Monika Søberg og Ivan Nergaard bor i Søre Osen med flott utsikt over Osensjøen. Begge er oppvokst i området, og da de tok over Monikas familiegård for tolv år siden, husker de at det var eksotisk å vite at det streifet en og annen ulv i nabolaget. Nå har alle i bygda hver sine historier om møter med ulv i egen hverdag. Ulvene har blitt en plage.

– Når ulven går forbi trappa til folk, blir treffpunktene mellom ulv og mennesker for mange, sier Ivan. Folks bruk av utmarka har endret seg totalt. Mange foreldre kjører ungene til og fra skolen, eller følger dem til skolebussen kommer. Monika og Ivan har to jenter på fire og syv år.

– Vi er ikke hysteriske foreldre, sier Monika, men den lille usikkerheten er nok. Vi kan ikke ta sjanser med barna våre. Når de skal ut å leke, blir vi med. Når vi skal inn for å lage kakao eller middag, må de bli med inn. Det er klart at slikt begrenser friheten som vi alle hadde før.
På den 300 dekar store gården, har de tre hester. Hver natt tar hun dem inn. En gang var det fem ulver i området. Hestene oppførte seg som ville. Da jeg åpnet for å ta dem inn, løpte de meg ned og forsvant. En av dem tråkket på meg.

– Jeg håper ikke at ulvene går igjennom det elektriske gjerdet, men jeg frykter at ulvene skal skade hestene. Jeg har hørt at det har skjedd andre steder, sier Monika. Hestene kan også skade både andre og seg selv når de løper ut i trafikken. For oss som bor her, er det viktig å få fortalt at vi ikke er en gjeng sutrehuer, men at det er noe spesielt ved å måtte leve i det som har blitt et ulvereservat.

– Tenk deg åtte halvville schäferhunder som gikk fritt i nabolaget ditt. Ville du akseptert det uten videre, spør Monika. Vi leser jo om at elg som er til sjenanse, blir skutt. Hvorfor det, når ulven er hellig? Hun spurte en gang lensmannen om å få pepperspray som selvforsvar. Det fikk hun ikke. En dame som hadde kyr, spurte om hun kunne få opplysninger om hvor ulven ferdes i sann tid (det er teknisk mulig), men det fikk hun ikke på grunn av fare for tjuvjakt.

– Jeg deltok i den ene ulvedemonstrasjonen i Oslo fordi jeg ikke tror at vi blir tatt på alvor, sier Ivan.

– Folk i byen, enten det er Oslo eller Elverum, kan ikke forstå hvordan det er å leve med ulv på trappa. Vi er ikke redde hele tiden, men vi må konstant innrette hverdagen vår, sier Ivan som viser tydelige ulvespor på telefonen. I vinter gikk den to meter fra hushjørnet til foreldrene hans. Naboen fikk drept den lille hunden sin. Hos en annen nabo spiste ulven av fuglematen, mens en tredje opplevde at hundens elgbein ble tatt med fra trammen.

– Det er frykten for at våre barn skal bli de første som blir skadd, som er det verste, men folk skal også vite at dette også dreier seg om tap av inntekt og jakt også, hevder Ivan Nergaard. Etter flere generasjoner uten ulvejakt, har ulven, som er et intelligent dyr, lært seg at folk ikke er farlig. Da kommer de nærmere og nærmere. For 15 år siden, fortalte forskerne folk her at ulven ikke krysset veier eller jernbane. Nå ferdes ulvene i disse. Ulven er svært tilpasningsdyktige og de følger elgen (maten). Ivan minner om at ulven har tatt folk før, og når de blir så mange som ikke viser skyhet, mener han det er historieløst å tro at det ikke kan skje igjen.

I 2009 skjøt Ivans jaktlag 13 elg på sitt område. De fire siste årene har de felt tre. Til sammen.

– Vi pleide å få 100 kilo elgkjøtt. Nå får vi ikke noe. For oss betyr det ikke så mye økonomisk, men for Ivan forsvinner en kjær hobby og kulturarv. Mange skogeiere har tapt mye inntekt. Flere satt igjen med 7 – 8 kroner per dekar. Hadde du 10.000 dekar, var det fort 80.000 kroner. Nå er alt borte.

– Ulvehaterne her er ikke så mange. De fleste ville akseptert at det var ulv her, hvis regjeringen hadde akseptert kontrollert jakt ned til bestandsmålet, pluss opphevet sperregrensen for at belastningen ikke bare skal ramme oss.

– Vi prater ikke om ulv med ungene for at de ikke skal bli redde, forteller Monika som til daglig er redaktør i lokalavisa. I spaltene slipper vi til både dem som er imot og dem som er for. Selv om den siste kategorien klart er i mindretall.

– Det må være noe helt spesielt med ulv og mennesker, avslutter hun. Bjørnen aksepteres mer fordi den oppfører seg vilt og holder seg unna bebyggelse. Den er sky. Ulven derimot, har endret hele lokalmiljøet vårt. Unntatt én ting: samholdet er fortsatt like godt. Folk ringer hverandre og forteller om hvor det er sett ulv.

Det er mange flotte dyr på gården til Monika Søberg og Ivan Nergaard. Her får en av hestene en klapp av Mathea mens Aurora gjør seg klar til en ridetur.