– Som idrettslærer og skogeier er jeg opptatt av å få folk ut. Om det er i form av rekreasjon og opplevelse, eller for fysisk trening, det spiller ingen rolle, sier Ole Reidar Lindsverk.

Det klikker i hjelmer og pedaler når han og sønnen Oliver (15) gjør seg klar for nok en treningstur på to hjul. Her kan de boltre seg på en fire kilometer lang sykkelsti som snirkler seg gjennom skogen.

– I sykkelmiljøet kaller vi det for «singletrack for mountain bike», sier Lindsverk som legger til at de har vært opptatt av å lage stiene på en så skånsom måte som mulig.

– Vi har brukt mye manuell ryddesag for å fjerne vegetasjon, og vi har også lagt løypene over rygger med skrinn mark for å unngå å hogge flere trær enn nødvendig, sier han.

Det heter seg at veien blir til mens man går. Sånn er det også med stiene.

– Det er viktig at de blir brukt. Jo flere som tråkker på dem, jo bedre. I tillegg til sykkelstiene, har vi anlagt et annet stinett på sju kilometer, sier Ole Reidar.

Friluftslivet skal tillegges vekt

Å ta hensyn til friluftsliv er et av flere krav i miljøsertifiseringen av skogbruket. Spesielt i områder som brukes av mange mennesker, legger PEFC Skogstandard vekt på at man skal bruke ulike hogstformer.

– Her har vi prøvd å avgrense størrelsen på hogstflatene ut ifra terrenget, og vi har satt igjen trær på koller og langs stier for å sikre variasjon i landskapet. I tillegg har vi prøvd lukka hogst noen steder, sier Geir Jacobsen, koordinator for opplæring og utvikling i Viken Skog.

Lukka hogst betyr at man tar ut noen av de største trærne og lar flere stå igjen.

– I en skog som dette, hvor det er drevet bestandsskogbruk siden 1940-tallet, kan det være vanskelig å plutselig gå over til lukka hogst. Men i noen områder hvor vi tror det er mindre fare for at gjenstående trær skal blåse over ende, har vi likevel valgt å prøve. Så blir det spennende å se hvordan det går, sier Jacobsen.

Skogbruk drives i et langsiktig perspektiv

Ole Reidar er fjerde generasjon på Lindsverk gård. I dag er hele storfamilien med på skogplanting. Som et lagt beveger de seg systematisk oppover den ferske hogstflata. Rundt livet har de belter fylt med granplanter og i hånda et redskap som er spesiallaget for å få de små plantene i jorda.

– Jeg er opptatt av at de neste generasjonene også skal kunne høste av eiendommen på lik linje med det jeg gjør i dag. Nå barna er med ut på denne måten får de en bedre forståelse av at den grana vi planter i dag, må stå i over 60 år før den kan hogges. Når det gjelder å tilrettelegge for friluftsliv, var det faren min som begynte med det etter at han tok over eiendommen på midten av 80-tallet, sier Ole Reidar.

– Og akkurat den koblingen mellom profesjonelt skogbruk og friluftsliv, har jeg vært bevisst på hele tida, at skulle kombineres. På den måten tror jeg vi også får bedre og mer aksept for å drive skogbruk hvis en tilrettelegger på en god måte, sier pappa Arne Lindsverk.

Samarbeid med den lokale turistforeningen

I 2012 kjøpte den lokale turistforeningen en hoggerstue av familien Lindsverk. Nå fungerer den som en ubetjent DNT-hytte året rundt.

– DNT Tønsberg og Omegn har et omfattende ferdselsnett i område, og det er jo med på å sikre at de stiene vi har anlagt her blir brukt, sier Ole Reidar.

I en travel familiehverdag er han takknemlig for de kortreiste opplevelsene som skogen gir.

– Det å gjøre ting sammen med familiemedlemmer er en stor glede. Det gir en tilsvarende glede å se at det man tilrettelegger, blir brukt av allmennheten. Da vet vi det at ferdselstilbudet blir opprettholdt.