Skogforskningen i Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) feiret sine første 100 år ved å invitere til dagsseminar på Ås. Et tverrsnitt av forskningen, næringen og myndighetene belyste både historien og fremtidsutsiktene fra sine ulike ståsteder. Det har virkelig skjedd ufattelig mye på de første 100 årene. Da vi gikk inn i 1900, var skogen så utarmet og nedhogd at det rett og slett var en råvarkrise i landet. I 400 år hadde vi høstet og høstet. Til bygninger og seilskuter og mye annet. Ingen tenkte på etterveksten. Victor Norman minnet de 200 deltagerne om at de store byene på Østlandet og Sørlandet var bygd opp rundt tømmerindustrien. Kristiania, Østfoldbyene, Drammen, Skien/Porsgrunn og ikke minst Arendal. Nettopp Arendal var landets rikeste by i 1874. Dobbelt så rik som gjennomsnittet.

Et par tiår senere lå Sørlandsbyen Arendals økonomi nærmest i ruiner. Nå kun halvparten så rik som de andre. Årsaken var enkel. Det var ikke mer å hogge, og ingen hadde tenkt på hva som skulle følge etter. Norman fortalte at i Gjerstad sa man at det ikke var mulig å finne et trestykke uten kvist som var lenger enn ti centimeter.

Styreleder i NIBIO, Victor Norman hevdet at skogen har æren for mye av velstanden i Norge. Men, forskning er viktigere. Særlig når den blir kommunisert og tatt i bruk.
Foto: Roar Ree Kirkevold

I 1917 ble skogforskningen satt i system, og selv om de ikke var mer enn tre fast ansatte, ble dette starten til noe virkelig viktig og stort. 70 – 80 prosent av den økningen som fulgte i levestandard, skytes forskning, kunnskap og ikke minst deling av det faktabaserte grunnlaget.

Derfor er faktisk kunnskap viktigere enn selve skogen, slo Norman fast.

Norge gikk fra dimensjonshogst til bestandsskogbruk. Det betydde at skogeierne sluttet å plukkhogge de fineste og største trærne, til å behandle hele bestand eller grupper av trær.

Dette var et paradigmeskifte, en revolusjon. Den eldre generasjon holdt igjen, men nye krefter var ustoppelige. De baserte sine driftsteknikker på kunnskap, og ikke minst langsiktige, fakta.

En ny tid var begynt.

Men intet tre gror inn i himmelen. Ei heller i skogen. Det skulle komme store utfordringer og endringer fremover.

Etter andre verdenskrig skulle landet gjenreises. Nok en gang fikk skogen en sentral rolle.

– Hver tømmerstokk gjelder, sa selveste landsfader Einar Gerhardsen. Det var tid for dugnad.

Skoleklasser plantet, og alle hadde et forhold til skogen. En mann, for alle var menn, hogg to til tre kubikkmeter tømmer om dagen. 30.000 mann, for alle var fortsatt menn, var direkte sysselsatt med tømmerhogst.

Så kom mekaniseringen. «Bukken og geita» bak hesten ble til fløting og lastebil. De norskutviklede motorsagene fra JoBu ble markedsledere i Europa. I 1948 ga myndighetene 30 prosent tilskudd til kjøp av motorsag.

Til slutt kom hogstmaskinene og lassbærerne. I hver eneste en av dagens hogstmaskiner sitter det datamaskiner som gir en ufattelig mengde informasjon. Det digitale skiftet har allerede skjedd i skogbruket, hevdet flere av foredragsholderne.

Nå er antallet skogsarbeidere (skogsentreprenører, heter det nå), nede i 1000 personer. Men hver av dem avvirker 200 kubikkmeter tømmer i døgnet.

Med industrialiseringen i Europa kom også den sure nedbøren. Folk i Norge begynte å snakke om miljø og klima. Igjen sto skogen sentralt, og med den også skogforskningen.

Og barkbillene som drepte skog for svimlende 500 millioner kroner på 1970-tallet. Skogforskerne arbeidet på spreng. Hvilke mekanismer utløste skadene, og hvor lå løsningen? Store spørsmål som krevde nøyaktig og systematisk arbeid. Hva kommer det av at en barkbille kan (riktig nok ved hjelp av en hel gjeng andre «kollegaer» og med våpen som sopp og bakterier), drepe et grantre som er 20 millioner ganger større enn deg selv, spurte seniorforsker Paal Krokene fra NIBIO.

En ting er sikkert. Grantreet forsvarer seg med bark og kvae. Dette er krig på liv og død.

Dagens situasjon for skogbruket er ganske god. Det er en soloppgangsnæring, ble det hevdet. Kan skogen ta over for oljen som snart drypper ut sine siste dråper?

Spørsmålet er både paradoksalt og spennende. All olje har jo en eller annen gang vært levende plantemateriale. Altså alt som produseres av olje, kan per definisjon også produseres av skogens produkter. Men, selvsagt krever dette forskning.

Hvis det var én ting alle som feiret skogforskningens første 100 år, så var det at fremtiden kommer til å kreve enda mer forskning og kunnskap.

Og kunnskapen kan først få praktisk nytte når den blir formidlet og tatt i bruk.

Det blir intet grønt skifte hvis bunnlinjen er rød, sa styreleder i Norges Skogeierforbund, Olav Vedum.
Foto: Roar Ree Kirkevold

Styreleder i Norges Skogeierforbund, Olav Veum beskrev det tette samarbeidet mellom skogforskningen og skognæringen.

– Vel er kanskje forskningen viktigere enn skogen slik Norman sier, hevdet han. Men aller viktigst er at man sikrer god og ikke minst forutsigbar økonomi for næringen. Det blir intet grønt skifte med en rød bunnlinje, slo han fast. En riktig økonomi er alltid en sikker driver.

Heldigvis dreide 100-årsjubileet seg også mye om fremtiden. Hvordan forskningen og skogbruket sammen både kan sikre lønnsom skogsdrift, samtidig som man sikrer biologisk mangfold og bastante krav til alt fra CO2-balanse til at turstiene i skogen forblir kvistfrie og farbare.

En ikke navngitt statsminister brukte noen kroner på å fange CO2 på Mongstad, smilte Victor Norman. Men vi vet at svaret allerede finnes. I skogen.

Uansett blir skogforskningens neste hundre år vel så spennende som de banebrytende første. Forskerne har stått imot kortsiktig politiske føringer og ønsker. De har klart å arbeide faglig og i samarbeid med både politikere, forvaltere og ikke minst næringen selv.

Detpartementsråd Leif Forsell fra Landbruks- og matdepartementet slo fast at det blir bevilget 236 millioner kroner til NIBIO i 2018. Det betyr at hundreåringen skal levere forskning og kunnskap til en verdi av en million kroner hver eneste arbeidsdag.

Styreleder i Viken Skog, Olav Breivik, ga på vegne av hele skogeiersamvirket, 100.000 kroner til skogforskningen i NIBIO.
Foto: Roar Ree Kirkevold.