Jon Lilleland i Atrå i Tinn kommune i Vestfold og Telemark driver med mange ting, fra taksering og ammeku til prosjektering og salg av biovarme. Med vel 1 000 dekar skog langt fra tømmerkaier og kjøpere, måtte han finne nye måter å utnytte skogressursene.

– Her i kraftkommunen Tinn hogger vi under halvparten av den årlige tilveksten, sier han med glød i øynene. – Kommunen gror igjen, og når det er 15 mil til tømmerterminalen hvor massevirket blir eksportert til andre land, så tenkte jeg at noe måtte gjøres. Derfor begynte jeg å søke om biovarmeanlegg allerede i 2007.

Tenk stort

Dagfinn Jaren er skogsjef i Tinn. Han var pådriver for at kommunen skulle inngå en tiårsavtale om å fyre den nå nybygde barne- og ungdomsskolen i Atrå med lokal flis. Han så at de eneste to virkelig bærekraftige energikildene er oppdemmet vann og bioflis fra tømmer som ellers hadde blitt kastet fordi transporten ut til markedene hadde blitt for kostbar. Det sies at det hvert år tørker tre millioner kubikkmeter gran i Norge. Hvert år, altså!

Jon Lilleland søkte kunnskap rundt omkring, blant annet i biomasselandet Sverige. Han ville lære «gamet» selv, selv om han også brukte konsulenter.

– Bioenergi handler mye om logistikk, sier han. Du må få til langsiktige avtaler med kunder som ligger så nær at ikke varmen forsvinner i rørgatene. Jo større kunder, jo mer varme, og da kan du tåle litt lengre rørgater.

– Vi ser at mange skogeiere prosjekterer flere anlegg slik Jon har gjort. Han har tre anlegg nå og et til på gang, pluss en ti dekar stor flisterminal som server hele behovet, sier Håvard Midtskogen. Han er biovarmerådgiver i Skogselskapet Oslo og Akershus.

Tinn Bioenergi har til nå investert syv millioner kroner, og har en egenkapitalandel på ca. 30 prosent etter seks års drift.

– Jeg eier 52 prosent av aksjeselskapet Tinn Bioenergi og tar ut noe lønn, men ikke utbytte. To andre skogeiere eier ti prosent hver, og et rørlegger- og elektrofirma eid av skogeiere, er også medeiere. Å være flere eiere, er en stor fordel, for anleggene må aldri stoppe.

Stabilitet og forutsigbarhet er avgjørende. Jon er stolt av at på tross av diverse metallbiter i innmateren, så har ingen av de 400 KW-store anleggene stoppet siden oppstarten. Men han innrømmer at han har telefonen tilgjengelig 24 timer i døgnet. På den overvåker han det meste, og kan til dels styre og finne feil.

– Derfor er det fornuftig at man bygger biovarmeanleggene ganske nær der man bor og eventuelt driver annen næring ved siden av, sier kunderådgiver i Innovasjon Norge, Roar Flatland.

Bygg ekstra solid

Tinn Bioenergi har lagt inn litt ekstra penger i de bygningene som skal bygges der folk ferdes, altså der fyrkjelene står. Det gjør seg når det skal vises frem til kunder, politikere med miljøregnskap, skoleelever med oppgaver om ressursbruk, eller rett og slett fordi det øker egen arbeidstrivsel.

Keramiske fliser på gulvet koster ikke mye mer enn epoxymaling, og en arkitekttegnet og gjennomtenkt bygning gjør seg i hverdagen.

– Vurdér nøye hvem du kjøper fyrkjeler og utstyr av, råder Lilleland. Service og oppfølging er avgjørende når du har kunder som fryser fort.

En detalj er at flisbingen bør isoleres godt også i takkonstruksjonen. Da unngår du kondens og «innvendig regn» som gir våt flis som fryser til is og stopper i innmatingsskruen.

Dårlig eller tungvint logistikk klår marginene temmelig fort, for kundene vil ikke betale mer enn strømprisen, selv om de kan skryte på seg en mye grønnere profil.

– Vurdér nøye hvem du kjøper fyrkjeler og utstyr av, råder Lilleland.

Tømmeret

Lilleland kjøper tømmer lokalt. Tilgangen er god av alle typer virke.

– Jeg kan bruke eget tømmer, men prisen er lik, så det meste kjøpes i markedet. Jeg har også et svært godt samarbeid med skogbruksleder og skogsentreprenørene.

Ofte får jeg tilbud om å hente gratis virke, men jeg har blitt flink til å si nei til dårlig «gratis» virke, for det øker faren for driftsstans, og varmeeffekten reduseres så mye at vinningen fort går opp i … røyk og damp.

