Vi får være med han som trolig er landets eldste tømmerkjører på en tur for å hente sagtømmer av furu til saga i nærheten. I mars fyller han åtti år, og verken han eller doktoren er i tvil. Det er arbe som holder han gående. I 2000 skiftet han en hjerteklaff og i 2020 fjernet han en syste på nyra. Da gikk det to uker før han kjørte igjen. For noen år siden fikset han hjertet. Da spurte legen om han ikke heller ville ha pensjon.

– Det finnes nok av folk som ikke vil gjøre noe, svarte han, og fortsatte kjøringa.

La oss slå det fast med en gang; han tar alle tester og prøver hvert år, og kjører sikkert og lovlig. Med 24 meters lengde og opptil 60 tonns totalvekt, kan man ikke ta sjanser.

Hjelpemann

I 1957 gikk han ut av folkeskolen og takket høflig for seg. Ikke mer skole på den lysluggede gutten fra bureisingsbruket Birkelimoen ved Vang i Innlandet. Naboen drev med gris og lastebiler. De kjørte mye lutet halm til kufôr i området.

Berg fikk jobb som hjelpemann på tømmerbilen til svogeren Sigurd Sørensen.

– Vi lesset på ved hjelp av to vaiere ved lunnen. Så heiste vi inntil 20 stokker opp på bilen ved å skli dem på to stokker som var satt skrått opp på bilens staker. Det var ofte tunge lass, særlig når vi kjørte ferskt furutømmer til sagbrukene, forteller han. De begynte ved fem tiden på morgenen, og holdt på til «godt og vel kvelds». Vinsjen med de to vaierne gjorde at de måtte være to personer, eller to mann, for det var ingen damer i næringen på den tiden.

Jo fullere lass, jo brattere stokker å skli tømmeret på.

– På begynnelsen av 1960-tallet kjøpte vi som første firma i distriktet en toakslet henger. Da fikk vi med dobbelt så mye tømmer. Med 30 kubikkmeter var hengeren en liten revolusjon. Vi hadde dobbelt sett vaiere, slik at vi kunne trekke tømmeret opp på hengeren også. Det tok en halv time å lesse, husker Otto. Han legger til at hjelpemannen måtte arbeide under den hengende tømmerbylten for å øke høyden på stakene ved å sette på ekstra ledd oppover til 2,70 meter som var full lasshøyde.

25 kroner for lappen

Mandag 28. mars ble en merkedag for Otto. Han skulle til Hamar for å ta sertifikat. Endelig, skulle han sitte bak det store lastebilrattet på ordentlig. Jo, han hadde nok tusket seg til å kjøre bilen «tebars att» en og annen gang i sene nattetimer, men nå bar det til Hamar.

Nå var det alvor.

Først tok han teoriprøva. Det gikk fint. Så skulle han kjøre opp med svoger Sigurds Ford Zephyr. De visste at han måtte kunne bakkestart, så handbremsen var justert.

Oppkjøringsturen var kort. Bilsakkyndige kastet ikke bort tiden. Midt i Arbeiderbla´bakken skulle han ta bakkestarten.

– Jeg hadde aldri kjørt bil før denne morgenen hvor jeg kjørte til Hamar, sier han. Bakkestarten gikk skeis.

– Jeg skyldte på feil innstilt handbrems, men bilsakkyndige var langt fra overbevist, så han ba om å få prøve sjøl. Det gikk jo fint, så jeg fikk et forsøk til, og da klarte jeg det.

«Lappen» kostet 25 kroner inkludert fotografi til beviset.

– Allerede samme eftan kjørte jeg mitt første tømmerlass, forteller han.

Siden har det blitt et enormt antall lass. De unge sjåførene spør om han vet hvor mange, men han har kommet ut av regningen for lengst. Også på hvor mange kubikk han har kjørt.

Du kan regne sjøl. Stort sett fire, fem lass om dagen i 61 år, men unntak av tre år som langtransportsjåfør for Sties Transport, og én ukes årlig sommerferie ved Arendal med kona Britt og begge guttene.

Forresten kjørte de ikke mer enn ett lass om dagen når de kjørte kubb til Sarpsborg. Oppstart klokken seks senest, og hjem klokken sju. Om kvelden, altså. To mann og femten kubikk. Eller ikke helt femten, får de måtte under undergangen i Lierbakkene. Det gjaldt å subbe akkurat under, for turen var på nesten 50 mil tur-retur.

Frøys i hjel

Otto Berg var alltid tidlig ute med å skaffe seg tekniske nyvinninger. De første tømmerkranene hadde et enkelt slåmaskinsete. Han var forutseende og hadde krana bakerst på bilen slik at han kunne lesse hengeren også. I all slags vær har han dratt i spakene, og løftet tonn etter tonn med tømmer opp på bil og henger.

– Je har frøsi ihjæl mange gonger, ska je si deg. En gang sorterte jeg tømmer i 24 minus, men jeg skal innrømme at jeg hadde bedre oversikt fra slåmaskinsetet enn fra de moderne hyttene med tak, varme og NRK P1 på radioen. Selv når vi nå kan heise krana opp, blir det ikke det samme. Det kan ryke en hydraulikkslage, og fra setet oppdager du det umiddelbart.

Først var det noen Volvoer, så kun Scandia. Han bytter hvert femte år, bortsett fra den nest siste som gikk i femten.

– Folk tror den gikk to millioner kilometer, men jeg vet ikke. God bil var det uansett, sier han bestemt.

