Det er svært gledelig at politikere som Anne Haugen Wagn engasjerer seg i hvordan skogene forvaltes. Honnør skal også rettes til Haugen for å utrykke behov for mer kunnskap fremfor å utelukkende ta en posisjon i debatten.

Hensynet til biologisk mangfold i skog er det fagområdet som skogbruket har brukt desidert mest ressurser på de siste 20 årene. Både skogbruksloven og miljøsertifiseringssystemene stiller i dag krav om at det gjennomføres miljøregistrering i skog og avsettes viktige livsmiljøer for truete arter før hogst. Metoden som benyttes til miljøregistrering i skog er basert på forskning med mange internasjonalt publisert artikler. Forskningen omfatter hvilke naturtyper og strukturer i skog hvor vi finner størst tetthet av rødlistearter, såkalte «livsmiljøer», og hvordan disse leveområdene utfyller hverandre med hensyn til å skulle ivareta livsmiljøer for alle sjeldne og truete arter i skog.

Skogeierne i Norge har avsatt mer enn 90 000 slike livsmiljøer i nøkkelbiotoper, med et samlet areal på mer enn 1 million dekar. Dette er et ansvar vi som næring er stolte av å ta.  I tillegg setter skogeierne av om lag 10 % av skogarealet i ulike miljøhensyn, hvorav kantsoner mot myr og vann utgjør nær 7 % av skogarealet.

Miljøarbeidet i skogen har kostet, spesielt for skogeierne. Forståelig nok var det litt murring rundt miljøhensyn da man startet opp på slutten av 90 tallet. I dag er de fleste skogeierne stolte av å drive et skogbruk som balanserer hensynet til økonomisk bærekraft og biologisk mangfold gjennom kunnskapsbaserte hensyn.

På den samme tiden har vi gått fra et svært konfliktfylt tvangsvern av skog med stor motstand og lav fremdrift, til at mange skogeiere nå tilbyr skogarealer til vern frivillig. Ordningen ble initiert av Skogeierforbundet, og har ført til at skogvernet gjennomføres med et langt lavere konfliktnivå, samtidig som man får vernet mange viktige områder for biologisk mangfold hvert år.

Flere av skogeierne i det omtalte området i Notodden har også benyttet seg av ordningen med frivillig vern av skog. Faktisk er skogområdet rundt Follsjå i Notodden et av de områdene i Norge med høyest vernedekning, med nær 20 prosent av skogen enten vernet eller i prosess for å bli vernet.

Det private kartleggingsfirmaet Biofokus har i mange år hatt stor innflytelse over miljøforvaltningens kartleggingsmetodikk og kartlegging av natur. Metodikken de har vært med på å utvikle ble forkastet av Stortinget i 2015, på grunn av manglende vitenskapelig forankring. Feltsesongen 2020 er trolig siste året metoden kan benyttes.

Biofokus og Naturvernforbundets kritikk av miljøregistrering i skog kommer i en tid hvor det er bred faglig enighet mellom skogbruket og miljøforvaltningen om at kartlegging for prioritering av hensynsområder og vern må baseres på etterprøvbar kartlegging av naturtyper og strukturer, ikke på tilfeldige funn av arter på et gitt tidspunkt.

De store forskjellene i hvilke arealer som fremkommer som biologisk viktige i Notodden er likevel interessante å undersøke. All hogst i et område på ca. 25 kvadratkilometer er derfor satt på vent, i påvente av resultater fra et pågående prosjekt. Prosjektet har som formål å sjekke kvaliteten på skogbrukets miljøregistrering og eventuelt forbedre denne. Samtidig vil forskningsmiljøet på NIBIO validere registreringene og undersøke om det kan være metodiske svakheter for livsmiljøer i den gamle furuskogen.

Fremstillingen av skogene rundt Follsjå som en siste rest av uberørt skog, er i beste fall historieløst. Gammel skog og spesielt den gamle furuskogen er i kraftig økning. Det har vært drevet skogbruk på så å si alle arealer i Norge i løpet av de siste 200 årene. Det gjelder også for de aktuelle områdene i Notodden. Furuskogen man finner her er på mange måter den sikreste «kapitalen» i banken for skogeier. Mens granskogen bokstavelig talt risikerer å råtne på rot om den ikke tas ut til rett tid, er det mulig å overholde furuskogene lang tid etter at den er hogstmoden. Det gjør at furuskogen ofte spares lenge og får bli gammel før den hogges.

Naturvernorganisasjonene etterspør nettopp at skogbruket skal overholde skogene lengre, før de hogges. Dette for at arter knyttet til den eldre skogen skal få litt lenger tid på å etablere seg og spre seg til nye områder. Det er derfor et paradoks at de skogeierne som har overholdt furuskogen I Notodden og slikt sett bidrar til å bedre forholdene for biologisk mangfold, i praksis blir straffet av de samme organisasjonene, gjennom aksjonspregede kartleggingskampanjer med påfølgende krav om varig vern av skogen.

Denne arbeidsmetoden er svært lite formålstjenlig for å øke oppslutningen om vern. Metoden er derimot svært godt egnet for å skape konflikt, som gjør at man kan forsøke å få artskartlegging og hensyn til enkeltarter tilbake på den politiske dagsorden. Skogeierne i Notodden som blir utsatt for dette, blir holdt som gisler i det som fremstår som en omkamp på tapt definisjonsmakt for vern av skog.

I Notodden er det mange aktive skogeiere hvor skogen er en viktig del av inntektsgrunnlaget på gården. For mange skogeiere er ikke penger i hånden for vern av store deler av skogressursene på eiendommen et særlig godt alternativ til det å kunne levere fra seg en gård og en skog som også gir muligheter for fremtidige generasjoner til å livnære seg på.

Det uheldige resultatet av en slik konflikt som vi ser i Notodden, kan bli at skogeier nærmest tvinges til å utnytte hele handlingsrommet som finnes i lov og sertifisering for å hogge. Det kan føre til en forvaltning av eiendommen som opplagt kunne vært bedre for biologisk mangfold, men også for mange skogeieres ønske om en langsiktig forvaltning av skogressursene og muligheten for å overføre noe av skogkapitalen til kommende generasjonen.

Du finner lenke til de øvrige innleggene i debatten til høyre på denne siden.