Utfordringene sto nærmest i kø under Kystskogkonferansen 2019, som ble arrangert i Bergen i går, men først på programmet var et mer optimistisk innslag om hvilke muligheter som finnes for økt bruk av tre, både som byggemateriale og som fiber, i framtida. I konferansens første foredrag slo Kristin Wigum og Kjersti Kinderås, begge fra Kystskogbruket, fast at vi «står foran en skog full av muligheter», som gjør at vi kan forvente økt bruk av tre i framtiden.

De fortalte blant annet om den rivende utviklingen som har foregått rundt det å bruke tre store bygg, og hvordan man nå forsker på en rekke muligheter for å bruke trefiber i stadig nye produkter, som for eksempel til fiske- og dyrefôr, eller for å erstatte plast i en rekke produkter, som blant annet emballasje.

Kjersti Kinderås, som har ledet arbeidet med å utvikle en egen treklynge for Trøndelag med det tilhørende Arena-prosjektet, fortalte også hvordan dette klyngesamarbeidet har vært en suksess og bidratt til at bedriftene i nettverket har økt sin omsetning med 19% og verdiskapingen med hele 29% på de tre årene samarbeidet har vart. Nå håper hun nettverket, som for øvrig har byttet navn til Wood works, vil få forlenget prosjektet, og en mulighet til å kunne ta det opp til et høyere nivå.

Både Kinderås og Wigum la vekt på at samarbeid og samspill mellom ulike aktører med et mangfold av kompetanse og ulike synsvinkler er viktig for å lykkes med å få til utvikling og grønn omstilling basert på skog- og tre.

Dårlige veier gir dyr tømmertransport

Etter den store skogreisingen i tiårene etter krigen, står det nå mye hogstmoden skog langs kystområdene, men mange steder sliter man med å få full utnyttelse av disse verdiene, rett og slett fordi dårlige veier, særlig i kommunene og fylkeskommunene gjør det dyrt å få tømmeret ut fra skogen og inn til industri, eventuelt til nærmeste kai. Helge Kårstad fra Kystskogbruket og Torkel Hofseth fra Fylkesmannen i Vestland adresserte i fellesskap dette problemet.

Torkel Hofseth viser hvor mye tømmer man kan kjøre på veier med ulike restriksjoner.

Hofseth kunne blant annet fortelle at han har gjort en analyse, basert på 15 kommuner i Sogn og Fjordane, som viser at mange kommuner har for dårlige veier akkurat der det de nærmeste årene vil komme mye hogstmoden skog. Der veiene ikke er gode nok til at man kan kjøre tømmerbil med henger på inntil 19,5 meter, må transportørene gjerne kjøre såkalt kippkjøring med små lass ut til en godkjent vei.

– Dette er dyrt og forringer i praksis verdien på skogen som står bak de dårlige veiene, sa Hofseth, og forklarte. – Bare for de 15 kommunene jeg har analysert viser mine beregninger at skognæringen i løpet av en 15-års periode vil tape 6 millioner kroner årlig på grunn av for dårlige kommunale veier.

Han mente også at i en del tilfeller er veiene gode nok, og at de i hovedsak er manglende kunnskap om hva tømmertransport egentlig innebærer av slitasje og krav til veistandard, som gjør at de veiansvarlige i kommunene ikke tør å skriver opp veiene og åpne for fulle lass på tommervogntogene.

– I andre tilfeller vil det kreves at veiene ruster opp, før vi kan få tømmertransport med fulle lass. Uansett har vi en stor jobb å gjøre med å få til en dialog med kommunene og å sikre at flest mulig veier blir i stand til å kunne sikre en god og effektiv tømmertransport i framtida, sa Hofseth.

Helg Kårstad på sin side pekte på at næringen og staten fra 2013 til i dag har gjennomført et «spleiselag» på over 330 millioner kroner til å investere i kaier, både med å bygge nye og for å ruste opp gamle kaianlegg – alt for å få en mer effektiv transport av tømmeret ut til markedene.