I 2017 kjøpte han en pent brukt Scandia til. Han var jo ikke mer enn 77 år, så den skal gå i mange år.

Vi spør om det ikke er litt vågalt å sette seg i stor gjeld i en slik alder, men han ser litt undrende på oss. Bilen gjeldfri.

– Jeg behøver ikke drive med dette, men det er faktisk like moro i dag som kveldslasset den 28. mars 1960. Det er ikke pengene som driver meg. Det er så artig å komme seg litt rundt, og her i bilen har jeg det så fritt og godt.

Men, hadde det ikke fristet med en kontorjobb, forsøker vi.

– Kontorjobb?? Han flytter øynene fra den smale bygdeveien et øyeblikk for å se om han hørte riktig. Det finnes virkelig dumme spørsmål.

Berg rister lett på hodet. Kontorjobb??

– Jeg hadde ikke holdt ut én eneste dag.

Kjøre- og hviletid

Otto Berg har ikke så mye til overs for de stramme kjøre- og hviletidene.

– Det burde vært lettere å strekke arbeidsøktene litt for oss som kjører lokalt og lesser og losser så mye som vi gjør, hevder han. Han har ikke vekt på krana, så totalvekten på lasset tar han på øyemål.

Han forteller om at han har blitt tatt for overlast noen ganger, men aldri med vilje. Nå er det så kostbart, at han passer på å ikke lesse for mye. Etter 61 år, har han et skarpt øyemål, for å si det slik.  

Mange minner

Klart det blir mange minner etter alle årene bak rattet. Han har hatt lokalmarkedet alene, og han har aldri gitt opp en eneste jobb. Absolutt alt tømmeret har kommet trygt frem til kjøperne.

Han husker en bonde som hadde kjørt frem tømmer med hesten sin hele vinteren. Bonden ble faktisk litt lei seg da Otto fikk med alt på ett eneste lass.

En gang hadde de fest i romjula. Morgenen etter sovnet han bak rattet, og bilen hoppet over veigrøfta. Vitale deler ble ødelagt, så da måtte han bruke en annen av svogerens tømmerbiler i flere måneder til nye deler ankom. Problemet var at da måtte han håndlesse all kubben som skulle på. Det var tungt når det var snakk om tre meter lange ferske furukubber.

En gang leste de barkede furustokker på isen. De skulle til en finérfabrikk i Tyskland, så de ble lastet på båt i Oslo.

– Når vi fikk på siste stokken, sklei hele lasset av bakover. Stokkene var såpeglatte. Likevel kjørte de fulle lass kun med to kjettinger spent sammen med «bjønn». De måtte strammes flere ganger underveis.

– Et under at det gikk bra, innrømmer han.

Før ringte folk hele døgnet. Nå går alt på data, og telefonen er ganske stille. Den godt voksne sjåføren har fortsatt langs tømmerveien når kollegaene har gitt seg. Kona Britt har vært tålmodig, det innrømmer han. For han har stort sett kjørt i helgene også. Tømmeret må frem.

– Nå har jeg trappet litt ned. Det hender at jeg tar meg fri om søndagen, men da savner jeg bilen og kvaelukta.

Da Otto nesten tok toget

En lørdag på 1980-tallet skulle han kjøre et lass fra en bonde hvor han måtte over jernbanelinja. For å være sikker på å komme over i føykesnøen, løftet han boogien. Bilen sparket fra, men en av stolpene på grinda var knekt, så det indre boogiehjulet kjørte rett over de sylskarpe restene av stolpen. Hjulet eksploderte, og bilen veltet mot venstre. Der lå han midt på jernbanelinja uten å vite når toget fra eller til Østlandet kom. Alt løst i hytta lå i en stor haug på sjåførdøra.

– Jeg klatret opp og slet veldig med å få opp passasjerdøra, husker han.

Han satte seg til å tenke over situasjonen på bilsiden som nå altså var rett opp.

– Da kom jeg på at jeg hadde montert mobiltelefon. Jeg tror jeg var den første i distriktet. Så jeg klatret inn igjen og lette den fram. Den var montert fast i bilen, men ledningen rakk ut på passasjersiden. Men så måtte jeg jo også finne telefonkatalogen. Den lå et sted i alt rotet.

Minuttene går fort, når tiden står stille.

Fortsatt kunne de store togene komme når som helst.

Ta deg et minutt og tenk over den situasjonen. Hadde du klatret ned igjen for å advare? Du kan svare inni deg.

– Da jeg fikk tak i folka på Elverum stasjon var toget fra Oslo i ferd med å forlate perrongen. Det var tolv kilometer til overgangen der jeg lå.

Han forteller det uten dramatikk, omtrent som hvis vi hadde spurt om noe hverdagslig som om Britt eller han selv smører matpakka. Det er slik de er disse hedmarkingene som kjører tømmer i to mannsaldre.

Han har egentlig ikke noe behov for å fortelle sin historie. Flere aviser og andre medier er stadig på ham for å intervjue han.

– Jeg sier alltid nei. Ikke for å være kostbar, men jeg har ikke så mye å fortelle egentlig, sier han.

Så hvorfor forteller du historien i Magasinet Skog?

– Nei, det kan du si. Jeg ble litt overrumplet, tror jeg, smiler han vennlig.

Lasset med sagtømmeret er fullt og stroppet. Han regner med å rekke enda et lass selv om det mørkner fort.

Otto Berg har hatt både et yrke og en hobby bak rattet.

Det er så fritt og fint langs livets tømmervei.

Denne saken var på trykk i Magasinet Skog 02/22.