Skogbruk i rasutsatte strøk – Norges Skogeierforbund
Hopp til innholdet arrow_downward
Redaksjonen Skog

Skogbruk i rasutsatte strøk

Skogreising har vært drevet langs hele norskekysten fra Agder i sør og helt opp til Troms og Vest-Finnmark. Sett ut fra ønsket om å produsere tømmer har skogreisingen vært ei suksesshistorie. Skogen har vokst seg stor og tett, men nå som den er hogstmoden melder spørsmålene seg, blant annet om hvordan kystskogbruket best kan forvaltes med hensyn til sikkerhet mot ras, skred og stormfellinger.
Av: Anders Hals
access_time Publisert

Mens skogen vokste var alt vel og bra, men noen tenkte nok ganske tidlig på hvordan en skulle få tømmeret ut når den tid en gang kom. I dag står store mengder skogreisingsskog klar for avvirkning, men høstingen er ikke gjort i en fei.

Under årets Fagsamling Vei i Molde, som Skogkurs arrangerer for veiplanleggere, skogsentreprenører og andre interesserte, var forhold rundt ras og skred i bratt terreng et hovedtema. Høyst betimelig siden svært mye skogreisingsskog står i til dels svært bratt terreng og ofte med bebyggelse eller ulike former for samfunnsmessig infrastruktur lenger ned i lia.

Ett relevant felt i forhold til slik problematikk, som ble brukt i forbindelse med fagsamlingen, var et felt i Hove i Stordal kommune. Feltet er på 5-600 dekar, og det står anslagsvis et sted rundt 30.000 kubikkmeter tømmer der, ifølge Trond Alstadsæther i Stordal kommune i Møre og Romsdal.

Mye tømmer altså, men også mange utfordringer. For det første er det bratt, et opplagt taubaneterreng. For det andre er det mye løsmasser i skogbunnen, og mye vann som renner i bekker nedover i lia. Sist, men ikke minst, ligger det et byggefelt nedenfor det aktuelle skogområdet

Spesielt av sistnevnte grunn er bestandet klassifisert som såkalt vernskog, dvs. skog som ikke kan hogges uten videre. Begrepet vernskog har ingen ting med vern i betydningen naturmangfold å gjøre, men er eksempelvis skog som skal stå som beskyttelse for nedenforliggende infrastruktur, eller kanskje oftest for å beskytte nedenforliggende skog mot klimaskader som frost osv.

Feltet ved Hove er vernskog først og fremst av hensyn til nedenforliggende bebyggelse, fordi om skogen fjernes, vil umiddelbart faren for ras eller skred øke radikalt. Det står MYE tømmer her, og skogen har blitt 8-9 meter høyere enn den var da den berømmelige nyttårsorkanen raste i området.

Den gangen klarte bestandet seg, men siden det er blitt en god del høyere, er det i dag også mye mer vindutsatt enn det var ved nyttårstider 1991/-92, der det står i den sørøstvendte lia. Enda verre blir det om det åpnes. Utfordringene er altså mange, og slik sett er feltet ved Hove svært typisk for en nærmest uendelig mengde av skogreisingsfelt i kystområdene.

Her ved Hove er det ifølge Alstadsæther helt uaktuelt å ta ut alt tømmeret. Skal det hogges her, vil det kun bli i form av smale striper. Ett av mange sentrale spørsmål er hvor mye vann jorda klarer å holde på, eller om en snur det helt rundt – hva holder på jorda?

Mye av denne skogen vil altså måtte bli stående, dels av hensyn til skred- og rasfare, og dels fordi den står så vanskelig til at den også rent driftsteknisk er utilgjengelig.

Feltet ved Hove kan stå som eksempel på de utfordringer som møter skogeierne, entreprenørene og planleggerne i arbeidet med å få ut skogreisingsskogen. Skogbruks- og næringsinteresser generelt i disse strøkene av landet, ikke minst samtlige kyststrøk i Vestlandsfylkene, har i mange år påtalt den dårlige standarden på det offentlige veinettet. Der er også mye gjort, mens utfordringene knyttet til det å få hogd tømmeret og få det fram til vei på en sikker måten, har gått litt mer under radaren.

Mange har påpekt forholdene i lang tid, men det offentlige veinettet og generell foredlingskapasitet har fått de fleste overskriftene. Så kan man håpe at trenden har snudd noe. eller helst at spørsmål knyttet til avvirkning i framtiden vil bli løftet mer fram.

I et framtidsperspektiv preget av mer vann fra oven og derav økende fare for ras og skred, kommer også samlet kommunal planlegging inn, og her har skog og behandling av den en selvsagt plass i tida som kommer.

I et skogreisingsfelt er det lite annet enn gran. Tidligere ble lauvskog stedvis bevisst fjernet for at grana skulle få de beste vekstbetingelsene, men når grana nå evt. tas ut, er det ingen ting tilbake som kan holde på jordmasser eller snø. Foto: Anders Hals.