0,7…? Det må være noe galt med dette apparatet. 0,7… – det gir jo ingen mening. Henri Knackstedt ser ut som et levende spørsmålstegn, der han står med en Vertex høydemåler i hendene. Han har akkurat forsøkt å ta ut høyden på ei rank fin furu, og forstår intuitivt at den er høyere enn 0,7 meter. – Her må apparatet være problemet. Henri rister oppgitt på hodet.

De ferske studentene fikk kun en dag til å registrere sin ankomst på NMBU på Ås, og å bli litt kjent på campus, før det bar rett til skogs på deres første feltøvelse. Fagkurset «Skog 100», som er det første studentene skal gjennom i høstsemesteret, skal gi dem grunnleggende kunnskap i feltarbeid og registrering av tømmerressurser og biomasse i skogen. I tillegg skal kurset gi grunnleggende innføring i skogbotanikk, skogbiologi og introduksjon til vekst og produksjon i skog, samt elementær skogøkonomi.

Studentene på NMBU får kun en dag på skolen, før det bærer til skogs med praktiske øvelser. Her er faglærer Ole Martin Bollandsås på vei ut i skogen i Ås for å lære studentene skogregistrering.

Kurset er obligatorisk, så skal du være med på skogstudiet videre, er det viktig å være på plass disse første dagene. En av studentene Magasinet Skog treffer ute på feltarbeidet, er Henri Knacksted.  19-åringen kommer fra en familie med skogeiendom på Rena i Østerdalen.

– Familien er egentlig fra Tyskland, men pappa kjøpte skog på Rena og vi flyttet dit da jeg var bitteliten, forteller han. Faren driver nå Rena Forst Bioenergi. Henri er eldst og har formelt odelsretten til rundt 23.000 dekar skog, men han er ikke sikker på om det blir han som skal overta den dagen faren vil overdra. Likevel studerer han skogfag med stor iver.

– Jeg har en yngre bror som er mer praktisk anlagt enn meg. Jeg tar sikte på å fullføre en mastergrad i skogfag her på NMBU, så tror jeg kanskje en jobb innenfor skogforvaltning og planlegging, eller gjerne en jobb i Glommen Skog, vil passe vel så godt for meg. Når jeg blir forstkandidat har jeg jo en svært allsidig utdannelse, så vi får se bare hvilke muligheter som åpner seg etter studiene, sier Henri optimistisk.

Når jeg blir forstkandidat har jeg jo en svært allsidig utdannelse, så vi får se bare hvilke muligheter som åpner seg etter studiene. Henri Knackstedt

– Hvordan trives du etter knappe to dager som student? spør vi.

– Jeg synes det er fint å komme ut og få prøve oss på praktiske ting som å måle. Er veldig fornøyd med disse to dagene, og er allerede overbevist om at skogfag blir et spennende studium. Her treffer jeg likesinnede, folk som trives med å være i skogen – akkurat som meg, sier han.

Likevel er det en viss frustrasjon å spore hos Henri. Han har fortsatt ikke fått Vertexen til å måle riktig – alt han får opp når han måler den stolte furua er 0,7. Til slutt må Ole Martin Bollandsås, som er forsker ved NMBU og ansvarlig for undervisningen i skogregistrering, låne bort en annen Vertex, slik at Henri og hans gruppe får reelle mål på sine trær.

Vertexen viser at furua er 25 meter, et resultat som føres inn i et skjema Henri har fått med til dagens feltøvelse. Fra før har studentene måttet gjettet på høyden via øyemål. Da gjettet Henri på 23 meter. Deretter har de målt via den gode gamle målemetoden de fleste har lært som barn, med en pinne og skrittelling. Da kom Henri til at furua var 26 meter. Etter å ha målt med Vertexen, skal den samme furua også måles også med en Suunto høydemåler, som måler den til 26,5 meter. Nok et resultat føres inn i skjemaet.

Ulike målemetoder kan gjerne gi litt ulike resultater. Mye avhenger av hvor stø den som måler er på hånden, og fasiten får man først den dagen furua legges i bakken. Men både Vertex- og Suunto er anerkjente målemetoder man normalt kan feste lit til. Pinnemåling og øyemål kan fungere til sitt bruk det også, men blir naturligvis ikke fullt så vitenskapelig. På et universitet som NMBU, er objektive fakta et viktig kriterium i all undervisning og forskning. Derfor er det viktig at de nybakte studentene får prøve ulike målemetoder og lærer hva de kan stole på og hva de ikke bør feste sin lit til.

Henri sliter med å få Vertexen til å virke, men da han får låne en ny av Ole Martin (bak), «vokser» plutselig furua fra 0,7 til 25 meter – et langt mer sannsynlig resultat, synes Henri.

Christian Skyttermoen er på samme gruppe som Henri denne dagen. Han er 21 år og kommer fra Fåberg ved Lillehammer. Christian og Henri har allerede rukket å bli litt kjent fra den første dagen i felt, samt fra ulike festlige arrangement i løpet av den pågående fadderuka på Ås. De har funnet tonen og fleipen sitter løst. Også Christian synes han har fått en god start på studiene, basert på to dagers erfaring.

– Ja, det er artig å komme seg ut i skogen så tidlig i studiet, og neste uke skal vi ut på besøk til ulike deler av skognæringa, forteller han fornøyd. Christian er dog ikke helt ukjent med næringa fra før. Han har nemlig hatt sommerjobb med skogplanting i Mjøsen Skog. Skogsvant er han også, oppvokst på et småbruk i Fåberg med 200 dekar skog. – Det er ikke så store skogen, men jeg har i flere år hogd, kappet og kløyvd ved herfra, forteller han, så Christian kan svinge både øks og motorsag. Den kunnskapen får han dog ikke brukt for akkurat i dag, men kapping og kløyving, eller i alle fall noe som ligner, var det som i sin tid gjorde at Christian tente på ideen om å jobbe i skogen.

