Naturpanelet varsler krise - gjelder det også i Norge?
...dø ut fra Norge. At en art er rødlistet i Norge trenger likevel ikke å bety at arten er i nedgang eller i fare for å bli utryddet fra jorda....
Tilstanden har blitt bedre for dvergspetten og de andre spettene i norsk skog. Foto: Svein M. Søgnen
Den 6. mai i år publiserte FNs naturpanel (IPBES) sin første hovedrapport, med 150 eksperter fra 50 land som hovedforfattere. Rapporten viser at store deler av jordas overflate er påført omfattende endringer fra mennesker, og den tegner et dystert bilde av fremtiden på jorda dersom utviklingen fortsetter som før. Rapporten viser til forskning som estimerer at det finnes 8 millioner arter på jorda. Basert på gjennomsnittstall fra de internasjonale rødlistene, mener naturpanelet at omtrent 1 million av disse står i fare for å bli utryddet. Driverne bak endringene i naturen er hovedsakelig arealendringer, høsting, klimaendringer, forurensning og innføring av fremmede arter.
Rapporten peker på at tapet av intakte økosystemer hovedsakelig har foregått i tropiske strøk og at presset på artene også vil være stort der fremover. For å snu trenden hevder rapporten at det må gjennomgripende samfunnsendringer til. Selv om situasjonen ikke er den samme i Norge, har flere tatt til orde for at regjeringen må ta større grep også her til lands. Dette begrunnes blant annet i at én av fem arter i Norge er på rødlista. Men hva betyr det egentlig?
Rødlista er en oversikt over arter som har risiko for å dø ut fra Norge. At en art er rødlistet i Norge trenger likevel ikke å bety at arten er i nedgang eller i fare for å bli utryddet fra jorda. Reduksjon i populasjon eller leveområde er bare et av kriteriene som kan få arter til å få status som truet på rødlista. Mange arter er naturlig sjeldne i landskapet, fordi de har spesielle krav til livsmiljø. Dette kan gjøre at det er få individer av dem i Norge, mens populasjonen på verdensbasis kan være livskraftig. Et eksempel på dette er lappugla, som i Norge kun holder til i skogene lengst øst og er på grunn av liten bestand i Norge regnet som truet på den norske rødlista. På den internasjonale rødlista derimot, er lappugla vurdert til å være livskraftig og bestanden er økende. Fordi noen av artene, som lappugla, er fåtallige i Norge, vil de likevel havne på den norske rødlista.
Andre arter kan nylig være oppdaget eller innvandret til Norge. Slike arter vil også ofte havne på rødlista, fordi vi ikke har så mange observasjoner av de enda, men populasjonen kan i realiteten være i oppgang. Hvor mange arter som finnes på rødlista, sier derfor ikke så mye om tilstanden for artsmangfoldet. Men utviklingen til artene på rødlista, er derimot interessant å følge med på. Etter at skogbruket innførte miljøhensyn i skogsdrifta, har tilstanden bedret seg for en rekke skoglevende arter som var truet. Eksempelvis er alle hakkespettartene nå ute av rødlista.
Hvilke miljøhensyn tar skogbruket?
I Norge driver vi et miljøsertifisert skogbruk etter Norsk PEFC Skogstandard. Sertifiseringen stiller en rekke krav til hvordan skogsdrift og skjøtsel skal gjennomføres for å ta tilstrekkelig hensyn til artene som lever i skogen. Blant annet settes det igjen kantsoner med vegetasjon mot vann, vassdrag og myrer. Omtrent 7 prosent av Norges skogareal står i slike kantsoner. Kantsoner er viktig for livet i vann og på land. Blader og nåler utgjør store deler av næringsgrunnlaget for alt liv her. Blader er mat for vannlevende insekter som igjen blir mat for fisk. På land er kantsonene eksempelvis viktige oppvekstområder for storfugl.
På hogstflater settes det igjen livsløpstrær enkeltvis eller i grupper som skal få stå der til de dør av seg selv. Disse er spesielt viktige for arter av insekter som trives godt der sola varmer, og siden de skal få stå til de dør av seg selv, blir de etter hvert hjem for en rekke sopper og insekter som er avhengig av døende og døde trær. Dermed blir disse trærne igjen viktige for hakkespetter, og videre for arter som er avhengige av hakkespettenes reirhull. Livsløpstrærne utgjør også viktige utsiktsposter for rovfugler som speider etter bytte.
I tillegg til hensynene som tas i forbindelse med hogst, setter skogbruket av nøkkelbiotoper rundt om i skogen. Nøkkelbiotopene inneholder livsmiljøer som er spesielt viktige for sjeldne og truete arter, f.eks. konsentrasjoner av døde trær, eldre lauvskog, trær med hengelav, rikbarkstrær eller bekkekløfter, for å nevne noen. Nøkkelbiotopene settes av urørt eller forvaltes på en måte som ikke forringer, eller som forbedrer, forholdene for det biologiske mangfoldet. Til sammen er det satt av om lag 90 000 nøkkelbiotoper med et samlet areal på mer enn 1 million dekar. I registreringen og utvelgelsen av nøkkelbiotoper legges det vekt på å få fange opp variasjonen i livsmiljøer i skoglandskapet. Flere av livsmiljøene som settes av i nøkkelbiotoper, er knyttet til bestemte suksesjonsstadier og vil endre seg over tid. Dette gjelder f.eks. konsentrasjoner av død ved, som vil brytes ned og erstattes av ny vegetasjon. Arter som er avhengige av død ved, vil derfor trenge en ny lokalitet når livsmiljøet de trenger ikke lenger finnes der de er. Hvilke arealer som forvaltes som nøkkelbiotoper revideres derfor med jevne mellomrom, slik at man sikrer at livsmiljøene finnes i landskapet over tid.
