Mellom et flak av en Cadillac, en avdanka ambulanse og to havarerte rutebiler i en bakgård utenfor Grimstad møtes tre godt voksne sørlendinger flere ganger i uka.

Jobben er alltid den samme. De skal skjære plank av trær. Digre trær.

Den spesialbygde polske båndsaga maler seg sakte, men snorrett gjennom en enorm granstokk. Rundt står Rune Rosland fra Evje, Inge Birkenes fra Grimstad og Lars Erik Jåvold som bor på stedet. De beundrer saga som om den var rene gullkalven.

– Egentlig er de ikke menn, men gutter, kommenterer Marton Amdahl. Han er en generasjon yngre, og hjelper de tre med salget.

– Så du er markedsdirektør her, spør vi.

– Gjerne det, svarer han. Titlene sitter løst i XL Plank AS.

Marton lar seg gjerne imponere av de tre som skjærer kjempeplanker ut av trær som i beste fall ellers ville endt som flis til en industriovn i København, eller som jordforbedringsmiddel på søppelplassene i distriktet.

Historien

Inge Birkenes jobbet i 25 år med å legge teakdekk på båter. Hele tiden drømte han om å lage gedigne bordplater av de største trærne i omegnen. Inge kjente tusenkunstneren Lars Erik Jåvold som alltid var på reise i oljebransjen inntil han og samboeren kjørte motorsykkel gjennom Grimstadtunellen en helt vanlig dag for fire år siden. En bilist kom over i deres kjørebane og Lars Erik sluttet brått å reise. I flere år lå han på sofaen ute av stand til å komme seg opp, eller langt mindre ut av huset. Samboeren ble enda hardere kvestet. Hun tilbringer fortsatt det meste av dagene i rullestol.

Lars Erik hadde altså god tid til å tenke. Målet var å komme seg på beina, og få en liten jobb. Et eller annet å tenke på som ikke hadde med smerter å gjøre. Skape noe.

En dag fikk Inge høre at en trefeller skulle fjerne et kjempestort almetre inne i Grimstad. Her kunne det bli ei flott bordplate, tenkte han. For almetrær i seniorklassen har et så flott spill og liv i sine gamle årringer, at du aner ikke.  

Problemet var at også Rune Rosland fra Evje fikk høre om samme treet. Også han meldte sin interesse. Rune har eid to bandsager og skåret mest eik til venner og nestenkjente.

Tok litt av

For å gjøre en lang historie kort, ble de tre enige om å drive sammen. Forretningsideen var enkel.

I hvert fall trodde de det. De skulle skaffe svære trær som ingen andre kunne håndtere. Så skulle de skaffe den største båndsaga de kunne finne, og skjære planker av disse stokkene.

Plankene skulle tørkes naturlig i noen år, mens folk med behov for tøffe bordplater fikk se bilder av hver eneste planke på nettsidene. Når fristelsen ble for stor, skulle de gedigne plankene selges.

Det viste seg at dette virkelig tok av. Gedigne trær med spennende historier ble reddet fra død og «kremasjon» i ovnene i København.

De tre tilbød evig liv i stuer og konferanserom.

Lageret øker

De tre er krystallklare på at dette skal være morsomt.

Joda, de skal tjene penger, men det er på sikt. Nå har de investert i denne nye båndsaga, en godt brukt gravemaskin som rigger til stokkene, og en enda bedre brukt Volvo Moelven kran som kan ta de tyngste løftene.

Hvis stokkene ser spesielt flotte ut, hender det at de betaler for dem. Enten med penger, eller ved at selgeren får en av plankene til eget bruk. Men de fleste stokkene får de «mot avhenting», som det heter.

Til nå har de drøyt hundre kubikkmeter svært tømmer på lager. I tillegg til hundre nye kubikkmeter med gjennomskjærte planker på opptil 750 liter, altså nesten en kubikkmeter i hver.

De behøver ikke alarm, for å si det slik. Ingen rapper slike planker i mørke høstkvelder.

– Vi prøver jo å holde kostnadene nede, forklarer Rune. Derfor begrenser de leie av hjullastere og tømmerbiler så mye det går.

Lars Erik er den mest vågale. I Grimstadområdet går ryktet om at han med Moelvenkrana er iakttatt langs offentlig vei utenom røsjtiden på vei til kirkegården, eller en park hvor han skal løfte på stokker med diameter opptil to meter.

TO METER.

Det er hele tommestokken det, altså. Du kan måle selv.

Traktorhengeren tåler ti tonn. Henter de småstokker, går det to på lasset. De største må fraktes alene. Eller de aller største alene på tømmerbil. Det er da de må lesse og losse med hjullaster.

Logistikk

Hver stokk blir merket med et romertall og malt i begge ender for å minimere sprekkdannelse.

Når stokken skjæres, blir hver planke fotografert og nummerert før de legges til tørk med strø imellom. Hver stokk lagres for seg. Arkitekter og kunstnere kan komme på ideen om å få repeterende mønster.

Mange av trærne er fredede. Så har de blåst overende, eller må fjernes med godkjenning av kommunen eller Statsforvalteren.

– Det er så moro å skjære planker av fredede trær, innrømmer Rune. Det er han som er sagføreren i firmaet XL Plank, som de kaller seg.

– Så du er sagfører.

Inge og Lars Erik kremter høyt.

– Hæ?

– Du er jo styreleder også, minner de om.

– Å ja. Det er sant.

Flatere blir ikke organiseringen.

