Vern av skog ble satt høyt opp på agendaen etter at Stortinget i 2016 vedtok at 10 prosent av skogen skal vernes. Siden den tid er det bevilget 1,3 milliarder kroner til skogvern, noe som har medført at 566 km² produktiv skog har blitt vernet.

I dagens vernevedtak får 46 nye områder status som naturreservat. 30 av de er vernet gjennom ordningen frivillig vern av skog, som går ut på at private skogeiere selv tilbyr skog til vern mot at de mottar erstatning fra staten. All privateid skog som vernes i dag, vernes gjennom denne ordningen. Ordningen har medført et langt lavere konfliktnivå rundt skogvern enn tidligere.

Konfliktfylt barskogvern

Skogvern har nemlig ikke alltid gått like greit for seg som det gjør i dag. På 90-tallet ble en rekke barskogområder vernet gjennom myndighetsstyrte verneprosesser. Store områder ble kartlagt og identifisert som verneverdige, og myndighetene satte i gang vern av disse. Skogeierne i de berørte områdene hadde liten påvirkningskraft, noe som medførte et høyt konfliktnivå. En rekke saker ble tatt til retten, noe som igjen gjorde at verneprosessene både tok lang tid og ble svært kostbare.

‐ Det høye konfliktnivået skyldtes at skogeierne følte at de ble overkjørt av vernemyndighetene. Skogeierne og kommunene gikk nesten uten unntak mot forslagene om vern, blant annet ved å dokumentere at områdene ikke var så urørte som myndighetene påsto. Det hjalp sjelden, selv om vernemyndighetene i ganske mange tilfeller også måtte frafalle verneforslag eller redusere verneområdenes størrelse på grunn av det høye konfliktnivået, påpeker Nils Bøhn, direktør for skog og arealtilknyttet virksomhet i Norges Skogeierforbund.

Skogeierne foreslår en ny løsning

Verken skogeiere eller vernemyndigheter var fornøyde med situasjonen, og det var tydelig at noe måtte gjøres for å bedre samarbeidet rundt skogvern. I 2000 foreslår Norges Skogeierforbund en ny løsning, kalt frivillig vern av skog. Ordningen går ut på at vernemyndighetene definerer hva slags skog man ønsker å verne, og at skogeierorganisasjonene bistår skogeiere med å tilby slik skog til vern. I forhandling med staten blir man enig om avgrensing, erstatning og verneforskrift for området, og om skogeier ikke er fornøyd med utfallet, kan han/hun trekke seg fra verneprosessen. Dermed er prosessen helt frivillig for skogeier, og man binder seg ikke opp til vern før man har blitt enige om en avtale.

I samarbeid med politikere, vernemyndigheter og miljøorganisasjoner ble det i 2003 startet opp et pilotprosjekt knyttet til frivillig vern. De første områdene ble vedtatt vernet i 2005. Siden den tid, har alt vern av skog på privateid grunn blitt til gjennom denne ordningen. Da Stortinget i 2016 vedtok at 10 prosent av den norske skogen skal vernes, var det presisert at vern på privateid grunn skal foregå som frivillig vern.

Omfattende arbeid med skogvern

Siden arbeidet med frivillig skog startet opp, har samarbeidsmiljøet rundt skogvern gradvis blitt bedre. Skogeierne har fått styrket sine rettigheter, og konfliktnivå er vesentlig redusert. Mens store deler av bevilgningene tidligere gikk til dyre rettsprosesser, får man i dag vernet mer skog for pengene enn tidligere, da en høyere andel går til erstatningsutbetalinger enn før.

Siden oppstarten i 2005, har 610 områder blitt vernet gjennom ordningen. Godt over 2000 skogeiere har frivillig gått med på å verne skogarealene sine, og stadig flere skogeiere er villige til å utrede sin skog for vern.

Skogeierorganisasjonene tilbyr gratis bistand til skogeiere som ønsker å utrede vern. I dag jobber rundt 25 personer fordelt på Norges Skogeierforbund, ALLSKOG, AT Skog, Viken Skog, Glommen Mjøsen Skog og NORSKOG med å hjelpe skogeiere som ønsker å tilby skog til vern.

Tett samarbeid med vernemyndighetene

Ordningen frivillig vern av skog er bygget på tillit mellom skogeierorganisasjonene og vernemyndighetene. Skal ordningen fungere, er vernemyndighetene avhengige av at skogeierorganisasjonene bidrar til å lete fram områder med verneverdi.

‐ Vi er opptatte av at områdene som tilbys skal være av en slik kvalitet at de er aktuelle for vern. Dette er viktig både for å vise at vi er tilliten til vernemyndighetene verdig, men også fordi det er viktig at vi gir realistiske råd til skogeiere som tilbyr skog til vern, sier rådgiver i Norges Skogeierforbund, Ida Aarø.

