Norge har alltid omstilt seg! Oljealderen var i realiteten en sammenhengende omstilling der vi gradvis gikk bort fra et bredt spekter av virksomheter og inn i olje og oljeservicevirksomheter. Det lå mye fornuft i det. Olje har hatt en verdiskaping bak hver arbeidsplass som vi knapt kan drømme om å finne en gang til og har igjen gitt som resultat at Norge har kunnet bygge opp en finansiell frihet (Oljefondet) som knapt noen andre land i verden har sett maken til. Og, vi har kunnet bygge opp en stor, offentlig og altomfattende velferdsstat. Målt opp mot fastlandsøkonomien går nå 60% av BNP gjennom offentlig sektor. Knapt noe demokratisk og markedsbasert land har vært oppe i det samme.

Vi har altså mye å takke oljen for. Kanskje da ikke så rart at norske politikere i møte med «oljedödar-kombinasjonen» klima, oljeprisfall og korona har valgt å gi bransjen ekstremt store, økonomiske fordeler i form av direkte utgiftsføring av investeringer og økt friinntekt. Resultatet er at vi som nasjon ikke lenger «melker» oljenæringen. Vi som nasjon gir risikoavlastning i stor stil! Det er jo ikke så galt å betale 78% skatt på inntektsstrømmen når man bare dekker ca 10% av investeringene som kreves.

40 år med oljedominans og stor samfunnsøkonomisk lønnsomhet har altså gitt som resultat at store, konkurranseutsatte virksomhetsområder ble lagt ned eller flyttet ut av Norge som følge av et oljedrevet kostnadsnivå. Treforedling er intet unntak, men heldigvis har vi fortsatt et sterkt tremekanisk (sagbruk) miljø i Norge. Norge hadde også i generasjoner et sterkt treforedlingsmiljø. Dette miljøet klarte seg lenge i en internasjonal konkurranse og vi var netto importør av råvaren tømmer. Brått endret dette seg på 2000-tallet til at vi nå er netto eksportør. Verdiskapingen som ligger i foredling av tømmer er flyttet til utlandet, i hovedsak Sverige. De teknologiske miljøene i Norge er ikke lenger store og sterke.

Dette er Norges utfordring når vi nå ser utrygghet rundt oljens framtidsutsikter og «alle» snakker grønn omstilling av Norge. Til og med oljekjempen Equinor snakker om at de skal bli «ledende inn i grønn omstilling». Vi legger mye ansvar og mange egg i samme kurv når vi tror at miljøer som i mer enn en generasjon har hatt fokus rettet mot olje, skal bli de som leder oss ut av den. Det har vi i Glommen Mjøsen Skog svært vanskelig for å tro på.

Vi vet at potensialet for verdiskaping med utgangspunkt i tre, er stort. Vi har klimavennlige produkter. Tre som byggemateriale lagrer karbon og vi kan dokumentere bærekraftig forvaltning av ressursen opp mot verdens andre store utfordring – tap av biologisk mangfold. Vi er derfor trygge på tre vil være en sentral råvare framover. Tre har egenskaper som gjør at det kan erstatte olje i mange produkter.

For å komme dit, trengs investeringer i FOU og i industriell kapasitet. Vi snakker store investeringer og vi er ikke alene i kappløpet. Sverige, Finland og en rekke land har sterke miljøer som allerede jobber med det samme og er kommet langt. Vi tror rett og slett ikke på at Equinor eller andre aktører vil ta noe lederskap innen det å utvikle treet som råvare. Det må verdikjedene som jobber med tre gjøre. Med rammebetingelser som i dag, tror vi ikke det er mulig. Skal Norge virkelig omstilles må vi også få rammebetingelser som viser at politikerne skjønner hvor krevende utfordringen er. Oljepakka i vår og praten om «grønn omstilling» har så langt ikke overbevist. Glommen Mjøsen Skog er medlem i NHO og så hvordan NHO og LO kjørte tospann for å støtte opp om olje. Nå forventer vi samme press på å skape rammer som gjør at Norge virkelig kan fylle moteutsagnet «ledende i det grønne skifte» med reelt innhold!

Av: adm. dir. Gudmund Nordtun, Glommen Mjøsen Skog