Fiber er på den politiske dagsorden, og skognæringen er den som kan utvikles til å redde de ambisiøse, og nødvendige, klimamålene som politikerne har forpliktet seg til.

‐ Vi samler hele bransjen fra andelseiere, maskinentreprenører, organisasjonsfolk, industriledere, forskere, byråkrater og ikke minst politikere. I fjor var vi 180. I år doblet vi til 360 deltagere, sier styreleder i Viken Skog, Olav Breivik.

‐ Det er et veldig stort engasjement her. Målet vårt er å synliggjøre bransjens behov overfor sentrale politikere. Dette er vårt bidrag til å snakke med én stemme. Alt fra frøproduksjon til markedsfolkene som skal omsette de ferdige varene. Selvsagt er vi opptatt av å bedre skogæringens økonomiske vilkår. Hvis en bedrift har 50 ansatte, så gir det i gjennomsnitt 6,1 millioner kroner til den kommunale kassa i året. La oss si at denne bedriften har et overskudd på 1 million kroner. Hvis næringsskatten kommer over millionen, vil bedriften pakke sammen og flytte eller legge ned. Ingen tjener på det. Politikerne må se hele verdikjeden.

Som vert for denne konferansen, fikk han mange lovord i løpet av dagen. Så hadde Viken Skog virkelig satt sammen et godt team av foredragsholdere og innledere.

Transport er sentralt. Skognæringen er transportkrevende. Store volumer og mange kilometer. Flere hevdet at flaskehalsene i veinettet må fjernes.

‐ Dere er fremoverlente, hevdet statssekretær Tom Cato Karlsen som stilte for samferdselsminister Ketil Solvik Olsen. Ikke før har dere fått til en totalvekt på 60 tonn for vogntogene, før dere krever 74 tonn. Vi har 20.000 broer her i landet. Svært mange av disse tåler ikke mer enn drøyt 60 tonn. 74 tonn kan derfor bli krevende. Men han oppfordret bransjen til å hjelpe myndighetene med å prioritere hvilke strekninger som er viktigst.

‐ Bransjen har et selvstendig ansvar for utviklingen av produkter og lønnsom drift, sa han.

‐ Fiber har kommet på politikernes agenda, fortalte Olav Breivik. Nå kommer massetrefabrikkene. Daglig leder og medeier i Splitkon, Morten L. Johansen, fortalte om store planer innen byggeplater i massetre. Dette åpner for større formater og kjøp av trevirke av mange ulike kvaliteter.

Direktør FoU i Borregaard, Gisle Johansen fortalte om bedriftens store innovasjonsevne.

‐ Vi tar hele treet i bruk. Ved hjelp av nyskaping og teknologi, løfter vi verdien på et tre fra innkjøpsprisen på kr 170,- til den er foredlet til ulike produkter med en samlet verdi på kr 1.600,-, altså neste ti-gangeren. Som brensel, ville verdien stoppet på ca 340,- kroner, sa han.

Borregaard bruker fem prosent (200 millioner kroner) på forskning og utvikling årlig. 10 prosent av de ansatte er knyttet til dette arbeidet.

Europas største private skogeier, svenske SCA Skog fortalte om sine enorme ekspansjonsplaner. Behovet for trevirke skal dobles til 900.000 tonn per år. Han er en kunde for norsk massevirke også.

‐ Vi legger våre planer for 100 år fremover, og det er skogressurser nok, hevdet han. SCA Skog er en inspirasjonskilde i europeisk sammenheng. 

Det grønne skiftet var temaet i mange av innleggene. Bioenergi og nye måter å utnytte hele treet på, ble belyst på en positiv og motiverende måte. Men, det var enighet om at næringen ikke trenger subsidier, men overgangsordninger og ikke minst politisk stabilitet. Det å produsere biodrivstoff og andre grønne produkter, krever mye kapital og lange horisonter på inntjeningen. Det er skognæringen som kan redde både miljøet og politikernes forpliktelser på CO2 og andre klimamål.

‐ Vi regner med at fotosyntesen har kommet for å bli og at solen vil skinne i enda noen millioner år, sa administrerende direktør Erland Løkken i Bergene Holm.

Ettermiddagen ble preget av politikernes innlegg. Viken Skog hadde satt sammen et godt team av rikspolitikere med tilknytning til industri og skog. Men først fortalte investor Arthur Buchardt om sitt 81 meter høye landmerke i Brumunddal hvor han vokste opp. Han langet ut mot politikerne, men også skognæringen fikk sitt. – Bøndene er like ille som politikerne, sa han. De bygger driftsbygninger med stålbøyler og aluminiumsplater, selv om de eier skog og en industri som lever av kortreist tre.  Det vil jeg sammenligne med en prest som drekker seg dritings i kjerka. Skam dere.

‐ Jeg bygger for omtrent en milliard i året. Da synes jeg det er litt rart at jeg aldri får en henvendelse fra noen som vil selge meg et bygg i tre. Buchardt ønsket seg større og færre skogeiere. 

Også Per Olaf Lundteigen var ikke til å misforstå. Regjeringen må slutte å se på all industri som lik. Behovene er så ulike.

‐ Som da vi lagde ordninger for rederinæringen. De opererer i et internasjonalt marked, akkurat som skognæringen. Da må vi finne særordninger som gir oss både oppnådde miljømål og arbeidsplasser.

‐ Hvorfor skal vi ha høyere avkastningskrav på de investeringene som oljefondet gjør i Norge enn i utlandet, spurte nestleder i LO, Hans-Christian Gabrielsen. Industrier blir ikke borte, de endres bare.

Vi må vri virkemidlene slik at vi kan stabilisere denne viktige næringen som vil gjøre at vi når klimamålene våre.

Administrerende direktør i Norges Skogeierforbund, Erik Lahnstein ledet debatten til slutt. Han var hard nok til både å få politikerne til å holde seg til temaene og til at tidsplanen landet akkurat i tide.

Neste år arrangerer Viken Skog konferansen «Tømmer og Marked 2018». Vil du skaffe deg et bilde av skognæringen, må du sette av den dagen. Vi står foran dramatiske, men også positive endringer i en tradisjonell og svært viktig bransje for hele samfunnet.

Statsekretær Tom Cato Karlsen og organisasjonssjef Olav Bjella i Viken Skog