– Nå begynner behovet for nye investeringer i kaier og avta, og vi i Kystskogbruket har foreslått for regjeringen at vi kan fortsette spleiselaget, men i stedet vri investeringene over til å utbedre såkalte flaskehalser på veinettet. Det ville satt fart i utbedringene av de viktigste veiene for å få ut verdifull skog, og spart oss for store kostnader – slik Torkel Hofseth nettopp har vist. Vi fikk ikke gjennomslag for dette i forslaget til statsbudsjett for 2020, men jobber videre både med å gjøre tilsvarende analyser i flere fylker, samt å påvirke politikerne til å bevilge penger som kan brukes til å utbedre det kommunale veinettet, fortalte Kårstad.

– Vi driver et reint høstingsskogbruk

Stein Bomo mener det plantes og forynges altfor lite i Norge – og særlig på Vestlandet.

Stein Bomo fra Fylkesmannen i Rogaland er bekymret for framtiden til skogbruket. Skogeierene, kanskje særlig i Vest og langs kysten, er ikke er flinke nok til å sørge for at det plantes eller tilrettelegges for ny skog etter hogst. Ifølge Bomos analyse er det innenfor Kystskogbrukets geografi nær 40% av arealene som står uten aktive foryngelsestiltak, mens man på enkelte steder på Vestlandet er helt oppe i 50%. Totalt for Kystskogbrukets område gir den manglende foryngelsen en årlig avgang av skog på mellom 35-38 000 dekar med skog, ifølge Bomo.

– På Vestlandet og Nordland er situasjonen kritisk, her driver vi et reint høstingsskogbruk, slo han fast på gårsdagens konferanse.

Hans analyse, basert på erfaringer fra de siste fem årene, viser at skogbruket – om ingen ting gjøres, vil stå foran et produksjonstap på 89 000 kubikkmeter tømmer årlig, noe som anslagsvis gir et økonomisk tap på 31 millioner kroner årlig – bare for skogbruket.

– Om vi legger til grunn at den videre verdiskapingen for hver kubikkmeter tømmer er 9 ganger tømmerverdien, får vi altså et samlet verditap for samfunnet på 20 milliarder kroner. Som næring kan vi ikke være bekjent av dette, sa Bomo, før han gikk løs på årsakene bak den labre foryngelsen og hva han mener er nødvendige tiltak for å få økt planting og foryngelse av skogen.

Her pekte Bomo på at både kommunene og fylkesmannsembetet bør få større sanksjonsmuligheter til å gripe inn overfor skogeiere som ikke tar foryngelsesplikten på tilstrekkelig alvor. Han mente også at bedre kartgrunnlag og ressursdata kan bidra positivt og at man må styrke den kommunale skogforvaltningen, både i forhold til ressurser og kompetanse.

– Dessuten tror jeg vi må få klarere og kanskje strenger kriterier for omdisponering av skogsmark til jordbruksformål. Det kan ikke være nok å slippe et par villsauer ut på beite for å si at man har oppfylt sine forpliktelser, sa han.

AT Skog vil løfte skogbruket i vest

Etter fusjonen mellom AT Skog og Vestskog tidligere i år, er det nå AT Skog som representerer skogeierne også på Vestlandet, helt opp til Møre og Romsdal. Simon Thorsdal fra AT Skog var derfor invitert til konferansen for å fortelle hva AT Skog vil gjøre både for å øke foryngelsen i vest og for å utbedre veistandarden.

Simon Thorsdal håper og tror AT Skog kan bidra både til mer foryngelse og bedre veier på Vestlandet.

Thorsdal viste til at mange skogeiere i dag har annen jobb utenfor gården og ikke lenger er like aktive selv i skjøtsel og forvaltning av egen skog.

