Den 55 tonn tunge lastbæreren kommer mot lunnen ved veien. For å spare bondens drenering, har skogsmaskinsjåføren tatt en omvei bortom tunet, for å unngå det våteste partiet. Med tom lassbærer derimot, kjører han rett over det gyngende sølehølet og ned til bekkedraget.

Så bratt er det at han spenner seg fast til setet. De åtte hjulene har sikkert grep, men unggutten vet at det er han som tar avgjørelsene.

Sikkerhet først, men likevel må det være effektivt. Somler han noen sekunder her og der, blir han hengende etter høggeren.

Lasset blir lest av i fire lunner. De ulike kvalitetene er sortert på lasset, men det er en kunst å få kloa til å gripe riktige stokker. Krana går jevnt som om den var sjåførens arm og hånd som losset. Kunsten er mange stokker i hver klype.

I løpet av noen minutter er lastbæreren tømt. Motoren drønner fortsatt i noen sekunder for at turboen skal få kjøling nok. Så faller turtallet brått. Motoren stopper og døra åpner deg.

Ut kommer Marius Omsrud fra Hedalen i Oppland. Han er 20 år og har gått to år på Kongsberg videregående skole, Saggrenda, før han startet som lærling hos Valdres Skog i Bagn i Valdres.

Det er ikke langt hjem til Hedalen hvor Marius med tiden skal styre sin egen familiegård med skog og driftsplaner.

Ønsker lokale lærlinger

– Vi vil gjerne ha lokale folk som lærlinger, forteller skogsentreprenør Andreas Råheim som eier og driver Valdres Skog. Han har åtte store skogsmaskiner og har engasjert seg aktivt i rekrutteringen av skogsmaskinførere til skogbruket.

­- Lokale, eller i hvert fall regionale ungdommer har en mye større sannsynlighet for å bli værende når læretiden på to år er unnagjort og de står der med et skinnende fagbrev i hånda.

– Derfor er vi ikke så glade for landsdekkende skoler, sier han. For oss er det bedre med de regionale, for der treffer vi ungdom som er fra distriktet.

Råheim foretrekker at elevene også har gått VK3, altså det tredje året på videregående. – Akkurat dette året gjør at elevene er litt mer modne når de skal kjøre redskap på over 50 tonn som koster tett på fire millioner kroner stykket. Utfordringen ligger i at politikerne har bestemt at dersom eleven har gått tre år på videregående, får skogsentreprenøren faktisk mindre betalt for lærlingekontraktene. Dette er en av mange merkeligheter som man trolig må være politiker for å forstå. Det gjelder nok å få ungdommene gjennom skolen raskest mulig.

Som skogsmaskinfører må du ikke bare kunne maskinteknikk. Både biologi og særlig god utnyttelse av tømmeret er viktig. Det er jo treet som er selve verdien.

– Det er tre ting som lærlingene må forstå, sier Andreas Råheim. Først må de interessere seg for å utnytte skogens verdifulle råstoff.

Sikkerhet og god utnyttelse av tømmeret

De må altså kunne bedømme og kappe tømmeret så bra som mulig. For Råheim er helt klar på at nesten like viktig som lærlingens sikkerhet, er forståelsen for å gi skogeieren maks utbytte av skogen sin. Det kan fort være 80 år til «neste lønning». Da betyr det mye at lærlingen har feilkappet trær på skolens simulator og ikke i virkeligheten.

– Det andre fagfeltet er at ungdommene også må kunne temmelig mye biologi, sier Råheim.

Marius nikker. Der er avgjørende at du kjenner trærnes livsløp og hvorfor du må ta alle miljøhensynene. Banker du ned et musevåkreir, så blir konsekvensene store.

– Det holder ikke bare å pugge forskriftene. Du må forstå hvorfor de er slik de er, sier Råheim. Se sammenhengene, altså.

Det tredje er at du må ha teft for teknikk. Både lastbæreren og høggeren er tekniske kraftpakker. Dieselmotorene tilbyr fullt trøkk i bakkene. Riktig bruk og at skogsmaskinsjåføren oppdager uregelmessigheter så tidlig som mulig er avgjørende. Flere hundre liter hydraulikkolje skal både gi fremdrift og arbeid. I tillegg er maskinene online både med hverandre og kontoret.

