Tor Punsvik er viltforvalter hos Fylkesmannen i Agder. Foto: Anders Hals.

Småviltseminaret ble arrangert ved Høgskolen i Innlandet, avdeling Evenstad i mai, og i sin innledning om norsk rypeforvaltning var Tor Punsvik svært klar i sin tale – jamfør tittelen på artikkelen. Bakgrunnen for utsagnet er den dystre utviklingen i den norske rypebestanden de siste 10 årene – målt i jaktuttak.

Det kan være mange faktorer som til sammen har resultert i det som er å anse som en dramatisk reduksjon i den norske rypebestanden. Jaktåret 1999/2000 ble det til Statistisk sentralbyrå innmeldt ca. 550.000 felte ryper – om vi teller både lirype og fjellrype samlet i Norge. 10 år seinere, for jaktåret 2009/2010, var tallet ca. 165.000 skutte ryper, og nedgangen var tilnærmet rettlinjet rent grafisk.

Nøyaktig samme utvikling har Punsvik konstatert for rypejakta i Vest-Agder. Der ble det midt på 1990-tallet årlig felt ca. 20.000 ryper. For jaktåret 2011/2012 var tallet ca. 3.000.

Det er ingen ting som tyder på at dette tilskrives at færre jegere jaktet, og Tor Punsvik uttrykte stor bekymring for at fortsatt jakt på rype foregår nærmest uansett bestandssituasjonen.

‐ Det er et stort tankekors for meg at vi ikke lenger får jakte måker og ærfugl på grunn av bestandssituasjonen, mens rypa åpenbart er unntatt. Min uærbødige påstand er at nordmenn er primitive overskuddshøstere i forvaltningen av småvilt. Det kan ikke fortsette, slo han fats.

‐ Når beskatningen holder kapitalen, i form av de fuglene som skal produsere neste års kyllinger, nede, hjelper det ikke med gode oppvekstvilkår. Dette er slått godt og grundig fast at jakta er en av mange faktorer som holder bestander nede. På rype er det dessuten bare lokalt og tilfeldig en form for regulering gjennom «bag limit». Jeg mener at dersom det er tvil om hvorvidt en skal kunne jakte på en viltart, så skal tvilen komme viltarten og naturen til gode.

‐ Det er mange faktorer som påvirker rypebestanden, både naturgitte så vel som menneskeskapte. Jegere flest har lett for å skylde på rovviltet, og rypa er en viktig faktor for opprettholdelsen av en del rovviltbestander, som for eksempel kongeørn. Men, dersom rypa sliter, så vil også ørn og falk slite, slo han fast.

‐ Når kongeørnens hovedføde er borte, må den finne andre matkilder, og det å gå i fjellet en hel dag uten å høre rypekakling, er som å spise ukrydret mat, fortsatte Punsvik.

‐ Nyere forskning på rype har vist at særlig rypehønene kan flytte seg milevis. Derved må vi kunne stille spørsmål ved terrengstørrelsene. Når rypehønene kan trekke unna området der de ble født eller hekket, så vil små terreng belønnes på bekostning av større terreng som i større grad er helårsområder for rypene.

‐ Det er sagt at hvis du ikke vet hvor du skal, så vil alle veier føre deg til målet, og jeg undrer meg over hvorfor jakttidene skal være tilnærmet like over hele landet. Det er stor forskjell på Finnmark og Agder, men jakttidene er tilnærmet like, sa Punsvik, og fortsatte: En felles målsetting for hele landet er omtrent som å ha beina i kjøleskapet og hodet i steikeovnen. Snittet blir sånn noenlunde, men alle bør se det opplagt gale i en sånn ordning.

‐ Nå er dessuten rypa på den norske rødlista for arter, men målet med slike lister er å få artene som er oppført der tilbake på trygg grunn, slik at de kan skrives ut av rødlista igjen. Da må det iverksettes tiltak og de grepene som trengs for å få nettopp det til, sa en meget engasjert viltforvalter fra Agder.