Olav Bø bor på eiendommen Stormora i Trysil. Eiendommen på drøyt 12.000 dekar ble kjøpt i 2000, og var da stort sett ferdig hogd for lang tid. Olav og hans kone Ellen, flyttet permanent dit i 2005, etter å ha bygget opp et tun og bolighus der. Etter hvert er det kjøpt til flere skogteiger, totalt er eiendommen nå på rundt 17.000 dekar.

Skogen og skogskjøtsel står sentralt. Etter hogst settes det av 40% til skogfond, og det investeres betydelige beløp i tillegg til dette. Det krever store kostnader å utvikle skogen, så skogfondkontoen er konstant tom. Olav Bø er opptatt av selv å være aktivt med i driften av skogen.

Boligen til Ellen og Olav ligger i skogen ca fire kilometer fra grendebebyggelsen. Dette er sentralt beliggende i et av de kjente ulverevirene i Trysil. De forteller om hvordan menneskene som bor i dette området stadig har kontakt med ulv, enten de ser dem eller forskjellige spor etter dem. Mange er engstelige og urolige over ulvens nærvær i nærmiljøet, folk som før var glad i å gå turer i skog og utenfor allfarvei, gjør ikke lenger dette. I alle fall ikke alene. Andre uroer seg for de mindre barna.

Mange har mistet inntekter ved utleie av jakt og felling av elg. Et alfapar tar en elg ca hver tredje til fjerde dag når de har muligheten. Dette reduserer selvfølgelig elgstammen.

Selv har Olav fått redusert sin elgkvote med 66 prosent. Utleie av småviltjakt med hund, er stort sett ikke aktuelt lenger på grunn av faren for at hunden blir tatt av ulv. Det er noe mange har opplevet. Ved at inntektsgrunnlaget for jakt og jaktutleie er blitt vesentlig redusert, blir også verdien på eiendommene forringet. For noen år siden ble det skutt drøyt 1.000 elg i Trysil i året, nå ligger tallet på vel 600.

Folk er provosert over regjeringens håndtering av bestandsmålene som Stortinget bestemte.

Diskusjonen rundt ulv blir veldig polarisert. At lokale folk som er misfornøyd med forvaltningen blir oppfattet eller beskrevet som ulvehatere er et resultat av det.

Selvsagt finnes det noen ihuga ulvehatere, men de er veldig få. De aller fleste forstår og aksepterer at vi kan ha noen ulver i distriktet. De ser også på ulven som et spennende og interessant dyr. Men folk er provosert over regjeringens håndtering av bestandsmålene som Stortinget bestemte. De mener de ikke blir hørt og ikke tatt hensyn til. Mange opplever dette er en arroganse fra folk som ikke forstår – og ikke synes å ville ha forståelse – for hvordan det er å leve i det som til tider oppleves som et ulvereservat.

‐ Jeg er sikker på at denne polariserte situasjonen ville blitt mye roligere hvis sentrale politikere hadde lyttet mer til folk her ute, sier Ellen. Kommunen har flere store utfordringer som fraflytting, manglende tilbud på helårs arbeidsplasser og lokale utdanningstilbud. For bøndene er bruk av utmarksbeite for beitedyr heller ikke lenger aktuelt. Da føles det ekstra bittert å bli ignorert og lettvint avfeid når det gjelder belastningen som ulvesonen medfører.

Jeg er sikker på at denne polariserte situasjonen ville blitt mye roligere hvis sentrale politikere hadde lyttet mer til folk her ute. Ellen Bø.

Elghunden Buster er utsatt. Han er to år og av rasen ”Norsk elghund sort”. Verken Ellen eller Olav sier de selv er så bekymret for å møte ulv, men er redd for hunden. Ulven er revirhevdende, og de aller flest hunder kan ikke klare seg i et møte med dem. Lokalbefolkningen opplever jevnlig at ulven dreper hunder.

Olav forteller at det er mye hare og solide tradisjoner for å drive harejakt her. Slik jakt er i praksis ikke lenger mulig, fordi det er stor risiko for at hunden blir tatt av ulv. Det er ikke så mye rådyr her omkring, men for en tid tilbake tok ulven et rådyr få meter unna busstoppet der bussen nettopp hadde plukket opp skoleunger. Det blir ikke god og trygg stemning av slikt.

Slettåsflokken har sin ferdsel gjennom Stormora, og Ellen og Olav har også hatt dem på tunet. Om sommeren holder de seg gjerne i nærområdet i noen uker.

‐ Vi hører ofte ”konsertene” de holder, forteller Olav. Det er to typer ”sang”. En som høres ut som om det er ungene som blir foret. Det ligner på lydene fra en sledehundkennel, og en annen som er den vi forbinder med ulveuling.

‐ Jeg var redd bjørn, da vi flyttet hit, forteller Ellen, og ble overrasket da frykt for bjørn ikke var noe dem jeg traff her var så opptatt av. Nå tenker heller ikke jeg på bjørnen som en trussel.

‐ Vi har både bjørn, gaupe og jerv her. Men det er ulven som skaper de sterke følelsene. De som har møtt ulv på nært hold, kan fortelle om et sterkt og intenst blikk. Ulven er nesten som en mytisk figur. Ulvefrykten har lange tradisjoner.

Vi hører ofte ”konsertene” de holder. Olav Bø.

‐ Mange er redde i skogen, sier Olav. Flere som før tok gode turer med bikkja, har nå sluttet med det. Det er klart det virker sterkt.
‐ Selv om jeg ikke er mørkredd eller egentlig så redd ulv, så vil jeg helst at Olav er med og går kveldsturene med Buster, sier Ellen. Selv om det sannsynligvis ikke er noen der, føler at noen ser på meg i mørket. Følelsen sitter i.

Det snør tett mens vi prater om ulv. Våren har kommet med blåveis på Østlandet, mens her blir hytteturistene tilbudt skiføre og tindrende netter. Fem minutter etter at jeg dro fra gården Stormora, krysset en stor ulv bilsporene. Olav ringte og fortalte det. Bare denne lille hendelsen, som er en bagatell i trysilværingenes hverdag, sitter i. Og det på tross av at det har gått mange dager siden besøket.

Tenk om politikerne kunne lyttet litt mer. Også de har jo to ører, men kun én munn.