I desember i fjor kom nesten alle verdens land til enighet om en avtale som har som mål å stoppe og reversere naturtapet innen 2030. Avtalen inneholder blant annet mål om å ta vare på og verne 30 prosent av naturen, bevare vitale økosystemer som regnskog og våtmark, samt sikre urfolks rettigheter.  

Nylig var avtalen tema på et innspillsmøte hos Klima- og miljødepartementet, og der var Norges Skogeierforbund blant deltakerne. 

– Mens behovet for kutt i klimagassutslipp er det samme uavhengig av hvor det skjer i verden, vil både tilstanden i naturen og tiltakene for å ivareta naturmangfoldet være svært forskjellig fra land til land. Dette både fordi naturen og artene har forskjellige egenskaper og fordi den menneskelige påvirkningen av naturen er forskjellig. Slike forhold må man ta hensyn til når avtalen skal følges opp nasjonalt. Det er også verdt å merke seg at avtalen ikke bare peker på strengt vern, men også på bevaring gjennom bærekraftig bruk, sier direktør for skogbruk og miljø, Hans Asbjørn Sørlie. 

Naturen må sees i verdenssammenheng 

Naturavtalen legger opp til at det skal være representativitet i områder som vernes eller bevares gjennom bærekraftig bruk.  

– Fordi artene i Norge ofte kun er en liten del av en stor global bestand, mener vi det er viktig å se på representativitet i et større bilde enn landegrensene våre, sier Sørlie.  

Eksempelvis er det mange av rødlisteartene i Norge som er knyttet til edellauvskog fordi edellauvskogen bare utgjør om lang en prosent av skogarealet her. En rekke av disse artene er imidlertid livskraftige lenger Sør i Europa hvor slike skoger er langt mer utbredt.  

– Da NIBIO for noen år siden vurderte hvilke skogtyper som er spesielt godt representert i Norge, konkluderte de med at vi har et særlig ansvar for å ivareta fjellnær og kystnær skog. Slik skog er vanlig her, men mer sjelden i europeisk sammenheng. For å sikre en effektiv ivaretagelse av det biologiske mangfoldet globalt, mener vi det derfor er avgjørende at man ser på representativitet i et internasjonalt perspektiv, sier Sørlie. 

Positiv utvikling i norsk skog 

Som et av få land i verden har så å si hele skogbruket i Norge vært miljøsertifisert i mer enn 20 år, og det stilles en rekke krav om hensyn til det biologiske mangfoldet.  

– Skogbrukets systematiske miljøarbeid har gitt gode resultater. Den nasjonale overvåkningen av skogen viser at det har blitt mer gammel skog, mer død skog, flere grove trær og mer lauvskog. Situasjonen for sjeldne og truete arter med spesielle krav til livsmiljø har dermed blitt vesentlig bedre, sier Sørlie. 

Skogeierne har også et godt samarbeid med myndighetene om vern gjennom ordningen frivillig vern av skog. Landsskogtakseringens overvåking av skogvernområdene viser at vernet er treffsikkert, da verneområdene stadig fanger opp mer produktiv skog, gammel skog og naturskog. 

– Det er stor interesse for frivillig vern, men bevilgningen har gått ned de siste årene. Det gjør at det nå er en lang kø av skogeiere som ønsker å verne skog. Ønsker man mer vern, står det altså ikke på skogeierne, men på bevilgningene, sier han. 

Avskogingen her hjemme må reduseres 

I Norge avskoges det om lag 60 000 dekar skog hvert år. Omtrent to tredjedeler skyldes utbygging av infrastruktur, der skogarealet bygges ned for å gi rom for annen arealbruk slik som boliger, skoler, industri, veier og jernbane. En tredjedel skyldes rydding av skog for beite eller nydyrking.  

– Selv om en del av avskogingen bidrar til viktige samfunnsformål, er den av et slikt omfang at den bidrar til å redusere leveområder for biologisk mangfold i skog og til betydelige klimagassutslipp. Dette vil over tid begrense tilgangen på økosystemtjenester fra skogen, slik som karbonlagring, produksjon av fornybar biomasse og levesteder for skogens mange arter. Å redusere avskogingen er et godt eksempel på et tiltak som er vinn-vinn både for å redusere klimarisiko og for å redusere naturrisiko, sier Sørlie. 

Samtidig er det vanskelig å unngå helt, all den tid vi fortsatt vil ha behov for utbygginger også i fremtiden.  

– For eksempel er bygging av skogsbilveier nødvendig for å få transportert ut tømmer som kan bidra til grønn verdiskaping og substitusjon av fossile produkter, men også for å kunne drive et skogbruk med større andel lukkede hogster.  

– Vi mener man bør søke å unngå nedbygging av skog der dette ikke er strengt nødvendig, spesielt når det gjelder høyproduktiv skog. Der man av tungtveiende, samfunnsmessige årsaker må bygge ned skog, bør dette kompenseres gjennom å plante til tilsvarende mengder skog et annet sted, avslutter Hans Asbjørn Sørlie i Skogeierforbundet.