Hvorfor er ikke elgen grønn inni?
Den store elgoksen kom langs bekkedraget gjennom hogstfeltet. Den unge mannen var på sin femte høst som elgjeger, men hadde enda ikke skutt noe annet enn på en svart pappelg på skytebanen.
Skuddet var øredøvende. Det traff hjertet i nedkant, men oksen gikk opp av bekken og skrått opp på en liten ås. Den relativt utrente jegeren ladet om. På nytt flerret et prosjektil den skarpe oktoberluften. Oksen reiste seg på bakbena og falt om på stedet. Resten av laget gratulerte over radioen og mannen sendte en melding hjem til kona. «I dag var det min tur. Oksen ligger stille». Elgjegere uttrykker seg kort og presist.
Jegeren var rett utenfor egen skog, og snart kom hans fire år gamle eldstedatter på besøk i bestemorstrikket genser. Hun leide bestefar, men holdt seg bak ham. Ingen i barnehagen hadde sett en «levende elg som var død» før. Det er ikke slik nå. Maten kommer fra butikken og naturgleden fra Dyreparken i Kristiansand.
Det er klart unaturlig at et så stort dyr ligger helt stille, mens ukjente folk drar ut mage og tarm. Bestefars hånd var god å holde i, mens pappa, jegeren, var hjemme og hentet traktoren.
Sakte, og i sitt eget tempo, våget hun seg nærmere den dampende elgoksen.
‐ Hvorfor lukket den ikke øynene når den ble skutt på, spør hun.
‐ Hvorfor er det blod på blåbærlyngen?
Spørsmålene blir flere etter hvert som hun blir tryggere.
‐ Hvorfor har den antenner på hodet?
De erfarne jegerne smiler, mest til hverandre. En dame med radio i øret setter seg på huk og forteller om horn som heter gevir.
‐ Hva er det som stikker ut av munnen?
At det er tunga, virker lite sannsynlig på en fireåring.
‐ Hvorfor gikk den akkurat her som pappa skulle skyte?
Egentlig et godt poeng som det kan være litt vanskelig å forklare sånn i farta.
‐ Hvorfor har den to tær når vi som er så små har mange flere, og hvorfor har noen satt fyr inni?
‐ Fyr inni?
‐ Det kommer jo røyk ut, sier hun alvorlig. ‐ Og hvorfor har den så store ører?
Hun blir med pappa og jaktlaget dit elgen blir flådd. Hun ser fortsatt alvorlig ut.
‐ Det må være kaldt uten pels, sier hun til bestefar.
‐ Hvor er tissen, spør hun plutselig han som allerede har flådd og slaktet to hundre elger, og som skjærer mellom lårene. Det er et ærlig spørsmål, men det kommer litt brått på.
‐ Hvor er maten?
‐ Her, forklarer pappa, og peker på nakken. ‐ Og her på lårene.
Hun forstår det ikke helt, for mat ser ikke slik ut, og tallerkenene hjemme er langt fra store nok.
‐ Skal vi spise hele, sier hun, og ser bekymret på pappa.
‐ Hvorfor er ikke innsiden av elgen grønn siden den bare spiser gress?
‐ Hvor mange spørsmål kan man stille om en død elg, spør en på laget. Ikke uvennlig, bare litt overrasket.
Måtte hun alltid beholde sin grenseløse nysgjerrighet, og sine ærlige spørsmål. Ganske snart kommer hun dit i livet at hun hører noen snakke om noe hun ikke forstår, men hun tørr ikke spørre fordi hun tror at det bare er hun som ikke vet. For det er ikke så mange som vet hvorfor man må få ut urinblæra hel, eller hvorfor man må splitte den kraftige nakkemuskelen på elger. Eller så uendelig mange andre forhold i livet, som at barn må sulte, at løvet får farger og faller av om høsten, eller at alt levende skal dø.
‐ Gjør det vondt når hjertet slår, spør hun og ser på den store muskelen som skal vaskes ren og spekes.
Vi har mye å lære av natur, elgjakt, og ikke minst av fireåringenes naturlige undring. Det gjelder bare å ikke bli for «voksen».