Takskader utgjør 20 prosent av alle skadesaker som er analysert av SINTEF.

– I kompakte tak og takterrasser er nedbør og lekkasje de vanligste skadeårsakene, mens luftlekkasjer er en vel så stor årsak til skader i skrå tretak, sier forsker Lars Gullbrekken I SINTEF. Han har i doktorgraden sin undersøkt hva som skal til for å bygge klimarobuste tretak.

Målingene som ligger til grunn for det er gjort på et forsøkshus på Gløshaugen i Trondheim. En værstasjon er plassert ved taket, både utendørs temperatur, vindhastighet- og retning, samt lufthastighet inne i luftspalten ble målt.

Studien er en del av ett større arbeid med å utvikle nye retningslinjer for skrå tretak.

Sammenlignet med stål og betong er bruk av tre som bygningmateriale mer klimavennlig på grunn av langt lavere CO2-utslipp. Og tre blir et stadig mer aktuelt materialvalg for store bygninger, også i bærekonstruksjoner og som isolasjonsmateriale.

– Strengere krav til mindre CO2-utlipp og bruk av energi gjør at det blir viktigere og viktigere å finne klimavennlige materialer. Det skjer mye nytt i bruken av tre, nå brukes tre i konstruksjoner opp til 10 etasjer. Tre vokser naturlig, er enkel å høste og utnytte, sier Gullbrekken.

Forskeren understreker derfor viktigheten av å teste ut nye løsninger for å få nye og oppdaterte retningslinjer for Byggforskserien, som gis ut av SINTEF.

Skrå tretak bygges med en luftespalte mellom taktekkingen og undertaket. Det er to hovedgrunner til at tretakene må luftes: Den ene er for å hindre temperaturøkning på taktekkingen som kan føre til snøsmelting og ising i takrenner og nedløp, mens den andre årsaken er at fukt må ventileres ut av konstruksjonen.

Gullbrekken forklarer at store istapper fra takrenna kan være tegn på at et tak er dårlig lufta.

– I Byggforskserien finnes det per i dag bare anbefalinger til luftespalter til tretak opp til 15 meters lengde med takvinkel høyere enn 10-15°.
Da anbefalingene ble laget var erfaringen at det ble problemer med å lufte bort varme hvis taket ble lengre.

– Basert på målinger og beregninger har vi funnet ut at det er godt mulig å bygge både lengre og flatere tak enn tidligere anbefalt, konkluderer han.

Det vanlige er at mønetak luftes gjennom åpninger nede ved takrennen og oppe ved mønet. Et av Gullbrekkens funn er at luftingen kan skje ved at lufta går gjennom hele taket, fra takrennen ved raftet, over mønet og ned til neste raft.

– Det er ikke alltid praktisk mulig eller estetisk ønskelig med lufting i mønet. Et problem kan være at det kan komme inn vann og snø. Målingene våre viser at lufting fra raft til raft er effektivt, også for bratte tretak, sier forskeren.

Hva som er anbefalt størrelse på luftspalta avhenger av takets størrelse og oppbygging.

– I dag brukes det mye mer isolasjon enn før. Vi har sett at luftspalta kan være mindre enn det som anbefales i dag fordi økt isolasjonstykkelse gjør at det blir mindre varme som må ventileres vekk. På grunn at dette kan en både bygge lengre tak og kanskje også redusere luftspalta.

Gullbrekken mener neste skritt må være å kunne bruke solcellepanel som taktekke. Han har så vidt sett på dette i doktorgradsprosjektet.

– I dag monteres solcellepanelet utenpå et tett tak. Det beste hadde vært å utvikle et system der selve solcellepanelet kan fungere som taktekking, da sparer en materialer og kostnader. Det finnes foreløpig ikke noen godt dokumenterte løsninger så her er det store mulighet for innovasjon! Vi må for eksempel finne ut hvordan det best kan tilpasses norske vintre.