Da meldingen «Natur for livet» ble vedtatt i Stortinget i 2016, ble det bestemt at man skulle verne naturtyper og økosystemer som var mindre godt dekket i eksisterende verneområder. Områder som allerede er vernet, kan bli utvidet og få grensene sine justert. Dette omtales som «supplerende vern». Klima- og miljødirektoratet har fått oversendt forslag til 275 nye verneområder fra Miljødirektoratet. Samlet aral utgjør 584 000 dekar. I tillegg kommer det 9 områder med et samlet aral på 627 000 dekar i kategorien «våtmarksplan Finnmark», og enda større arealer som er aktuelle for nasjonalparkvern.

Verneplanene vil altså kunne berøre mange grunneiere og store araler. Erfaringene fra tvangsvern av skog i forrige århundre viser at verneprosessen kan skape sterke reaksjoner og høyt konfliktnivå når vernet ikke blir gjennomført på riktig måte. Tvangsvern fører til at grunneiere og kommuner følger seg overkjørt av naturvernmyndighetene og storsammfunnet. Etter at frivillig vern av skog ble innført, har konfliktene nærmest forsvunnet.

Erstatningsreglene i naturmangfoldloven gir grunneier kun rett til erstatning for økonomisk tap som oppstår ved at «igangværende bruk» ikke kan fortsette. For myrer, våtmarker og røsslyngheier vil dette i praksis bety at grunneier ikke har rett til erstatning, siden det ikke pågår noen økonomisk aktivitet. Folk flest og grunneiere oppfatter at ethvert areal har en verdi, og det at myndighetene ønsker å verne arealer, underbygger dette.

Skogeierforbundet, Bondelaget og Norskog har tatt saken opp med regjeringen. Organisasjonene viser til at erstatningsreglene i naturmangfoldloven ikke er til hinder for å kunne gi erstatning ved vern av myrer og andre arealer uten igangværende bruk. Regjeringen har full mulighet til å bestemme at alle arealer har en verdi, og at det skal gis erstatning for å oppnå minnelige avtaler. Dette praktiseres allerede av andre offentlige myndigheter. For eksempel gir både Statnett og Statens Vegvesen erstatninger i slike tilfeller.

Minnelige erstatningsoppgjør bidrar til at de samlede omkostninger blir mindre enn om saken behandles av en domstol. Dette omtales også i forarbeidene til naturmangfoldloven, der det står: Departementet vil derfor sterkt understreke viktigheten av at flest mulig saker bør søkes løst i minnelighet. Det bør derfor være adgang til å fremsette romslige erstatningstilbud hvis man ved det samtidig kan spare tilsvarende eller større beløp i saksbehandlingskostnader. 

Skogeierforbundet, Bondelaget og Norskog understreker i sitt brev til regjeringen at nye, store vernkonflikter vil svekke oppslutningen om norsk vernepolitikk. Dersom regjeringen bruker tvangsvern på de områdene som nå er aktuelle for vern, kan det smitte over på oppslutningen om ordningen med frivillig vern av skog. Det er ikke like lett å få skogeiere med på å tilby et område til frivillig vern dersom de tidligere har følt seg overkjørt i en tvangsvernprosess. Det er viktig at dette blir avklart før arbeidet med varn av enkeltområder blir startet opp.