutsigbarhet og stabilitet rundt oppdragene. Greier vi ikke det, tjener verken dere eller vi penger, og da rakner det, ikke bare hos ett av leddene, men gjennom hele verdikjeden. Dette må vi hele tiden ha i bakhodet når vi diskuterer rammebetingelsene vi gir hverandre. Vi lever i et skjebnefellesskap, og må kunne levere både forutsigbarhet og lønnsomhet i hele verdikjeden. Det er også helt avgjørende for at vi skal kunne bidra til å skape ny treforbrukende industri for framtida, mente Kristiansen.

– Samtidig opplever vi en stadig økende konkurranse om tømmeret. Jeg tror i prinsippet konkurranse er sunt, men samtidig tror jeg de ulike leddene i skogbruket hadde tjent på å stå mer sammen. Vi kan for eksempel ikke forvente at storsamfunnet skal stille opp for oss når vi ikke engang greier å bli enige internt om hvilke utfordringer vi har, hva vi trenger bidrag til fra storsamfunnet, og heller ikke tydelig kan peke på hva vår næring kan gi tilbake for investeringene, sa han.

Kristiansen var opptatt av at hele skognæringen, også entreprenørene må ha vilje og evne til endring og omstilling.

– Både dere og vi er avhengig av forutsigbarhet, og den må gå begge veier. Akkurat som dere må ha forutsigbarhet for å få oppdrag hele året, må jeg ha forutsigbarhet for å få inn tømmeret jeg han kontraktsfestet å levere til industrien. Jeg mener at skogsentreprenørenes inntjening primært bør komme fra produksjonen, ikke gjennom kjøp av tømmer direkte fra skogeier. Dere bør hogge tømmeret, mens vi bør kjøpe og selge det. Når dere går rett til skogeier og selv kjøper tømmer, står jeg i fare for at dere sender tømmeret et annet sted, og at jeg ikke kan ivareta mine forpliktelser til industrien. Derfor trenger både vi og dere langsiktighet og forutsigbare avtaler, slik at vi vet hva vi har å forholde oss til. Det er en gjensidig utfordring vi deler i dag, slo han fast.

– Som leder for det største andelslaget i Norge er jeg på mange måter skogeiers agent, og gjennom det forpliktet til å inngå avtaler med dere som gir skogeierne størst mulig overskudd på salget av tømmeret sitt. Det betyr likevel ikke at jeg egentlig ønsker å presse prisene deres så lavt at dere ikke tjener penger, men jeg har enda ikke funnet den ideelle modellen som både sikrer både dere og skogeier en riktig pris, uten at avtalen samtidig virker konkurransevridende. Her kan dere gjerne komme med innspill, oppfordret Kristiansen.

– Jeg ønsker meg en samarbeidsmodell med dere hvor vi får avtaler kanskje opp mot 3-4-5 år, som gjør oppdragene og leveransene mer forutsigbare både for oss og dere, så får vi kanskje overlate til markedet å rydde opp i selve prissettingen. Uansett hvilken modell vi velger, vil det naturligvis alltid bli et spørsmål om pris på de enkelte drift til slutt, men jo mer omforente vi er rundt leveransene og kvaliteten på det som skal leveres på lang sikt, jo enklere tror jeg også vi kan finne en felles og rettferdig pris. Skogeierne har forståelse for at også dere må kunne forrente investeringene og å leve av den jobben dere gjør, ellers blir det ikke noe skogbruk i framtida, slo han fast.

– En av nøklene vil være at vi får økt effektiviteten gjennom hele verdikjeden, slik at vi også får mer penger til fordeling. Vi må også lære oss å tåle at både dere og vi trenger en fleksibilitet til å kunne sette inn hogstlag og maskiner der de trengs mest, slik at vi kan oppfylle våre avtaler overfor industrien, og slik at dere sikrer kontinuitet i driftene. Da må vi akseptere en gjensidig fleksibilitet uten å gå til krig mot hverandre hver gang en av oss gjør slike nødvendige tiltak, sa Kristiansen.

Han fikk flere spørsmål og utfordringer fra salen, og det ble en livlig debatt om alt fra å åpne opp prislistene til Kristiansen helst ville ha små eller store entreprenører, eller om han kanskje aller helst ville ha kontraktører – i stedet for entreprenører.

– Jeg er egentlig ikke opptatt av at entreprenørene skal være små eller store, entreprenører eller kontraktører. Når det gjelder prislistene tror jeg de har for lite spenn og i for liten grad tar hensyn til om driften skjer på sommer eller vinter, hvorvidt det er små eller store drifter, om det foregår i stelt eller mindre stelt skog og i hvilken grad entreprenøren gjennom riktig aptering (kutting) bidrar til å få fram mest mulig verdi av tømmeret. Jeg tror riktige økonomiske insentiver og bidrar til å dra oss i riktig retning, sa Kristiansen.

Til slutt leverte han også en utfordring tilbake til entreprenørene: – Jeg mener at dere som entreprenører også kan bli mer profesjonelle bedriftsledere og tenke økonomi i alt dere gjør. Videre må dere også bidra til å øke verdien av tømmerstokken og i fellesskap må vi alle bli flinkere til å tenke rekruttering og å få de gode kandidatene til å velg og å bli i skogbruket, enten det er som maskinoperatører, skogbruksledere eller på annet nivå i skogbruket, sa Kristiansen.