– Derfor har vi i AT Skog utviklet et program som vi kaller Bedre skog, der vi tilbyr skogeierne at de kan inngå en avtale med oss om å sette bort forvaltningen av skogen for et gitt antall år. Da tar vi oss av både planting, ungskogpleie og hogst – alt til riktig tid. Denne ordningen har blitt godt tatt imot, og vi har også store forventninger til at den vil slå an blant skogeierne her på Vestlandet. Vår erfaring med disse skogpakkene fra Agder og Telemark viser at dette øker både plantingen og ungskogpleien på de arealene vi får ansvaret for. Sånn sett håper vi dette også kan være et positivt bidrag til å øke både foryngelsen og ungskopleien også her i vest, sa Thorsdal.

Han berørte også situasjonen rundt de dårlige veiene og fortalte hvordan AT Skog har samarbeidet blant annet med fagpersoner fra Vegvesenet i sin region som har forstått tømmertransporten for å få oppgradert og oppskrevet veier der.

– Ved å få fagpersoner fra Vegvesenet til å dele vår kunnskap med sine kollegaer om hva tømmertransporten egentlig representerer av slitasje på veiene og eventuell fare for trafikkskader m.m. har vi fått økt forståelse for at våre ønsker og behov harmonerer veldig godt med de målene Statens Vegvesen har for sin forvaltning av veiene. Dermed har mye av den nærmest naturlig innebygde motstanden mot å skrive opp veiene til en standard som gagner oss blitt mindre. På den måten har vi fått til ganske mye forbedringer for tømmertransporten i vårt distrikt. Disse erfaringene skal vi også ta med oss vestover, i håp om at vi kan få økt fart i å få tillatelse til også å bruke flere kommunale veier her, slo Thorsdal fast.

Ulike planter til ulike vekstforhold

Inger Sundheim Fløistad har forsket på plantekvalitet og plantetyper og ga gode råd rundt dette på Kystskogkonferansen.

I tillegg til at skogeierne ofte ikke er flinke nok selv til å forynge skogen etter hogst, sliter man mange steder langs kysten også med at skogen ikke vokser opp, selv om skogeier har plantet både en og to ganger. I den sammenhengen er både gransnutebiller og en rekordhøy hjortebestand er utfordring, og begge de to temaene ble tatt opp på Kystskogkonferansen.

Forsker Inger Sundheim Fløistad fra NIBIO tok for seg hva forskningen vet om hvordan ulike plantetyper og plantekvaliteter er tilpasset ulike vekstforhold og miljø. Hun tok også for seg hvordan man gir plantene best mulig forhold med å finne en egnet planteplass, og påpekte blant annet markberedning er et viktig tiltak for å unngå uønsket gnag fra snutebiller.

Kort oppsummert, etter en grundig innføring i de ulike plantenes kvaliteter og svakheter og hvem som var best egnet til å takle ulike forhold, var Fløystads råd følgende: – Er det markberedt og ellers gode vekstforhold, så vil en ettårig plante et godt valg. Er det ikke markberedt og du er på kysten med stor fare for billegnag, velg en mer robust 2-åring.

Hjorten raserer skogen

Når det gjaldt hjortens påvirkning på skogproduksjonen, var forsker Samson Øpstad fra NIBIO Furneset, invitert til å svare på spørsmålet: Koster hjorten mer enn den smaker?

Sampson Øpstad har forsket på hvor stor skade hjorten gjør på både skog og innmark.

Ifølge Øpstad har vi nå en rekordstor hjortestamme i Norge, og særlig i kyststrøkene gjør hjorten stor skade både på skog og innmark. For skogen skjer ødeleggelsene både gjennom barkgnag på godt etablert skog, og ved at hjorten beiter på toppskudd og sideskudd på ungplantene. På nye plantefelt, der de små plantene ikke har fått et tilstrekkelig godt rotfeste, kan hjorten også nappe opp hele planta når den forsøker å beite på den.

