Nils Belland ble født i Arendal i 1958. Samme år rullet det ut en Volvo B-725-5 buss fra fabrikken i Göteborg. Skjebnen ville det slik at de to, Nils og bussen, skulle dele mange timer og mye glede på en litt spesiell måte.

Kort fortalt, overtok Nils odelsgården på 3 000 dekar produktiv skog i Froland i 1980. Da byttet han ut Tønnesen-navnet med gårdsnavnet Belland. I 1986 kjøpte han en lett brukt finsk Laimet 120 mobilsag og bygde vei inn i egen skog hvor det var plass nok til å sette opp en gårdssag samtidig som tømmeret var rundt saga på alle kanter.

– Den første tiden, kjørte jeg rundt med saga og skar hos andre skogeiere, men det var ofte trange gårdsplasser og dårlig grunn, så jeg bestemte meg for å bygge en bygning rundt saga her ved ørretvannet, forteller Nils. Utfordringen var at nærmeste strømkopling befant seg tre kilometer unna. Derfor måtte saga trekkes av en traktor.

– Traktoren behøvde jeg til å flytte stokker og annet, så jeg kontaktet Leif Oland, som eier et lokalt busselskap, Frolandsruta. «Jeg har akkurat hva du behøver», sa Leif. Noen dager etter hadde han tauet hit den gamle bybussen som hadde fraktet folk fra Froland til Arendal og hjem igjen.

– Etter mange år på flere ruter i området, hadde bussen fått «vondt i bremsene» og blitt avskiltet til fordel for ny teknologi. Faren min, Carsten kappet bussen i to, og Herefoss bruk koplet på en kraftoverførings-aksel rett fra girkassa, sier Nils med et lunt smil. I førti år har bussen stått på stedet hvil og trukket gårdssagen på 800 omdreininger direktekoplet på fjerdegir.

Arbeider alene

Det er en overdrivelse å si at det er ryddig i bussen, men den starter alltid og tilbyr flere dagers skjæring på én dieseltank. Både Nils og Frolandsruta har gått seg til, og funnet ut at rolig og jevnt arbeid gir bedre skur og større glede enn røsk og riv.

Rundt 1990 måtte Frolandsruta bli overhalt. Nils er ikke mekaniker, så han betalte noen lokale tusenkunstnere fra Herefoss bruk for jobben. Frolandsruta betalte med en av sine frontlykter som ble til arbeidslys over sagbenken. En tidvis litt dårlig kontakt gjorde at Frolandsruta blunket til Nils når de store furustokkene var trygt gjennom skuren, og lå harpiksduftende klare til å bli stablet og tørket.

Nils skjærer alene uten «bakgutt». Det gjør at arbeidet tar litt lengre tid, men han har tid nok.

Det har jo Frolandsruta også, for det kommer aldri noen passasjerer inn hit ved det fredelige vannet.

Mens Frolandsruta puster på litt, hender det ofte at Nils tar fiskestanga og henter inn et par 700-grams ørreter som blir saltet godt og røkt hjemme på gården. 

Det må også sies at de to, Nils og Frolandsruta, er så samstemte etter alle årene at Nils hører på sagbladet når Frolandsruta er i ferd med å gå tom for diesel. Akkurat hvordan det går an, er Nils litt utydelig om. Det kan kanskje ha noe med litt rusk og kondens i visse lag av dieseltanken, men så lenge Frolandsruta sier ifra før den må luftes, er jo alt i orden.

– Jeg skjærer når jeg har lyst, og ikke om vinteren for da er det klake, sier Nils. Klake er frost som gjør furustokkene hardere enn det både sagbladet, Nils og Frolandsruta setter pris på. Dessuten har frontlykta pensjonert seg for godt, så uansett må Nils slutte når skumringen blir for påtrengende.

Da tar han ørreten og kvaelukta med seg hjem til gården med den flotte utsikten hvor Nora har kommet fra hennes arbeid.

– Fritt og godt

Nils har alltid hatt yrket sitt i gårdsskogen. Med et sagbruk, behøver du ikke hogge så mange kubikk, før du får mye mer ut av de ressursene som skogen gir. Han innrømmer gjerne at selv om dette selvsagt er snakk om økonomi, så er også gleden over å kunne utnytte skogressursene bedre, et viktig argument.

– For meg har skjæringen vært en del av levebrødet. Det er fritt og godt her ved vannet, sier han og stusser litt over hvilken fugleart det er som har plassert fuglereiret under selve sagbenken. Ungene reiser att og fram sammen med stokkene. De ligger helt stille i reiret. Bare når Nils dunker litt ekstra i benken, åpner alle de gulrøde nebbene seg helt synkront. Så fort Frolandsruta har stilnet og Nils gått hjem, vender fuglemor tilbake. Ingen skade er skjedd. Hun var her i fjor også, så hun visste hva hun gikk til da hun planla årets formering kanskje syd for Sahara.

Når han skjærer, foregår det etter en skjæreliste. Hvis den inneholder passende dimensjoner, mener han at gårdssagen utnytter tømmeret mye bedre enn de store industrisagene.

Nils har jo lest om de store prisøkningene på trelast, men Nils og Frolandsruta holder både samme turtall og priser som alltid.

– Jeg skjærer på timepris, og håper at ikke tømmeret inneholder metall som spiker, sier han. Filing tar tid, og koster derfor tilsvarende til oppdragsgiveren. Hvis mange tenner har vært borti metallet, kan det gå flere filinger før sagbladet igjen er som før. Nils legger stor vekt på kvaliteten. Mye kan bygges på ujusterte materialer, så lenge tømmeret er av god kvalitet og sagbrukeren kan faget sitt.

– Når sagbladet går som det skal, er det trivelig, sier han og ser ut mot furuskogen. – Hvis ikke, går jeg like varm som bladet. Både filing og vikking er avgjørende for å få arbeidsglede og fornøyde kunder.

Mange år igjen

Ingen trelast blir bedre enn tømmerkvaliteten. Enkelte kunder legger nok med noen krokete og dårlige stokker, men Nils skjærer fortsatt ut det han får til av dem.

– Tømmeret bør være rettvokst og altså uten spiker, sier han bestemt. Har du mistanke om at det finnes gamle gjerderester, så kapp det av før du får det på fakturaen fra saga.

– De to ungene våre har flyttet ut nå, og trolig trenger de egne hus en gang, så Frolandsruta og jeg får holde på litt til, sier Nils. Selv om han nå begrenser sagingen til det han har lyst til, så er planen å holde på i mange år enda.

Det er jo ikke mer enn 30 år siden Frolandsruta ble overhalt med nye simringer, så her ligger det an til fortsatt skogglede i uoverskuelig fremtid.