Borreliose-registreringer fra 416 kommuner viser at forekomsten av sykdommen bare delvis samsvarer med størrelsen på hjortedyrbestanden. Også andre faktorer, slik som klimaendringer og arealbruk, påvirker faren for Borrelia-smitte.

De nylig offentliggjorte analysene er utført av forskere ved Universitetet i Oslo, Veterinærinstituttet og Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) i prosjektet TickDeer, og publisert i fagtidsskriftet Nature Communications. Her framgår det at selv om antallet tilfeller av borreliose delvis øker med tettere bestander av hjortedyr, så er ikke økningen i antallet hjortedyr stor nok til alene å forklare den økningen som har vært i tilfeller av borreliose i Norge.

– Andre faktorer, slik som et varmere klima og endringer i arealbruk, er sannsynligvis også viktige for å forklare økningen av antallet tilfeller av borreliose de siste tiårene, forklarer biolog og professor Atle Mysterud ved Center for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) ved Universitetet i Oslo.

Mysterud er leder for TickDeer-prosjektet som har hatt som mål å forstå hvilken rolle størrelsen på hjortedyrbestanden har for spredningen av Borrelia-bakterien med flått.

– Vi vet at hjortedyr gir mer flått, men samtidig kan hjortedyra redusere andelen flått med smitte. Hjortedyra er nemlig ikke reservoar for Borrelia-bakterien, og flått som suger blod på hjortedyr får ikke i seg smitte, forklarer han.

Borrelia-bakterien smitter via skogflått som krever et måltid blod tre ganger i løpet av sitt 3–4 år lange liv. Skogflåtten suger blod fra både smågnagere og større mellomverter, slik som hjort og rådyr, for å utvikle seg fra larve til nymfe og voksen flått. Nymfestadiet er kanskje det farligste stadiet for mennesker, siden flåtten er så liten og ikke blir oppdaget så lett.

På 1980-tallet, da borreliose spredte seg i Nord-Amerika, var ikke borreliose særlig utbredt i Europa eller Norge utover langs kystområdene. Globale klimaendringer har gitt flåtten økt utbredelse i Nord-Europa – både i høyden og nordover.

Samtidig har også bestanden av elg, hjort og rådyr økt betraktelig de siste tiårene. Flåtten er ikke avhengig av hjort og rådyr for å utvikle seg fra larve til nymfe, men hunnflåtten trenger et måltid blod fra et dyr på over 1 kg for å kunne reprodusere og få nye avkom. Så selv om bestandene av hjort, elg og rådyr i Norge har økt de siste 40 årene, og dermed gitt bedre leveforhold for flåtten, så er ikke flåttmengde særlig begrenset av bestanden av hjortevilt.

En av deltakerne i TickDeer-prosjektet er Erling Meisingset, hjorteviltekspert og forsker ved NIBIO i Møre og Romsdal. Han forteller at nettopp kystfylkene på Vestlandet, slik som Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, har både mye hjortevilt og mye flått.

– Vi ser at det blir noe mer flått i områder der det er en høy bestand av hjort, slik som i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Sammenhengen mellom antall hjortedyr og Borrelia-smitten er imidlertid svak, forklarer Meisingset.

Et helt unikt tallmateriale gjorde det mulig for forskerne i TickDeer-prosjektet å følge endringene i forekomsten av borreliose over hele Norge i over 20 år. Etter 1991 ble nemlig alle tilfeller av sykdommen rapportert, også om i hvilken kommune flåttbittet skjedde.

Med dette som bakteppe begynte forskerne å studere tallmaterialet over innrapporterte hendelser av borreliose fra 416 norske kommuner i perioden 1991-2012. Forskerne så kun på de innrapporterte hendelsene der de var sikre på i hvilken kommune flåttbittet var foretatt. Dette ga TickDeer-forskerne data fra et stort geografisk område, med stor spredning både i breddegrad og høydelag, med ulikt klima, landskap, geologi, vegetasjon, dyreliv og menneskelig påvirkning.

I tillegg ble det utført egne studier av både hjortedyra og flått: Hvor mye hjortedyr var det, hvor mye flått hadde hjorten på Vestlandet på seg, og var flåtten smittet med Borrelia-bakterien?

En av hypotesene i TickDeer-prosjektet var at selv om hjortedyr kan gi mer flått, så kan de samtidig redusere andelen flått med smitte. Hjortedyr er ikke reservoar for Borrelia, og flått som suger blod på hjortedyr får ikke i seg smitte. Men, siden mengden flått øker med mengden hjortedyr så vil ikke nødvendigvis den totale risikoen for Borrelia-smitte bli redusert.

Resultatene av DNA-analyser viste at andelen flått med Borrelia-smitte går ned i områder med mye hjort, fra opp mot 25 prosent i områder med lite hjort til cirka 10 prosent i områder med mye hjort.

I tillegg fant forskerne noen flere borreliose-tilfeller i kommuner med mye hjortedyr, men denne sammenhengen kunne ikke alene forklare økningen i antallet borreliose-tilfeller over tid.

For professor Atle Mysterud, leder av TickDeer-prosjektet, viser disse resultatene at det ikke kun er størrelsen på hjortedyrbestanden som bestemmer utbredelsen av Borrelia-smitte.

– Det er helt klart at antallet hjortedyr påvirker spredningen av Borrelia med flått, men det er også andre faktorer, slik som klimaendringer, som påvirker og som har bidratt til å øke antallet tilfeller av borreliose de siste tiårene. Forvaltningen av hjortedyr kan ha innflytelse på antallet tilfeller av borreliose, men det er ikke nødvendigvis nok å redusere antallet hjortedyr for å hindre økning i antallet sykdomstilfeller, avslutter Mysterud.