Harepest og smitteforhold – Norges Skogeierforbund
Hopp til innholdet arrow_downward
Redaksjonen Skog

Harepest og smitteforhold

Ifølge NRK Telemark har Sykehuset Telemark påvist smitte av harepest hos to pasienter den siste tida. Overlege Hilde Skudal ved sykehuset advarer nå folk mot å drikke vann i naturen, og sier det er viktig å unngå kontakt med døde smågnagere.
Av: Anders Hals
access_time Publisert

Harejakt er en skattet fritidsaktivitet for mange. Tidligere ble det felt flere titalls tusen harer i Norge, men både antallet felte harer og antallet harejegere har falt kraftig de siste årene. I jaktåret 2015/16, som er det siste året SSB har komplett statistikk for, ble det felt 15.560 harer i Norge. Dette er en nedgang på 11 prosent fra foregående jaktsesong, og sammenligner vi med jaktåret fem år tidligere, altså 2010/11, er nedgangen i antallet felte harer nær 22 %.

Dette kan tolkes på flere måter, blant annet som at harebestanden i norsk utmark er lav, og at det er liten interesse for harejakt. Hva som er riktig, blir spekulasjoner, men dersom det er liten interesse for jakt ville vi kanskje ha opplevd mer hare. Det er nettopp i perioder med stor harebestand at harepest (tularemi) normalt dukker opp.

Ifølge Norsk Helseinformatikk (NHI) er harepest en infeksjon som finnes hos gnagere. For øyeblikket er det mye smågnagere over mye av Østlandet denne høsten. Vi ser en bestandstopp som har fortsatt fra sist vinter, og det kan ha hatt betydning for utbruddene av harepest.

For primærartene, hare, kanin og særlig smågnagere, og særlig lemen, er sykdommen normalt dødelig. Harepest er imidlertid en såkalt zoonose, det vil si en sykdom som smitter fra dyr til mennesker. Rabies er kanskje den mest kjente av slike sykdommer, og smitter fra dyr til dyr via en bakterie som heter Franciscella tularensis.

Ifølge NHI tar det normalt fra 3-5 dager, eller i verste fall fra 1-21 dager, fra smitten kommer inn i kroppen til et menneske og fram til sykdommen bryter ut. Ved utbruddet får pasienten normalt ganske akutt feber, frysninger, hodepine og kvalme. Deretter dukker det ofte opp en halsbetennelse, eventuelt sår i huden som ikke vil gro.

I Norge er det årlig 20-50 tilfeller av harepest, men i 2011 ble det meldt om 180 tilfeller. Fra tid til annen har sykdommen et forløp som har preg av å være lokale epidemier, oftest i Trøndelag og Nord-Norge.

Mennesker smittes i all hovedsak via tre kanaler, enten ved direkte kontakt med gnagere eller deres avføring, indirekte via forurenset drikkevann eller via bitt og stikk fra insekter og flått som kan bære med seg smittestoffet. Det er imidlertid aldri påvis smitte mellom mennesker. De fleste tilfeller av harepest hos mennesker har skyldtes at den smittede har vært i direkte kontakt med smittede dyr, eller drukket vann som har vært forurenset av døde dyr. Muselort kan også være en smittekilde, men uansett smittevei, de fleste tilfellene av harepest på mennesker får vi i år med mye smågnagere.

Harepest forebygges best ved at man holder seg unna smågnagere. Lort bør vaskes bort, og man bør unngå kontakt med døde dyr. Drikkevannet må være rent og kokes om man skulle være tvil om det kan være en smittebærer. Både katter og hunder som kan ha vært i kontakt med døde dyr bør man også skygge godt unna hva gjelder nær nærkontakt. I lemenår anbefales det vider å ikke drikke vann rett fra elver og bekker.