Er vern det beste tiltaket for å ta vare på artene?
Noen truete arter har behov for kontinuitet i landskapet over tid, eller lever kun på bestemt steder. For en del av disse artene bør skogen helst få stå urørt. Da kan vern av skog være et godt tiltak og et viktig supplement til nøkkelbiotopene. Det er likevel viktig å være obs på at vern av skog ikke fungerer for å ta vare på alle truete arter. Når skogen får utvikle seg uten påvirkning fra mennesker, vil artsinventaret kunne forandre seg over tid. Opphør av skjøtsel kan for eksempel føre til at skogen blir mer lukket, og at det kommer mindre lys ned til bakken. Dette kan føre til at arter som krever mye lys forsvinner fra området. For eksempel viser en overvåking av vernet granskog forskjellige steder i landet en betydelig nedgang i antall karplanter, bregner, moser og urter etter at skogene ble vernet. Det finnes flere eksempler på at vern av natur har ført til at de artene som levde i området på vernetidspunktet har fått dårligere livsvilkår i området i etterkant av vernet. Å ha god kunnskap om artenes krav til leveområder er derfor avgjørende for å ta de riktige hensynene.
Det er summen av alle hensynene vi tar som er viktig for tilstanden for artsmangfoldet. Stortinget har vedtatt at vi skal verne 10 prosent av skogen i Norge. Likså viktig for de 1122 truede artene som lever i skogen i Norge, er hensynene vi tar i de resterende 90 prosentene. Landsskogtakseringen viser at det blir mer av de livsmiljøene de truete artene i skogen er avhengige av (gamle trær, grove trær, død ved og lauvskog). Det viser at miljøhensynene vi tar virker, og mange av de truete artene som lever i skog har fått en lavere truethetskategori når rødlista har blitt revidert. Samtidig oppdages det stadig nye arter, og noen av disse får en status på rødlista. Derfor kan vi ikke forvente at vi får færre rødlistearter selv det blir mer av de viktige livsmiljøene for rødlistearter i skog.
Variasjon gir mangfold
Naturpanelets rapport viser til at store deler av landarealene er påvirket av mennesker. Dette er tilfelle også i Norge. Men menneskets bruk av naturen er ikke utelukkende negativt for artsmangfoldet. Menneskets påvirkning av landarealer gjennom høsting av naturens ressurser har også gitt rom et stort biologisk mangfold. Hogst og brenning av skogarealer for å lage beite og dyrka mark har skapt livsmiljøer for mange arter i Norge, som ikke ville vært her uten den arealbruken. Hele 685 ulike arter, 29 prosent av artene på rødlista, påvirkes negativt ved gjengroing som følge av opphørt eller redusert beite og slått i kulturlandskapet. Problemet for mange av de truete artene i Norge er derfor ikke at det blir mindre skog, men at det blir mere.
I Norge drives det hovedsakelig bestandsskogbruk, der åpne hogster som frøtrestillingshogst og flatehogst er de vanligste hogstformene. Disse driftsformene kan gi en relativt ensaldret skog, noe som kan være negativt for en del skoglevende arter. Flatene gir imidlertid også gode leveområder foren del pionerarter, som for eksempel geitrams og lyselskende treslag. Geitrams er viktig for insekter som trenger nektar og pollen, og pionertreslagene er viktige matkilder for hjortedyr. På motsatt side, vil åpne flater medføre endret mikroklima på bakken, noe som kan føre til at arter som trenger fuktighet og skygge forsvinner fra området for en periode. De aller fleste arter som lever i den boreale barskogen i Norge har god sprednings- og etableringsevne. Det viktige for artenes overlevelse er ikke at skogen vernes men at deres livsmiljøer finnes i landskapet over tid. Variasjon i arealbruk, kombinert med noe vern, er nøkkelen for et stort mangfold både i kulturlandskapet og i skogen.
Klimaendringene kan bli kritisk for artsmangfoldet, også i Norge
Rapporten fra Naturpanelet peker også på klimaendringene som en viktig driver for tap av artsmangfold, og som vil få økende betydning fremover. Selv om vi begrenser oppvarmingen til 1,5-2 grader, vurderes det at utbredelsesområdene til de fleste landlevende artene vil reduseres betraktelig, og anslagsvis 5 prosent av alle artene vil være i fare for å bli utryddet. Om den globale oppvarmingen derimot fortsetter til 4,3 grader, vil dette tallet øke til 16 prosent. Å begrense den globale oppvarmingen vil derfor spille en kritisk rolle i å hindre videre tap av naturmangfold, særlig her i nord. Bruk av fornybare naturressurser som sol, vind, vann og biomasse vil være avgjørende for å nå klimamålene vi har satt oss. Samtidig kan slike inngrep gi betydelig innvirkning på artsmangfoldet. En bærekraftig og kunnskapsbasert forvaltning av naturen vil være avgjørende for å snu trenden både for klimaendringene og tap av naturmangfold.