Selv om det også er store inntekter knyttet til jakt, jaktutleie og salg av hjortekjøtt, viser Øpstads forskning likevel at skadene hjorten samlet sett påfører samfunnet er høyere enn inntektene den gir. For å ivareta bønders og skogeieres mulighet til å drive jord- og skogbruk i utsatte hjorteområder, anbefalte Øpstad derfor en kraftig reduksjon av hjortestammen gjennom avskyting. Samtidig mente han at man må målrettet jakta mer mot kalver og ungdyr, for i framtida å få flere større og eldre dyr, samt bedre kondisjon på hjortestammen.

– Korkje grunneigarstyrd forvaltning eller offentleg/kommunal viltforvaltning tek tilstrekkeleg ansvar for ei bærekraftig hjorteviltforvaltning. Ein nyttiggjer ikkje det handlingsrommet som er i hjorteviltforvaltninga, sa Øpstad. Hans beste råd for en framtidig bærekraftig hjorteforvaltning var rett å slett å følge anbefalingene angitt i forskrift om forvaltning av hjortevilt.

– Skogbruket er viktig for regjeringen

Jon Olav Brunvatne fra Landbruks- og matdepartementet var invitert til konferansen for å si noe om hvordan departementet håndterer utfordringer som manglende foryngelse av skog og skadene som hjorten påfører skogen.

Når det gjaldt foryngelse slo Brunvatne fast at skogbruket er viktig for regjeringen og at en oppfølging av foryngelsesplikten er blant de politiske målene som er stadfestet i regjeringserklæringen fra Granavolden. Når det gjaldt hva man bør gjøre i praksis mente Brunvatne at tiltakene må innrettes forskjellig mot de skogeierne som ikke vil eller forsøker å forynge skogen sin, og de som gjør det de kan, men av en eller annen grunn ikke får det til.

Jon Olav Brunvatne fra LMD hadde flere forslag til tiltak både for økt foryngelse og for å begrense skadene fra hjorten.

– For de som ikke ønsker, handler det ofte om en negativ holdning til gran, som vi kanskje kan endre gjennom kunnskap og holdningsskapende arbeid. I tillegg må vi tydeliggjøre kravet om å forynge og sørge for at eventuelle omdisponeringer av arealet er bygget på reelle behov og ikke et forsøk på å omgå foryngelsesplikten, sa han. – For de som ikke lykkes er løsningen å finne ut hva som er årsaken til at plantene dør, og å hjelpe dem å gjøre de rette tiltakene, sa han.

Når det gjaldt konflikten mellom hjort og skog, slo Brunvatne fast at stammens størrelse må være under kontroll og at en avskyting kan være en avgjørende faktor.

– Samtidig tror jeg, i områder med stor hjortetetthet over tid, at vi må se på hvordan vi skjøtter skogen vår, og om vi for eksempel kan øke innslaget av lauvtreslag som hjorten heller ønsker å beite på, før den går på gran og furu. Jeg tror også vi bør unngå høstplanting i områder med mye hjort. De fine grønne plantene framstår som twist for hjorten i en grå foryngelsesflate, sa han.

Atter andre tiltak som Brunvatne mente skogeierne burde vurdere var vinterforing av hjorten der det står store flokker, og å gjerde inn plante- og ungskogfelt, slik at man fysisk stenger hjorten ute der ny skog skal vokse til.

I tillegg mente også Brunvatne at hjortens vandringer er for store til at man løser utfordringene innenfor enkelte vald- eller kommunegrenser.

– Vi er nå i ferd med å GPS-merke individer av hjort for å få mer kunnskap om vandringene. Denne kunnskapen må vi utnytte og gjerne forvalte hjorten mer over hele dens naturlige leveområde enn bare innenfor de enkelte kommunegrensene, sa Brunvatne.

I tillegg til de hovedfokusområdene som nå er nevnt fra konferanseprogrammet, inneholdt konferansen også foredrag om Skogplanteforedlingen i Vest, ved Jan Ole Skage fra Skogfrøverket og nytt fra Skogkurs ved Bjørn Rakstang.

Over 90 personer deltok på Kystskogskonferansen 2019.