Det er vernemyndighetene som bestemmer hva slags skog som skal vernes. Når et tilbud om vern sendes inn til fylkesmennene, gjør de en vurdering av om området innfrir kravene til vern i naturmangfoldloven, og om området dekker opp mangler i skogvernet. I områder hvor man er usikre på verneverdien, utføres det biologiske kartlegginger av området. Dersom området innfrir kravene, starter vernemyndighetene forhandling med skogeierne om avgrensing, erstatning og verneforskrift. Først når partene er enige, inngår man en bindende avtale om vern.

Kritikk for kvalitet

Om områdene som tilbys ikke innfrir kravene til vern, kan vernemyndighetene takke nei til tilbudet. Skogeierorganisasjonene har de siste årene fått kritikk fra noen miljøorganisasjoner om at områdene som tilbys er av for dårlig kvalitet.

‐ Der skogeierne er ivrige på å tilby skogen sin til vern, og vi er usikre på om området har høy nok kvalitet, pleier vi å ha en utsjekk med fylkesmennene. De avgjør om området bør kartlegges, og tar beslutningen om området kan vernes eller ikke. Det er ikke skogeierorganisasjonene som bestemmer hva som skal vernes, sier Aarø.

Selv om noen tilbud ikke er gode nok, er kvaliteten på områdene som vernes høy.

‐ For at et område skal bli vernet må det tilfredsstille naturfaglige kriterier, og det gjør mange av områdene som tilbys for frivillig vern. Ordningen bidrar til at vi verner viktige skogområder for framtida, sier direktør for Miljødirektoratet Ellen Hambro i en nettsak på deres hjemmesider.

Fortsatt utfordringer knyttet til skogvern

Ordningen med frivillig vern av skog har festet seg, og gjort at arbeidet med skogvern har blitt vesentlig bedre for de involverte partene. Norges Skogeierforbund har god dialog med Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet rundt gjennomføringen av arbeidet. Likevel er det fortsatt utfordringer knyttet til arbeidet med skogvern. Kartlegging av såkalte prioriterte skogtyper er et eksempel på dette.

‐ Omfattende kartlegging av skog som ikke er tilbudt til vern legger press på frivilligheten i ordningen. Vi er enige i at vi trenger god kunnskap om skogen for å kunne treffe riktig med vernet, men måten kartleggingene gjennomføres på, gjør at områder kan bli båndlagt uten at skogeier ønsker å verne. Dette undergraver frivilligheten i ordningen, sier Aarø.

Vi får stadig mer informasjon om skogen i Norge, både gjennom overvåking, takseringer, miljøregistreringer og naturtypekartlegginger. Derfor mener Norges Skogeierforbund at det er mulig å lete frem de viktigste områdene for vern uten å måtte gjennomføre egne kartlegginger hvor man klassifiserer områdene med mulig verneverdi.

‐ Vi har gitt tydelig beskjed til vernemyndighetene om at vi ikke kan stille oss bak kartlegginger som medfører «frivillig tvangsvern» gjennom båndlegging av skog. Her har vi god dialog med Miljødirektoratet, og vi håper dermed å kunne bli enige om løsninger hvor vi unngår dette, sier Aarø.

Et av flere tiltak for å ta vare på biologisk mangfold

Da Stortinget vedtok at 10 prosent av skogen skal vernes, lå det ikke noen konsekvensutredning bak vedtaket. Det er dermed ingen faglig begrunnelse for at akkurat 10 prosent er det riktige nivået for skogvern. Norges Skogeierforbund mener at skogvern er et av flere viktig tiltak for å ta vare på biologisk mangfold. Likså viktig, er alle de andre hensynene som tas i forbindelse med skogbruk. Avsetting av nøkkelbiotoper og generelle hensyn, som gjensetting av livsløpstrær og kantsoner ved hogst, er også svært viktige tiltak. Disse må sees i sammenheng med skogvern når man skal vurdere hvor godt man tar vare på det biologiske mangfoldet i skogen.

Vern og bruk må balanseres

I etterkant av vedtaket knyttet til 10 prosent skogvern, presiserte Stortinget og Regjeringen at skogvernet skal gjennomføres på en måte som får minst mulige konsekvenser for avvirkningen og skognæringens mulighet til å bidra i det grønne skiftet. Med dette forstår vi det slik at områder med stor betydning for skogbruket ikke skal prioriteres for vern. Norges Skogeierforbund vil jobbe aktivt for at dette følges opp i det videre arbeidet med skogvern fremover.

‐ Selv om vi ikke er enige i at det er akkurat 10 prosent av skogen i Norge som er det riktige nivået for skogvern, mener vi at det vil være fullt mulig å få til dette uten at det skal komme i konflikt med skogbruket. Så lenge vernet foregår frivillig, og skogeierne ønsker å tilby skog til vern, vil vi bidra til at målene nås, avslutter Aarø.