Artsdatabanken la i går frem en den tredje risikovurdering av fremmede arter i Norge.  I Fremmedartslista er Sitkagran, Lutzgran, vrifuru og flere andre utenlandske bartrær kategorisert i høyeste risikoklasse.

Skogeierforbundet har gjentatte ganger påpekt viktigheten av at forstlig kompetanse og nødvendig kunnskap om bartrærnes systematiske botanikk trekkes inn i ekspertgruppene som vurderer skogbrukets produksjonsarter. Ut ifra risikovurderingene som nå foreligger, er det helt klart at denne kompetansen ikke er tilstrekkelig involvert eller vektlagt i arbeidet.

‐ Vår vurdering er at både omfanget av arter som nå er vurdert, og til dels svake og mangelfulle datasett gjør at risikovurderingene av treslag som brukes i skogbruket i stor grad er basert på skjønn og utstrakt bruk av føre var prinsippet, sier Sørlie.

Det er uheldig for tilliten til arbeidet, at skjønnsmessige vurderinger fremstilles som kvantitative og etterprøvbarheten med det i stor grad er teoretisk.

Risikovurderingene er basert på en vurdering av invasjonspotensial og økologisk effekt. Trær kan leve lenge og får med det omtrent automatisk stort Invasjonspotensial i vurderingene.

Etter A- kriterier defineres invasjonspotensiale som et produkt av median levetid «Jo høyere median levetid bestanden av en fremmed art har i Norge, desto høyere skårer den på invasjonsaksen». Det er i retningslinjene ikke gitt føringer for hvordan man skal forholde seg til arter som er underlagt et forvaltningsregime, som planta skog. Dette gir seg utslag i at så godt som alle de vurderte bartrærne som brukes i skogbruket mer eller mindre automatisk får stort invasjonspotensiale og med det blir kategorisert med høy eller svært høy risiko.

Vurderingene av invasjonspotensial på bakgrunn av dette kriteriet tar ikke hensyn til at produksjonsarter i skogbruket forvaltes og reflekterer derfor ikke det faktiske invasjonspotensiale, sier Sørlie.

Varsellampene burde lyse når estimert forekomstareal i risikovurderingene er mangedobbelt av det forekomstarealet statistikk fra Landsskogtakseringen viser, sier Sørlie.

Økologisk effekt synes i liten grad å være basert på vitenskapelig litteratur. Vurderingene er heller ikke av en generell karakter, men knyttet spesifikt til arealer der det fare for spredning til trua naturtyper og ev. trua arter. For eksempel for Sitkagran og Lutzgran er spredning til kystlynghei og raskere gjengroing enn ved det naturlig forekommende bartreet furu hovedbegrunnelsen for at de har fått «høy økologisk effekt»

Kystlynghei som ikke holdes i hevd vil gro igjen og bli til skog, som det også tidligere ofte har vært. Hovedutfordringen for kystlynghei er manglende hevd og ikke spredning av Sitkagran, sier Sørlie

Utfordringen fremover vil bli hvordan miljøforvaltningen bruker treslagenes status på Fremmedartslista ved behandling av søknader om planting av utenlandske treslag. Vi forventer at miljøforvaltningen gjør en selvstendig vurdering i hvert enkelt tilfelle hvor også hensyn til klima og næringsinteresser ivaretas.