Flisterminalen består av ti dekar lagringsplass og en åpen bygning (dessverre av stål og ikke tre av budsjetthensyn) på 600 kvadratmeter. Alt kostet 1,4 millioner kroner, og gjør at de kan flise opp de 1 000 fastkubikkmeterne de behøver til et års normal drift i én omgang. Terminaltomta eies av Lilleland, men er skilt ut fra gården hans, og leies bort til Tinn Bioenergi.

De leier flishoggere fra en entreprenør som er spesialist. Tømmeret ligger slik at hoggeren får tak i det, samtidig som den svære maskinen blåser flisa rett inn i bygningen fra alle sider. 

Offentlige bygninger

Næringssjef i Rjukan Næringsutvikling, et selskap eid av kommunen, Rune Hellingsrud, har engasjert seg i biovarmedriften.

– Vi har såpass mange eldre bygninger som er helt avhengige av mye oppvarming, og selv om kraftkommunen Tinn har tilgang på rimelig elektrisitet, så vil vi gjerne varme opp med biovirke. Strømmen kan vi bruke til å skaffe ny industri, for mens strøm kan brukes til alt, egner biovarmen seg best til oppvarming, sier Hellingsrud. Han har planer om flere prosjekter i verdensarvbyen Rjukan.

Eli Samuelsen og Geir Pedersen i Tinn kommune kommer gjerne på visitt i fyrrommet på ærverdige Mandheim.
Jon Lilleland t.h. legger penger og prestisje i å bygge solid og pent. Det gir biovirke-næringen et godt rykte.

Arven etter Sam Eyde

Jon Lilleland tar oss med til et 200 kWt stort anlegg i den høyst bevaringsverdige bygningen Mandheim på Rjukan. Opprinnelig bygd av Sam Eyde i 1915 til bruk for arbeidere og funksjonærer. Alle mannlige, derfor navnet «Mandheim».

– En virkelig perle som selv Magasinet Skog må omtale selv om den er omtrent fri for treverk, sier Eli Samuelsen. Hun er fagleder plan i Tinn kommune, og har et stort hjerte for både arkitekturen og historikken til bygningen.

Mandheim forfalt jevnt og trutt, og ble brukt som asylmottak i en lengre periode før hele bygningen ble totalskadet av brann i romjulen 2016. Nå 137 millioner restaureringskroner senere, er bygningen igjen en perle som huser ulike folk og aktiviteter.

Poenget i denne sammenhengen, er at fordi Tinn Bioenergi hadde hele verdikjeden og god logistikk, så kunne de investere i et 200 KW-anlegg i det gamle kjøkkenet i kjelleren med en diskret flisbinge nedgravd utenfor. Det er helt støvfritt i fyrrommet, og flisa varmer opp to vanntanker på til sammen 5 200 liter som buffer.

– Vannet holder 85 grader på toppen, og røyken har kun 140 celsiusgrader i det den begynner oppstigningen i pipa som er 24 meter lang før den sender ut hvit røyk over taket i femte etasje, smiler Jon.

Geir Pedersen er ingeniør i teknisk enhet i kommunen. Han er også med, og nikker anerkjennende. Riksantikvaren hadde klare krav til installasjonen, men godkjente at de trakk pipa til 150 000 kroner opp gjennom den gamle mat-heisen slik at den ikke forstyrret utvendig arkitektur.

Både Geir og Eli kikker daglig opp for å konstatere at det ryker av pipa. Da vet de at historien lever i Sam Eydes ånd, og leieboerne har et lunt inneklima.

– Drift av biovarmeanlegget passer landbruket bra da jord- og skogbrukere er gode til å stå på og driver ofte et mangesysleri. Det er fornuftig at man bygger biovarmeanleggene ganske nær der man bor og eventuelt driver annen næring ved siden av, sier kunderådgiver i Innovasjon Norge, Roar Flatland, og fortsetter:

– Biovarme må lønne seg før vi innvilger penger. For Innovasjon Norge er en grønn profil og utslippsreduserende investeringer viktig. Bioenergi er et «kinderegg» da det bidrar effektiv til å redusere klimagassutslippene i landbruket samtidig som det bidrar til lokal verdiskaping.  Det er stor interesse for biovarme om dagen og køen av søkere er stor etter støtte fra programmet «fornybar energi landbruket».

I 2020 hadde de brukt alle midlene i første halvår, og slik tror Flatland også det blir i årene som kommer. Spesielt når strømprisene blir så høye som det har vært denne vinteren.

Og det ER virkelig en god idé å utnytte lokale ressurser på en grønn måte.