Skogeierne i Norge har siden 1960 tallet sittet i førersetet for mesteparten av treindustrien. Styreledere og tillitsvalgte innen andelslagene har hatt avgjørende innflytelse på retningsvalg i næringen. Her har tillitsvalgte uten grunnleggende ferdigheter innenfor industri og finans med vekslende hell satset på store investeringer for å sikre avsetning på furu slip eller på fabrikker som bare skulle bli best til å lage avispapir. De lærde strides om sluttresultatet av investeringen i Norske Skog har vært positiv i Norske Skog sin levetid, opp mot hva de samme pengene hadde hatt som bankinnskudd eller som høyere tømmerpris.

Fem andelslag har ved årsskiftet startet på ny å tenke på å investere skogeiernes penger på nytt i norsk treindustri – Norsk Skogkapital AS. Tanken kan være god, men er det realisme i dette initiativet?

Besitter noen i andelslagene tilstrekkelig kompetanse på industri og finans til å bære frem større prosjekter som ikke andre kan gjøre mye bedre og med gjennomføringskraft? Er det videre tilstrekkelig risikokapital tilgjengelig til at man kan bygge opp noe som kan konkurrere internasjonalt?

«Det grønne skiftet» har resultert i en fornyet interesse for skogen som et «bærekraftig» råstoff innen energi og materialer.  Vi leser stadig om ulike initiativ for å utvikle anlegg for produksjon av biodiesel (ref. til innlegg i Skog) – felles for alle disse er at både teknologiene og markedet er usikre.

Det må være en tankevekker for Norsk Skogkapital AS at diesel som drivstoff er på vei ut. Byer og land over hele kloden lager restriksjoner for diesel brukt som drivstoff. En investering innenfor dette segment må ha en horisont på 20-30 år. I den vestlige del av verden er det stor sjanse for henimot 2030 blir storparten av transport utført av elektrisitet som drivstoff (vind og solceller). Det er også en tankevekker at satsingen på massivhus i Norge skjer ved at vi kun produserer bæresystemene, mens det øvrige kommer fra utenlandske produsenter.

Så spørsmålet er: Hvem skal investere i alt dette og hva er sannsynligheten for å lykkes?

Det er helt åpenbart behov for betydelig risikovillig kapital fra store aktører som kan tenke langsiktig og som har finansielle muskler til å stå løpet ut. Jeg ser ikke skogeieren der.

Et annet viktig moment i denne debatten er, hva skal til for at disse store aktørene vil satse i Norge?

Da tenker jeg at gode rammebetingelse og et profesjonelt og veldrevet leverandørledd av trevirke vil være en viktig faktor. Her har skogeiersamvirket en viktig rolle, gjennom å bli enda bedre på det de er gode på: å drive frem god skog og godt tømmer til konkurransedyktige priser, MEN også å være en profesjonell forhandler om gode priser på tømmer.

Med andre ord: Skogeiersamvirket – bli ved din lest!

Torstein Ruben Kaasa, skogeier og medlem i AT Skog