Det er klart at folk i større byer synes det kan være greit nok med ulv. Vi som bor i periferien er ikke enige. På bygdene bor det ikke lenger bare rike skogeiere og fattige skogsarbeidere som er kommunister. De fleste skogeiere må ha jobb ved siden av å eie skog. Det finnes nesten ikke skogsarbeidere lenger. Maskiner har overtatt. Her bor det sykepleiere, kjøpmenn og håndverkere, leger og lærere, husmødre, og – fedre akkurat som i byene.

Når du bor på Slettås, som forskere har definert som ulveområde med ulverevir, da er det ikke greit med ulv rundt husveggene! Mødrene kan ikke lenger slippe mindre barn ut for å leke alene når de har ulv på gårdsplassen. Barna må følges til skolen. Mennene våre blir fremstilt som usiviliserte bøller som nyter å gå på jakt for å drepe. Det merkelige er at bygdefolk fremstilles som slemme og dumme og byfolk som snille og kloke! Det er båndtvang for hunder, men ulver får gå fritt!

Jakt er en gammel mannsdominert tradisjon akkurat som fotball. Men når du jakter gjør du nytte for deg. Nå kommer du i fengsel i to år for å skyte ulv som truer kvinner og barn på gårdsplassen din! Kvinner får etter hvert innpass i jakten, akkurat som i fotballen. Vi er slitne av ulvedebatten.

Ingen forstår oss kvinner i Bygde-Norge. Vi forstår at det tillegges byene, Staten, Miljødepartementet, og WWF en dominerende urban kultur, som derfor synes det er greit at Slettås skal være et ulverevir. Det er ikke greit! By-kvinner burde forstå og støtte kvinnene på bygda som er glad i barna og mennene sine.

Kloke, intellektuelle mennesker på by og land, som utgjør den store middelklassen i Norge, finner det vanskelig å finne et politisk parti å stemme på. Vi alle bruker data, leser aviser, ser på TV og bygger samfunnet på like og ulike måter. Vi må ikke lage politikk ut av gamle skillelinjer: Symbolic construction of communities, ihvertfall ikke når skillelinjene ikke eksisterer lenger.

Berit Ramleth, Slettås-Trysil.