Andreas Råheim skryter av Komatsu. – De ligger fremst på teknikk, sier han og henviser til Feet-systemet som virkelig gjør at sjåførene kan være effektive. Alle data registreres og vises.

Må tenke langsiktig

Råheim vet at en av hans hogstmaskiner brukte i gjennomsnitt 20 sekunder mellom hvert tre, og 31 sekunder på å hogge, kviste og aptere (dele opp) trærne.

Tallene baserer seg på de siste 600 kubikkmeterne med tømmer hogd i ei li som ikke var blitt ryddet på forhånd.

Så blir de altså stående disse tre, biologi, teknikk og tømmer, men viktigst blant dem er tømmeret.

Mellom 70 og 80 prosent av all skogen som Råheim og hans folk driver, planlegger de selv.

– Skogeierne stoler på oss, sier han. De vil at vi skal tenke langsiktig for dem. Gjøre det beste vi kan og få maks ut av verdiene. Derfor er vi så nøye på at lærlingene våre skal kunne hele verdikjeden fra planting og ungskogpleie, via tynning til sluttavvirkning.

– Jeg visste at det var i skogen jeg skulle jobbe, forteller Marius Omsrud. Helt fra jeg var en liten gutt, satt jeg på stubben og så på at høggerne «spiste skogen» og la opp haugene i sortimenter som lastbærerne plukket opp. Marius kunne sitte slik i timevis.

Selv som lærling blir han ikke lei. Vel, bortsett fra i jakta, da. Når elgjakta kommer, må noen andre kjøre tømmeret. Da stryker han av gårde etter skogens konge.

– Jeg vil si at alle som vurderer å utdanne seg som skogsmaskinsjåfører burde tenke på at det er et ensomt yrke, sier Marius.

Når det er bekmørkt mange kilometer inne på åsen uten mobiltelefondekning, så skal du like å arbeide alene.

Andreas Råheim er enig. – Er du oversosial som type, bør du velge noe annet.

Men uansett hvor alene sjåførene arbeider, så følger han med fra PCen hjemme eller på kontoret. Står maskinen stille i mer enn ti minutter, må det skrives en spesiell rapport.

– Dette er ikke overvåkning, men en garanti for at noen følger med deg, hevder han.

Marius nikker. Bra at noen følger med, og kommer hvis noe skulle hende. Den nye teknologien gir virkelig store fordeler.

– Derfor tør jeg å si at det er mye bedre å være ansatt sjåfør i skogen enn på anleggsplassene. Der henger formannen over deg hele tiden, slik at du ikke får lagt opp jobben selv.

– Å kjøre gravemaskin, er bare å grave rett frem, smiler Marius. Her i skogen er ingen drift lik. Du må planlegge neste lass mens du laster det forrige, og du må planlegge hvor du kjører.

Andreas nikker. – Marius kommer til å bli en utrolig god skogsmaskinsjåfør, sier han. Han er rolig og selvstendig, og så kan han altså både planlegge, ta beslutninger og gjennomføre.

Først lastbærer – så hogstmaskin

Når Marius og de andre lærlingene har kjørt lastbærer i et år, går de over til hogstmaskinen. Marius gleder seg til det, men Råheim påpeker at de dyktigste sjåførene må brukes på lastbærerne. Kun de får effektivitet i fremkjøringen.

Det har blitt mørkt, men Marius Omsrud skal bli ferdig på denne driften før han tar kvelden.

Gutten starter opp og forsvinner på nytt ned i bekkedalen i et lyshav til alle kanter. Han vet hvordan også dette lasset skal legges opp, og heldigvis er han alene igjen nå.

Andreas Råheim ser etter han. – Det finnes så mye flott ungdom, sier han og peker på de sirlige lunnene. Jeg kjørte noen lass her selv i går. Da Marius tok over i dag, måtte han rydde opp etter meg før han kunne fortsette selv.

– Vi var ikke så gode da vi var unge, smiler han.

Selv om det kreves en del av entreprenørene som har lærlinger, så oppfordrer Råheim kollegaene sine til å inngå kontrakter. – Vi har alle et ansvar for rekrutteringen, og jammen lærer du mye selv også, slår han fast.

Det tar fem år å lære opp effektiviteten. – Først etter 4 000 timer på høggern kan du si at du mestrer den, avslutter han. Derfor vi vil ha selvstendige folk fra nærmiljøet som blir her ei stønn.