Tekst: Hanne Røn Arntsen

Sommeren er på hell, og Caroline er på vei fra jobben sin på Rena og opp til skogen hun eier i Åmot i Innlandet. Hun er spent. Snart skal hun møte skogbruksleder og entreprenør for å drøfte hvordan de skal hogge i området til vinteren.

– Dette er langt fra mitt fagfelt, og da er det jo lett å føle seg som en idiot.

Eiendommen på 24 000 dekar ligger rundt 600 meter over havet, og det er mye gran på furumark. Når hun titter ut av bilvinduet, ser hun flere trær som er glisne i baret. Drømmen er en sunnere og mer variert skog, men hun er usikker på hva som skal til for å lykkes. Samtidig vet Caroline at de valgene hun er i ferd med å ta vil ha stor betydning for neste generasjon.

– Som skogeier føler jeg på et kjempestort ansvar. Konsekvensene av framtidige klimaendringer gjør det ekstra vanskelig å vite hva som er de riktige grepene å gjøre i dag for å få en mer hardfør skog i framtida.

Men én ting er hun helt tydelig på. Hun vil ikke ha flatehogst.

– Jeg bruker eiendommen til jakt og turisme, og jeg ønsker meg et variert skogbilde som legger til rette for gode naturopplevelser, sier Rolstad.

Mer lukka hogst

Det er en økende interesse blant norske skogeiere for å teste ut andre hogstformer enn flatehogst. I miljøsertifiseringen, PEFC, er det også et klart mål om å øke andelen lukka hogst, særlig i grandominert skog hvis forholdene ligger til rette for det.

– I tillegg skal friluftslivsinteresser tillegges særlig vekt. Dette gjelder spesielt i områder som brukes av mange mennesker, som for eksempel marka eller nærskogen. I slike områder skal vi blant annet bruke ulike hogstformer og variere størrelsen på hogstflatene, sier rådgiver i Norges Skogeierforbund, Ida Aarø.

Samtidig som skogen leverer fornybare produkter og skaper lokale verdier, er den viktig for klima, artsmangfold og friluftsliv.

– Lukka hogst alene er ikke svaret på hvordan skogen skal klare å fylle alle disse rollene i framtida, men det vil bidra til mer variasjon. Og variasjon i skogen er positivt for friluftsliv og biologisk mangfold, sier Aarø.

Verdifull kompetanse

Etter en halvtimes kjøretur innover i skogen parkerer Caroline langs skogsbilveien. Hun går ut av bilen og håndhilser på Emil Kulusveen fra Glommen Mjøsen Skog og Gunnar Filtvedt fra GM Skogsdrift. Hun skjønner fort at de to har et genuint ønske om å forstå henne. Hun kan senke skuldrene.  

– Det å bli møtt av folk som sier at dette er noe de vil gjøre, og dette er noe de har lært i utdanningen sin og har lyst til å prøve, det har veldig mye å si, sier Caroline Rolstad.

Sammen legger de en plan. De blir enige om å gjennomføre en lukka hogst, hvor de største grantrærne tas ut og den yngre granskogen får stå igjen.

– I dette tilfellet er skogeieren den absolutt viktigste grunnen til at vi velger lukka hogst, men siden det er hogd lite i denne skogen fra før, er det også en del naturlig sjikt. Vi tror derfor vi vil lykkes ganske bra selv om det alltid er en risiko for vindfall og tørke på de trærne som står igjen etter lukka hogst, sier skogbruksleder Emil Kulusveen.

Siden Caroline også har et sterkt ønske om å få opp mer opp mer furu, må det gjøres mer.

– Lukka hogst alene er ikke riktig metode hvis man ønsker treslagsskifte. Derfor kommer vi også til å lage noen småflater. Ved å etablere åpen skog flere seder, håper vi å kunne skape gode forhold for å få opp furu i framtida. Ved høyereliggende områder som dette, er det sjeldnere frøproduksjon enn i mer lavtliggende områder. Derfor er det nærliggende å tro at vi må plante furu, sier Kulusveen.

Omstilling over tid

For å forstå hvorfor flatehogst er den vanligste måten å hogge skog på i Norge må man om lag hundre år tilbake i tid. Da hadde man over lengre tid drevet et intensivt skogbruk uten å sørge for å få opp nye trær. Skogen var derfor glissen og uthogd. Etter krigen ble det satt i gang en omfattende skogplanting. Man gikk over til å behandle skogområder som enheter, også kalt bestand. Noe som viste seg å være effektivt for å øke skogproduksjonen.

De siste 100 årene har den norske skogen tredoblet seg i volum, og den binder nå CO₂ tilsvarende omtrent 40 prosent av de årlige klimagassutslippene våre. Å behandle skogen bestandsvis gjør imidlertid at man får litt færre valgmuligheter når det gjelder valg av hogstform.

– Bestandsskogbruk gjør at alle trærne er tilnærmet like store og gamle. I en slik eldre skog er det vanskelig å lykkes godt med lukket hogst fordi trærne gjensidig støtter hverandre, og det gir stabilitet mot snø og vind, sier Ida Aarø fra Skogeierforbundet.

I utgangspunktet er det lite skog i Norge som er direkte egnet for lukka hogst fordi det mangler variasjon mellom små og store trær. Men hvis skogeier ønsker det, kan man jobbe med en omstilling over tid.

– Da er det viktig å starte tidlig, mens man fortsatt har trær med stor grønn krone og dermed god stabilitet. Siden man da bare tar ut litt av det volumet som står der, i tillegg til at hvert enkelt tre er mindre, vil kostnaden ved en slik omstillingshogst være betydelig høyere enn ved «vanlig» lukka hogst og flatehogst, sier Aarø.

Langsiktig forvaltning

I Åmot har høst blitt til vinter, og like før jul settes planene for skogsdriften hos Caroline Rolstad ut i livet. Blant snødekte trær er en lassbærer og hogstmaskin i full sving. Med korte vinterdager, handler det om å utnytte dagslyset best mulig.  

– Det er en spennende jobb dette her. Det er jo litt annerledes enn det vi driver med til vanlig, sier hogstmaskinfører Morten Hammer.

– Jeg må passe på at det ikke blir skader på de trærne som skal stå igjen. Hvis jeg kommer borti dem, skal det ikke mye til før det blir en skade, legger han til.

Med 30 års erfaring bak spakene, er det neppe tilfeldig at det er akkurat Morten som ble satt på denne lukkede hogsten.

– Jeg tar ut de trærne jeg ser er i dårlig kvalitet og i dårlig vekst. Og så prøver jeg å spare og sette igjen mest mulig av den yngre skogen som kan ha livets framtid. Ved å sette igjen stabile trær med symmetriske kroner håper jeg å minimere risikoen for vindfall.

Så langt er både entreprenør og skogeier fornøyd med driften.

– Jeg tror vi har forstått hverandre veldig godt. Det jeg ser her er veldig fint gjort. Så gjenstår det å se hvordan det går og hvordan det blir. Å forvalte skog er jo langsiktig, men jeg håper dette er en måte som det faktisk går an å drive skogbruk på denne eiendommen i mange generasjoner framover, sier Caroline Rolstad.