Den krabber oppover i lia, Skidderen. Med fire store hjule med kjettinger og en svært erfaren sjåfør har det ikke skjedd noe uhell av betydning på nær 40 år. Skogene her i Åraksbø, ganske langt opp i Setesdal, er ikke for pyser. De bratte liene krever at du vet hvor du skal kjøre og ikke minst hvor du skal felle trærne slik at de blir mulig å få tak i med wiren fra vinsjen. Skogsarbeideren heter Ånund Eldhuset. Han er født her og allerede som tiåring ble han med faren Hallvar Eldhuset ut i skogen for å barke granstokkene. Faren var lærer og Ånund kan godt huske at han kjøpte sin første motorsag. Det var en Jobu L5. Familiegården har 200 dekar produktiv skog, men det er som et middels frimerke her i heienes rike. Derfor gjorde det kanskje ikke noe at faren aldri prøvde Jobusagen sin. Det var Ånund og hans yngre bror som skar mens faren så på og gjorde andre ting.

– Jeg har en eldre og en yngre bror, forteller Ånund, som aldri var i tvil. Det var bonde og skogsarbeider han ville bli. Kroppen er skapt for å brukes. Skapt, fordi Ånund er temmelig sikker på at det står en designer bak alle detaljene som til sammen utgjør skogen, naturen og dermed virkeligheten.

– Når sevja stiger i trærne om våren, synes jeg det blir tydelig at det må være en kraft og et system som styrer alt dette her, sier han ettertenksomt. Hver dag, unntatt søndag, bærer til skogs på oppdrag for skogeiere i nærheten. I tillegg skal 50 vinterfôrede sauer og deres rundt 90 lam stelles skikkelig.

– Jeg tar fri på søndagene, for etter en uke med opptil ti timers arbeid om dagen med motorsaga, er det godt å få litt fri til å gå en fjelltur eller ta bien for å besøke andre steder.

Dagbøkene

Etter realskole, gymnas og militærtjeneste i Troms har det praktisk talt ikke vært én dag uten oppdrag i skogen.  Både i egen skog og med oppdrag for andre.

På kjøkkenbordet har han liggende en liten bunke med godt brukte skrivebøker. Det er dagbøker som han sirlig har ført helt fra desember 1977. Hver dag noterer han hvor mange lass han kjører, for hvem og hvilke treslag. Før skrev han andre ting også, som hvor mye han trente eller hva han ellers var med på. Nå går det mer i harde fakta. Daglig skal det kjøres ned ti til femten kubikkmeter tømmer. Det gjelder å trekke ut lengdene på de stokkene som skal til sagbrukene så mye som mulig. Slikt gir skogeieren maksimalt med penger.

Ånund har regnet ut at han har hogd, kvistet, kjørt ut og kappet 70 000 kubikkmeter tømmer helt alene siden midt på 1980-tallet. Hvis vi teoretisk sett tenker oss at vi lesset alt dette tømmeret på tømmerbiler, så ville det bli en kø tett i tett på 3,2 mil(!). 1 600 vogntog utført av én og samme rygg.  Har noen i Norge hogd mer uten bruk av hogstmaskin?

Tvilsomt.

Idrett

Når Ånund var yngre, gikk han mye på ski. Over døra inn til kjøkkenet står pokalene på rekke og rad. De er synlige bevis på en mann med en kropp så sterk som stålwirer. Etter fulle arbeidsdager i skogen, gikk han gjerne to til tre mil på ski om kvelden. I mørket med hodelykt.

– Det gjelder å ikke vike unna. Har du først kommet i gang, går det nesten av seg selv.

Han forteller om andreplassen i Birkebeinerrennet i sin klasse og om da han ble nummer åtte av totalt 17 000 deltagere. På slutten av 1970-tallet gikk han en gang forbi både Gjermund Eggen og Ivar Formoe. Det var forresten rett etter at Formoe hadde blitt olympisk mester.

– Jeg husker at jeg tenkte, «kan det være Formoe, tro» da jeg passerte han, forteller Ånund. Han skryter ikke på noen måte, selv om både historiene og resultatene er såpass enestående at man burde skrive bok om dem.

Sesilåmi, er et stort skirenn fra Setesdal til Sirdal. Ånund vant de fire første årene.