Salget

De driver jo på midt i smørøyet når det gjelder edellauvskog i Norge. På Sørlandet finnes mye flott når du bare er kjent med skogeiere, trefellere og hyttefolk. Særlig er de ute etter alleer hvor trærne har blitt klipt og holdt i jevn høyde i flere generasjoner. Det samme med styvingstrær, altså trær som bøndene tidligere klipte ned til en viss høyde for å fôre småfe og storfe i vårknipa og ellers. Lauving heter det, og alm og ask er det beste, forteller de tre. Både for husdyra og dem selv.

Men, det var altså salget da. Går det strykende?

De ser på hverandre.

– Joa, men vi tar ikke ut lønn. Dette er en artig dugnad, for vi har jo investert temmelig mye. Mye mer enn vi planla egentlig.

– Og så er det arbeidstrening, sier Lars Erik som fortsatt må bevege seg nesten hele tiden for ikke å stivne helt.

Unggutten Marton griper inn.

– De er så gode på å skaffe trær, og på å lage de flotteste planker, men… de egner seg ikke noe særlig til å selge, sier han og kikker bort på de tre som midlertidig har reddet en (godt) brukt sofa fra dynga.

Ingen i sofaen er enige.

De selger jo. Folk kontakter dem via hjemmesiden og så kommer de og henter. En kar fra vestkanten i Oslo kom kjørende ens ærend med en nesten helt ny og fancy bil.

De tre syntes det var stor stas å tre den svære planken inn i en bli som fortsatt luktet «fabrikk» så sagflisa sprutet.

Kanskje hadde han folk til å rense bilen for seg.

Stor latter i sofaen.

De har sendt plank og hele trær til Nord-Norge og mange andre steder utover landet.

Innimellom kommer det noen som bare skal se.

– Da må vi slite fælt for å få fram akkurat den ønskede planken. Kanskje skal de ikke ha den likevel, så det har vi slutta med, sier Rune bestemt.

– Bestill før vi haler og drar ut av lageret.

Noen av de fineste stokkene tørkes innendørs. Da tørker de saktere, og sprekker mindre.

En planke kan koste fra 2000 til 10 000 kroner. En bagatell når et ferdig bord kan gå for oppimot 100 000 kroner.

– Er det noen som pruter?

– Det hender, men da sender vi Inge på dem. Han lar seg ikke prute. «Da lagrer vi den heller i ti år til, og fliser den opp til fyringsanlegget som vi planlegger, pleier han å si.

Inge er en harding i forhandlinger.  

Pass på

Rådet til skogeierne er også ganske klart. Pass på hvis du har flotte trær.

De forteller om at utrolig mye verdifullt virke blir fliset opp på kaia i Eydehavn. Folk irriterer seg, og stadig vekk får de mobilbilder av flotte stokker på vei i fliskutterne.

– En skam. Det er vi som gir de gedigne trærne evig liv. La de store trærne komme til oss, smiler Inge. En fin formulering på Sørlandet. Alvoret ligger i at når disse trærne åpnes, kommer et spill til syne som ofte er helt fantastisk. Om det er råte, kapper de bare på en annen måte, og lager noe annet. Det er markeder for alt. Selv knivmakerne og tredreiere kommer hit og leter i skraphaugene.

Spiker

De forteller om mannen som kom med ei furu som måtte fjernes fordi hytta skulle utvides. Her hadde han alle sommerminnene. Derfor ble furustokken til et svært familiebord i den nye hyttestua.

– Vi har skåret mange tuntrær. Nesten alle har spiker, men vi legger inn nye sagband i kalkylene våre. Sagbladene koster fra 500 til 4000 kroner stykk. De dyreste er hardmetall.

– Da må vi skjære saktere, men snittet blir finere også. Dukker det opp en liten spiker kan vi klare oss gjennom, men porselenskopper fra telefonledninger og wire går dårlig.

De viser fram et variert utvalg til skrekk og advarsel.

Råd

Særlig etter stormer får vi mange henvendelser om veltede trær.

– Kontakt oss før du går amok med motorsag som har for kort sverd, lyder rådet. Ett eneste feil kutt, og en bordplate til mange titusener kan bli verdiløs.

– Pass særlig på der stammene deler seg. Der kan det være et fantastisk spill, forklarer Lars Erik. Han har skåret planker av kvister med diameter på nesten 90 centimeter.

Insekter og lav

Noen mener slike gamle trær skal ligge igjen ute i skogen til insekter og lav.

– Helt idiotisk. La kvistene ligge i disse haugene og send stokkene til oss. Det er bærekraftig. Vi lager jo plank som blir til møbler som går i arv. Treverket blir udødelig, slår Inge Birkenes fast.

Det er han som eier den avdanka ambulansen som står her.

– Veldig praktisk når du har det travelt. Folk legger ikke merke til at dekoren er fjernet. De kjører til siden og slipper meg frem, ler han.

De skulle bare visst at bilen er full av planker og trebiter.

Som ekstra trening har Lars Erik satt i stand en hvit perle av en Cadillac. Den er vakker, men kanskje litt malplassert her i bakgården blant Lars Eriks to busser. Den ene er til deler for den andre, slik det sies at de gjør med folk i den engelske kongefamilien.

Det står «Huttigheita» på skiltet som viser hvor bussen skal. Ironisk nok, ser det ut som den har kommet fram.

– Vi jobber en dag eller to i uka, sier Rune.

– Slik at vi ikke blir lei hverandre eller stokkene våre, kommenterer de to andre.

– Dette er gutter, ikke menn. De blir aldri voksne i bakgården her, sier unge Marton som har ansvar for hjemmesidene. De andre kan ringe og ta bilder med telefonene sine. Der stopper det.

Men gi dem et digert tre, og de blir som sirkushester, eller rene trollmenn.