– Det var Stihl Timbersports på Lillehammer i 2012 som satte meg på ideen. Jeg gikk da i 9. klasse og klassen min reiste for å se på konkurransene. De spektakulære øvelsene var jo inspirasjonskilde i seg selv – det så tøft ut å jobbe i skogen. Men utenfor arenaen var det også flere stands der blant annet Mjøsen Skog sto og forklarte om yrkesmulighetene i skogbruket. Der ble det første frøet sådd, forteller han.

Det var Stihl Timbersports på Lillehammer i 2012 som satte meg på ideen om å ta skogfaglig utdannelse. De spektakulære øvelsene var jo inspirasjonskilde i seg selv – det så tøft ut å jobbe i skogen. Christian Skyttermoen

Også Christian vil ta en mastergrad. Deretter er planen å flytte tilbake til Fåberg og få seg en skogfaglig jobb der. – Jeg tar gjerne en jobb i Mjøsen Skog, hvis de skulle trenge min kompetanse når jeg er ferdig, reklamerer han.

Christian Skyttermoen ble inspirert til å studere skogfag da han så Stihl Timbersports på Lillehammer i 2012. Han har allerede litt erfaring fra ulike arbeidsoppdrag i skogen, og håper Mjøsen Skog har en jobb til ham når han er ferdig på NMBU om fem år.

Når høyden på furua endelig er avklart, henter Henri og Christian fram et velkjent verktøy i skogen – klaven. Med klave og målebånd skal de måle omkrets og diameter på det samme treet. Deretter stikker de en barkmåler inn i barken og måler tykkelsen på denne. Til slutt tar de fram tilvekstboret og borer et tynt lite hull i treet. De trekker ut en prøve der man kan telle årringene, og på den måten finne alderen på det.

I tillegg til å måle slike enkelttrær, skal studentene også telle antall trær og måle disse innenfor et definert felt med en radius på 7,98. Når de har samlet alle disse dataene på skjemaet sitt, har de et godt grunnlag for både å beregne trevolum, bestandsvolum og bonitet i området de har vært. I tillegg får de gjennom dag med skogbotanikk som tema, øvelse i å finne, gjenkjenne og klassifiser de mest kjente vegetasjonstypene i skogen. Alle disse praktiske øvelsene gir et godt grunnlag for de mer teoretiske oppgavene studentene skal løse utover høsten og i de kommende studieårene.

På nabogruppen til Christian og Henri er også en ung dame i gang med å måle og telle trær, og å fylle ut sine skjemaer. Álfsól Benjamínsdóttir er 21 år og kommer fra Island. Hun har nettopp flyttet til Norge for å ta en mastergrad i skogfag på Ås.

– Jeg ville gå skogfag her på NMBU, slik faren min gjorde det i sin tid. Han har alltid skrytt av utdannelsen han fikk, forklarer hun, og innrømmer at hun ikke kan veldig mye om skog fra før. Hun kommer fra en gård, men den er foreløpig uten skog.

Álfsól Benjamínsdóttir har flyttet fra Island til Norge og Ås for å kunne studere skogfag ved NMBU, slik faren hennes gjorde. Hun har ikke mye skog på gården hjemme på Island, men har plantet litt sibirsk lerk som hun håper skal bli en liten skog om noen tiår. Her måler hun høyde med en Suunto høydemåler.

– Vi har plantet litt skog de siste årene, så om 10-20 år kan jeg forhåpentlig ha en liten skogeiendom å forvalte, smiler hun. Det er særlig sibirsk lerk de har plantet hjemme på gården. – Det er i utgangspunktet for kaldt for mange treslag på Island, men lerk og gran er hardføre nok og greier seg ganske bra, sier Álfsól.

Hun er allerede overbevist om at studiene på Ås vil bli fem givende år. – Det er spennende å få praktisk erfaring med en gang, for deretter å skulle ta med seg resultatene inn for dypere analyser. Man lærer jo mye av å få prøve seg selv, sier hun fornøyd.

Jeg ville gå skogfag her på NMBU, slik faren min gjorde det i sin tid. Han har alltid skrytt av utdannelsen han fikk. Álfsól Benjamínsdóttir

Álfsól innrømmer at det norske språket foreløpig kan by litt på utfordringer – særlig å snakke selv.

– Vi islendinger lærer dansk på skolen så jeg kan lese og forstå norsk ganske godt, men noen faguttrykk må jeg gjerne google, selv om mange også er de samme som på Island, forteller hun. Men hun satser på at dette går seg til, slik at det ikke blir noen vesentlige språkproblemer.

Og om fem år er forhåpentlig både Álfsól, Henri, Christian og de andre studiekameratene klar for en jobb i skogbruket, enten det blir i Norge eller på Island.

Klave og målebånd gjør fortsatt nytten for å måle omkretsen på treet. Her er det f.v.: Mari Nymoen, Linnea Laubo, og Vebjørn Haugen Lindland som samarbeider om å finne de rette målene. Skjult bak furua er også Olav With Aasgård.

Vebjørn Knutsen kommer fra et småbruk i Eidsvold, og håper en dag å kunne kjøpe litt skog til gården. Han har tidligere jobbet både med planting og ungskogpleie, og er overbevist om at å studere til en mastergrad i skogfag gir de rette framtidsmulighetene for han.