– En gang måtte jeg smøre om, og da kom jeg to minutter for sent til start, forteller han.

– Og to minutter etter i mål, spør vi.

– Nei, jeg vant likevel, slår han fast. Gjennomtrent etter tømmerhogst og nattlige treningstimer pluss god gli er oppskriften. Og en ukuelig vilje til aldri å gi seg, selvsagt.

Nå har han sluttet å delta i skirenn. Utstyret har blitt for avgjørende. Uten den aller siste og dyreste teknologien har du ikke en sjanse. Da konkurrerer 69-åringen heller med seg selv i skogen. Fire lass og åtte bensintanker på saga før kvelden.

70 motorsager

Han har eid 70 motorsager. De fleste Husqvarna, for de har forhandler på Evje.

– Jeg merker fort når sagene blir slitt. Da går de ikke så godt, og da bytter jeg dem ut, slår han fast. De nye sagene blir bedre og bedre. Før hendte det at de skar seg av varmen, men nå går de uansett vær og føre. Han forteller om da han tok feil bensin og kjørte en hel dag på ren bensin uten oljeinnblanding. Først utpå kvelden skar saga seg.

– Den gang passet delene om hverandre på nyere modeller, så jeg byttet stempel og sylinder som jeg hadde liggende, sier han. Nå må du kjøpe nye deler akkurat til den modellen du har. Slikt liker han bare passelig.

Ånund har ikke lyst til å kjøre hogstmaskin. Da får han ikke brukt kroppen slik han vil. En hogstmaskinfører fortalte en gang at han ble så sliten i hodet av en arbeidsdag i maskinen.

Ånund smiler ekte, ikke skadefro. Han vet hvordan det er å vasse i en halv meter med kvist rett opp lia der disse store maskinene ikke kommer til.

– Jeg har vært heldig med kroppen min, for jeg har aldri hatt vondt i ryggen eller gitt meg etter halvgått arbeidsdag. Åtte tanker skal han fylle på en dag med bare hogging og kvisting. Fire-fem hvis han også kjører ned og kapper. Han er litt stiv i kroppen om morgenen, men så fort han får kommet i gang, går det bra.

Skidderen

Allerede på 1960-tallet begynte John Deere å selge skiddere. Det var rammestyrte skogstraktorer med skjære foran og en kraftig totromlet vinsj bak.

– Jeg har hatt fire stykker, men nå begynner de å bli vanskelige å få tak i. Den siste ga jeg 60 000 kroner for, men det tjente jeg inn i løpet av to uker. Fantastiske maskiner, som jeg fint kan reparere selv.

– Du og du, sier han nærmest til seg selv.

Skidderen er godt brukt. Den oser en del fra toppen av motoren også. Det plager Ånund lite. Han har nye deler på låven. Reparasjonene gjør han gjerne på kveldstid.

Treningen

Etter fjøsstellet går han opp på låven for å sette seg i en av de flotte kubbestolene han har skåret ut og som står på rekke og rad. For å hvile, tenker du?

Langt ifra.

I en av stolene står det en 25 år gammel ryggsekk. To til tre dager i uka tar han den på ryggen og legger i vei oppover jordet. Det kan være et par hundre meter og er så bratt at traktoren kun kan brukes når det er tørt nok til at firhjulstrekket får tak. Vi ber han prøve, og han huker på ryggsekken og legger i vei med to lange skistaver. Så fort går det at vi sliter med å henge med.

Jo, vi har kamera å drasse på, men vi glemte å fortelle at i sekken er det 50 kilo sand.

FEMTI kilo.

Ved byene går noen med et skarve bildekk uten felg bak seg på flat bakke og kaller det trening.

Ånund løfter hjemmelagde vekter også, men han er litt forsiktig i dag for håndleddet er litt kranglete.

– Det går over i løpet av noen dager, bare jeg får kommet meg til skogs for å hogge, smiler han.

En barndomsvenn vi traff, kaller han «legenden i Setesdal». Det passer nesten like godt som «hogstmaskinen i Setesdal».

I ettertid har vi forsøkt å finne andre som har hogd, kvistet, kjørt og kappet over 70 000 kubikkmeter, men forgjeves.

Noen er rett og slett unike.